I den forrige artikkelen, “Menneskefrykt i møte med våre medmennesker”, så vi hvordan menneskefrykt kunne hindre oss å bekjenne hvem vi tror på. I denne artikkelen skal vi gå nærmere inn på hvordan menneskefrykt hindrer en sann omvendelse og syndsbekjennelse.
Helt siden jeg var liten er det en bibelperson som jeg aldri har kunnet glemme. Vi får vite nokså mye fra kong Saul sitt voksenliv, og for meg var det ubegripelig at en mann som vandret slik med Herren kunne slutte sitt liv så tragisk (1.Sam 10:9). Les gjerne 1.Sam 15 før du fortsetter.
Saul er den første kongen Israels folk får og han følger Herrens befalinger om å stride mot de forskjellige folkeslag som truet Israel. Så får han befaling om å utrydde amalekittene og det gjør han…nesten:
Men Saul og folket sparte Agag og det beste av småfeet og storfeet og gjøfeet og lammene – alt som så godt ut, og ville ikke slå dem med bann. Men alt det feet som var dårlig og verdiløst, det slo de med bann. 1.Sam 15:9
Da står det at Herren angret at han gjort Saul til konge og profeten Samuel får beskjed om å gå til kongen og si at Herren har forkastet ham. Jeg vil i fire punkt vise hvordan menneskefrykten hadde fått tatt styringen over Saul sitt liv, og hvordan hans gudsfrykt kom mer og mer i bakgrunnen.
1Feilplassering av frykt
Da sa Saul til Samuel: Jeg har syndet! Jeg har overtrådt Herrens bud og dine ord, for jeg var redd folket og gjorde som de sa. 1.Sam 15:24
Saul er redd folket. Han er mer opptatt av hva folket mener er rett å gjøre, enn hva Herren hadde befalt ham å gjøre. Hvordan er det i ditt liv? Er du mer redd hva mennesker sier og mener enn hva Herren din Gud har sagt? Vi ser en viktig detalj i vers 15 som viser at Saul ikke lenger omtaler Herren som sin Gud, men Samuel sin Gud. «for å ofre det til Herren – din gud»
2 Feilplassering av glede
Hvorfor adlød du da ikke Herrens ord, men kastet deg over byttet og gjorde det som var ondt i Herrens øyne? 1.Sam 15:19
Saul kastet seg over byttet. Hvor ligger din glede, ditt begjær, din lyst? Hva er det du bare må ha, som du kaster deg over? Hva gjør deg glad, hva fyller din tid, og hva kan du enkelt prioritere bort?
3 Feilplassering av tilbedelse
Morgenen etter sto Samuel tidlig opp for å møte Saul. Da kom noen og sa til Samuel: Se, Saul kom til Karmel*, og der reiste han et minnesmerke for seg selv, og så snudde han og dro videre ned til Gilgal. 1.Sam 15:12
Minnesmerke for seg selv. Det hadde du vel aldri gjort? Kanskje ikke konkret, men hva er det vi ønsker at de andre skal si om oss? Hva er det vi ønsker ære for? Hvis vi tør å være ærlig overfor oss selv kan vi gjenkjenne mange ting vi gjør for å få ros og anerkjennelse fra andre. Men var det ikke slik at vårt liv egentlig skulle være en avglans av Ham for å gi Ham ære?
4 Feilplassering av ære
Saul svarte: Jeg har syndet, men vis meg likevel ære nå for mitt folks eldste og for Israel og vend tilbake sammen med meg, så jeg kan tilbe Herren din Gud. 1.Sam 15:30
Saul, hvor er ditt fokus? Samuel har nettopp gitt deg beskjed om at du er forkastet av Herren, at du ikke lenger skal få være konge og du tenker på din ære?! For en syndserkjennelse Saul har: Jeg har syndet, men… Det finnes vel omstendigheter som gjør det forståelig? Det var vel ikke så ille? Det er vel ikke så ille at jeg her foran folket mitt skal miste all min ære? Vi må vel kunne holde fasaden oppe Samuel? Så jeg kan tilbe Herren – din Gud! Den gudsfrykt som hadde fulgt Saul gjennom hele hans liv som konge virker nå sporløst borte.
Hvordan er det med deg og det kristne fellesskapet du er en del av. Snakkes det generelt om synd og tilgivelse, eller er det er reelt problem som vi trenger å bli frelst fra? Det er så lett at vi teoretisk vet at vi har synd og trenger en Frelser, men ingen må for alt i verden skjønne det eller se min synd. Jeg vil jo ikke miste min ære eller gode rykte! Når jeg leser salme 51, ser jeg at David ikke har det slik. Han kunne unngå å fortelle hvorfor han skriver denne salmen og bare gitt oss en salme om hvor stor Guds tilgivelse er. Istedenfor markerer han i første vers den konkrete synden som var bakteppet for denne salmen. I syv vers ber han om nåde, for han har innsett hvilken synd han har gjort seg skyldig i og fortsetter salmen med å be Herren på ny gi ham gleden over frelsen.
Tenk om vi turte å være mere slik oss kristne imellom. At vi måtte be hverandre om tilgivelse og fortelle hverandre om den tilgivelsen Gud har møtt oss med. Paulus skriver et sterkt vers i 1.Tess 4:9:
Men om broderkjærligheten er det ikke nødvendig å skrive til dere. Dere er jo selv lært av Gud til å elske hverandre.
Jeg vet ikke om du kan si deg enig med dette verset og ditt kristne fellesskap. Jeg tror vi stadig må være i bønn til Herren at vi lærer oss rett gudsfrykt som får til konsekvens at vi elsker hverandre med Hans kjærlighet.
