Fredrik Wisløff skrev en bok i 1973 som heter «sunn tro». Der prøver han å vise en vei mellom svermeri og rasjonalisme. Behovet for å tale om en sunn tro må om mulig være enda større i dag. Det berøret også andre, store spørsmål som veien mellom åndelig trelldom og kjødelig frihet og veien i møte med både psykisk helse og ulike åndsmakter.
Jesus taler om seg selv som veien, sannheten og livet. All erfaring i fortid og nåtid minner oss om at det er rikelig med grøfter som vi kan havne i, når vi ønsker å følge vår Herre og frelser. Når vi skal tale om sunn tro, er temaer knyttet til sunn og usunn åndelighet ofte innenfor synsfeltet. Men ikke minst i vår tid trenger vi i denne sammenhengen også å tale om sunn og usunn menneskelighet. Jeg vil derfor i to artikler prøve å si noe om sunn åndelighet og sunn menneskelighet, to temaer som er nært knyttet sammen i den kristne tro.
Sunn åndelighet
Fredrik Wisløff nevner noen kjerneområder når han taler om den sunne tro. Han nevner evangeliets kjerne, sunn lære, vekst i nåde og kjennskap til Jesus, et sunt bønneliv, en sunn gudsfrykt og Åndens tukt i møte med synden.
I Kristus
Sunn åndelighet har sin absolutte forankring i de korte ordene «i Kristus». Både
Paulus sine brever og bl.a. Johannesevangeliet har et sterkt fokus på denne
sannheten. Jesus taler i sin viktige avskjedstale om å «bli i meg (dvs. hans ord, og hans kjærlighet). Der har en kristen sitt hvilested, sin livskilde og sitt evige mål. Det var dette vi var skapt til av den treenige, hellige Gud. Skapt ved Kristus og til Kristus (Kol 1,16). Guds evige mål er fellesskap med Gud og med hans sønn Jesus Kristus. Den Hellige Ånds gjerning i våre liv her og nå er ved Guds Ord å føre oss til Kristus, skape tro og kjennskap til han og herliggjøre han for våre hjerter.
Rettferdiggjørelsen
Fredrik Wisløff skriver at en sunn åndelighet har sin forankring i selve evangeliet. Bare i Kristus, ved troen på ham kan et menneske være rettferdig og hellig for Gud. For apostelen Paulus var det en kampfull vei i møte med Jesus Kristus (Fil 2,5-8, Ap.Gj 9, Rom 7,8-10) når hans egenrettferdighet ble avslørt. Synden ble avslørt i møte med den rene og hellige. Guds gode bud viste ham hans urenhet. Selv det «beste» som han kunne sette sin lit til måtte han regne som «skrap for å vinne Kristus». Sunn åndelighet taler om Kristus alene, nåden alene, troen alene. I ham er synden sonet. Han alene er min rettferdighet. Den hvite drakten, utenom meg, vunnet ved Jesu frelsesgjerning, kan ikke min styggeste synd skitne til.
Gjenfødelsen
Bare i Kristus har en kristen ved troen fått et nytt liv i hjertet. Den tre-enige Gud har selv tatt bolig i våre hjerter ved Sønnen og Ånden (Joh 14,16-18). Kristi kjærlighet er ved Ånden utøst i våre hjerter (Rom 5,5). Det er dette vi ved troen ble døpt til, hans død og oppstandelse for oss. Vi ble forenet med ham da vi ble begravet med han ved dåpen til døden og oppreist med han til et nytt liv. Vi er ikledd Kristus og oppreist med han for å vandre i det nye livet i fellesskap med Kristus (Rom 6,3-4).
Barnekår
I ham har vi fått barnekår hos Gud. Vi er ikke treller som arbeider for å bli gode nok for Gud for å slippe straff. Han selv tok dommen og straffen for våre synder. Nå er vi barn som kan kalle Gud for Abba far (Rom 8,15, Gal 3,13-14 og 4,4-7). I dette barnekåret lever vi i syndsforlatelsens rike. Og vi har daglig adgang til den nåde vi står i (Rom 5,2). Vi lever i lyset med en jevnlig, ærlig bekjennelse av våre synder (1.Joh 1, 7-9).
Sunn gudsfrykt
Wisløff taler også om en sunn gudsfrykt som en viktig del av en sunn tro. Luther taler i den lille katekismen om å frykte og elske Gud. Ikke en trellefrykt som lever med frykten for straff. Men en ærefrykt for den hellige Gud og en tillit til hans barmhjertighet. Barmhjertigheten og kjærligheten har drevet den onde frykten ut (1.Joh 4,18). Men den sunne gudsfrykten ønsker å leve hellig liksom han er hellig (1.Pet 1,15-16). Den onde frykten er redd for Guds nærhet, men den sunne frykten er redd for å komme bort fra Gud.
Helliggjørelse – kristen vekst
Den kristne sin sunne vekst eller helliggjørelse (Rom 6-8) har også sin forankring «i Kristus», i hans død og oppstandelse for oss. Kanskje dette er ett av områdene hvor det kan bryte mest mellom ulike trosretninger. Den kristne kjenner kampen mellom det gamle menneske/kjødet og Ånden. Det er et sunnhetstegn. Men Paulus erfarer i Rom 7 at det ikke er loven som gir kraften. Veksten ligger ikke i disiplinen, de gode vanene, en inderlig overgivelse eller den gode formaningen, selv om alt dette er en del av den kristne kampen.
Redningen for Paulus og enhver kristen er i nådeordene: «Så er det da ingen fordømmelse for den som er i Kristus Jesus» (Rom 8,1). Det er budskapet om Jesu død og oppstandelses betydning som også fremmer det nye livet i den kristne (Rom 8,3).
Åndens tukt
Fredrik Wisløff taler også om Åndens tukt i forbindelse med den sunne tro og åndelighet. Den gode frelsesvissheten kan gli over i selvsikkerhet. Derfor må en kristen også med ulike mellomrom be som David: «Ransak mitt hjerte» (Sl 139,23-24). Vantro og egenrettferdighet må stadig frem i lyset. Gud tukter i kjærlighet for at vi skal ha del i hans hellighet (Hebr 12,10). Ulike prøvelser fra Gud hører med for at troen skal bevares sunn (1.Pet 1,6-7). Grenen på «vintreet» må renses for at den skal bære mere frukt (Joh 15,2). Det er ingen motsetning mellom en sunn tro og et liv som er kjent med ulike type Kristuslidelser (Rom 8,17).
Ordet og Ånden
Den sunne åndelighet skiller ikke Ånden fra Ordet. Å lytte til Åndens stemme er å lytte til Ordene fra Jesu munn, ikke til innskytelser i vårt indre (Joh Åp 2,1 og 7). Å ledes av Ånden og å ledes av Guds gode bud hører uløselig sammen (Esek 36,27). Dette står ikke i motsetning til at Gud i gitte tilfeller kan møte mennesker både i drømmer og syner (Ap.Gj.2,17). Men en kristen sin lyst står til hans ord (Sl 119, 70 og 105). Særlig takknemlig kan en kristen være for nådemidlene i den kristne menighet. Ordet/forkynnelsen, dåpen, nattverden og skriftemålet. Gud kommer med den største Åndens gave som er Kristus selv, gjennom midler hvor han handler og vi får være den mottagende. Derfor vil den sunne åndelighet søke til forkynnelsen, fellesskapet med andre troende og nattverden.
Et sunt bønneliv
Wisløff taler også om et sunt bønneliv. Jesus sier at vi skal slippe å tenke hedensk om bønn (Matt 6,7-8). Dvs. at vi belønnes av Gud for vår mengde av bønn. Bønnen er en gave, en nåde at vi kan kalle Gud vår Far. En nåde at vi «kan lukke Jesus inn i all vår nød» (Hallesby i boka (Fra bønnens verden). Gud hører både sukk og feilende ord. Han selv går i forbønn for oss (Rom 8,26 og 34) I bønn kan vi få minne Gud om hans alle hans løfter. Vi skal få regne med både hans allmakt og hans evige frelsesvilje. Bønnen er et hvilested (Matt 11,28). Dette står ikke i motsetning til at bønn også kan være en kamp og et arbeid.
Åndskamp
Bibelen taler realistisk om at vi lever i en åndskamp, mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, mot ondskapens åndehær i himmelrommet (Ef 6,12-13). Ekstra sårbare er vi fordi Djevelen har en alliert i våre egne liv, nemlig vårt eget kjød. Vi er lette å forføre både ved falsk, kristelig forkynnelse, ulike strømninger og ideologier i vår kultur og ved alternativ tro og religiøsitet. Samtidig må ikke all uenighet og meningsbrytning gjøres til åndskamp, verken i menighet eller samfunn.
En sunn tro tar Bibelens tale om åndskamp på alvor uten at hovedfokuset kretser omkring alt som er galt. Det kan være en stor fare å «demonisere» alt som ikke er i samsvar med Guds gode vilje. Mye innenfor politikk, kultur m.m. kan være både usunt og uklokt uten at vi skal felle en åndelig dom. En sunn ydmykhet i forhold til egen dømmekraft bør følge oss. Menneskets onde natur og svikefulle hjerte som gir seg utslag på mange områder skal heller ikke demoniseres, men korsfestes i omvendelse og tro.
Også i vår åndskamp er nøkkelen og få være i Kristus og i hans veldes kraft (Ef 6,10-11). Kristus er både vårt hvilested og vår rustning i vår livskamp. Ved hans soningsdød for våre synder på korset ble den avgjørende seier mot vår fiende vunnet (Kol 2,14-15).
