«Det hersker ingen tvil om at foreldre er apostler, biskoper og prester for sine barn, for det er foreldrene som gjør dem kjent med evangeliet.»
Ordene er Martin Luthers. Det er store og viktige ord og Luther sa det nok for å få foreldre til å ta dette området på alvor. Og ja, det hviler et stort alvor over ordene. Men ordene kan også ta motet fra mange. «Hvordan skal jeg kunne leve opp til dette?» En kan lett synke enda lengre ned i stolen.
Dessverre er det mye forkynnelse som handler om tro på hjemmebane som virker slik. En blir fortalt hvor viktig dette er, men i stedet for å oppmuntre, gir den næring til dårlig samvittighet og følelsen av å komme til kort.
Jeg har reist rundt og holdt kurs for foreldre om å dele tro på hjemmebane i mer enn 15 år, og jeg har sett mye av det – foreldre som vet at dette er viktig, men som føler seg maktesløse. De føler verken at de har «ordet i sin makt», eller visdom nok til å være «prester for sine barn», og jeg kjenner igjen følelsen.
Og forskning fra Barna Group viser det samme: 80% av de kristne foreldrene erkjenner at å formidle tro til barna er deres ansvar. Bare 20% av dem gjør noe med det på hjemmebane. Og George Barna ga litt mer bakgrunn: ««Vi oppdaget at i løpet av ei typisk uke, var det færre enn 10% av de foreldrene som var aktive i menigheten som leste i Bibelen, ba (unntatt bordbønn) eller deltok i et tjenesteprosjekt sammen som familie.
Enda færre familier – det vil si bare 5% hadde andakts- eller tilbedelseserfaring sammen med barna, utenom når de var på gudstjenester eller møter sammen.» Hjemmene preges med andre ord av «Jeg vil, jeg vil, men får det ikke til.»
Jeg har vokst opp med familieandakten – en monolog framført av min far. Det var stort alvor da han tok fram den store, sorte Bibelen og andaktsstemmen – han sluttet å snakke trøndersk og endret tonefallet når han holdt andakt. Da jeg fikk barn selv, tenkte jeg at å formidle tro til barna var viktig, men at den måten mine foreldre gjorde det på, var gammeldags.
Vi ville gjøre det på vår egen måte. Men hva ville egentlig det si? Hvordan kunne vi bli gode trosformidlere for barna våre? Vi følte verken at vi hadde nok tid eller overskudd til å tenke ut de «kule» oppleggene, vi var usikre på oss selv og fant ikke helt formen på trosformidlingen. Det ble mye famling, prøving og feiling. Dessuten var det å samle ungene til slike stunder en kamp i seg selv. Det var aldri så mye krangling og motvilje som når vi prøvde på det. Utfordringene føltes overveldende, ja, av og til virket det hele ganske håpløst.
En av de bibelfortellingene jeg stadig vender tilbake til er historien og David og Goliat i 1 Sam 17 – den unge og barbeinte gjetergutten David som vant over den nesten tre meter høye krigeren Goliat bare ved å bruke stein og slynge. Det handler om å ikke gi opp når noe virker uovervinnelig – den lilles kamp mot overmakten. Men hva var det David gjorde for å vinne denne kampen?
For det første lot han seg ikke presse til å krige på den måten Saul og hæren hans syns var lurt. Saul insisterte på at han skulle bruke rustningen hans, men David var ikke vant til å gå med rustning. Han greide nesten ikke å røre seg når han fikk den på seg. Han valgte derfor å gå uten.
Vi har vel alle noen vi ser opp til, noen som virkelig er gode på trosformidling og som får til å dele tro med barna sine. Dessuten fins det en del som har sterke meninger om hvordan det best bør gjøres. Vi kan nok hente mye spennende fra andre, både visdom og gode ideer. Men det er sjelden lurt å prøve å kopiere det andre har gjort. Det kan bli som David i Sauls rustning. Vi er alle forskjellige, og det som fungerer for den ene, går sjeldent like bra hvis en annen prøver på det samme. Årsakene til det kan være både at dette ikke er helt naturlig for den som formidler, og at det ikke treffer publikum helt.
For det andre tok David utgangspunkt i noe han visste han behersket. I stedet for å bruke Sauls sverd og rustning, ruslet han ned til elva og fant noen gode kastesteiner. Han hadde kastet utallige steiner med slynga si, og visste akkurat hvilke steiner som gikk godt gjennom lufta.
Det er ingen som kjenner deg bedre enn familien din, og barna dine ser godt forskjellen på om du trives eller om du gjør noe du føler deg ubekvem med bare fordi du syns du bør. Og den som har halvstore barn eller tenåringer i huset, vet at det er ingen som avslører oss så raskt som dem. Merker de at vi ikke er trygge og dedikerte, mister de fort interessen.
Hva er du god til? Hva er dine «kastesteiner»? Å finne ut det og å bruke det, kan være viktige «våpen» i hverdagskampen. Noen er gode med ord, mens andre liker bedre å lytte enn å snakke. Noen liker å fortelle gode historier. Andre er flinke til å legge til rette for andre og å vise omsorg. Kanskje du er skikkelig leken eller elsker å spille teater? – Er god til å stille spørsmål? – Er en god samtalepartner? – Eller er glad i formingsaktiviteter eller andre praktiske sysler?
Ja, lista over ting den enkelte behersker kan være lang. Og alt dette og mer til, kan brukes i trosformidlingen. Det meste av det du mestrer og liker å gjøre, kan hjelpe deg å nå fram med det viktige budskapet. Bruk en formidlingsform du behersker når du har noe på hjertet, og lag ei ramme som er lystbetont for barna! Det er dessuten utrolig hvor mange sammenhenger og settinger det går an å lure inn et bibelvers, en god samtale eller ei bønnestund.
Sist og kanskje aller viktigst, gikk David i kampen fordi han visste at Gud ville det. Det var Gud som hjalp ham å seire. Han vil at du skal bli «apostel, prest og biskop» for dine barn, men du skal ikke bli det bare ved hjelp av egne anstrengelser. Start kampen i bønn, og når du ber om visdom, kan du få stole på at han vil kunne bruke dine «kastesteiner», dine gaver og ferdigheter til å seire.
Du kan ikke gi noe du ikke har fått selv. Bruk tid på ditt eget liv med Gud. Troen fødes og vokser når vi tar til oss av Guds ord. Vil vi formidle tro til barna, kommer vi ikke utenom Bibelen. Og syns du det er vanskelig å gjøre det på egen hånd, finnes det mange gode bibelleseplaner og andre bibel-ressurser. Det hjelper deg å få en rytme på bibellesningen.
Her kommer ideer til 10 måter du kan formidle bibeltekster til barna dine på:
1. Fortell historien med egne ord.
Finn historier du er glad i, tenk deg at du var der og fortell den ut fra din egen opplevelse.
2. Lek eller dramatiser fortellingen
Lag rollelek eller skuespill, eller bruk dukker og lekedyr og lek den.
3. Bygg fortellingen i Lego
Fortell eller les bibelfortellingen mens dere bygger.
4. Form fortellingen i plastelina eller trolldeig
Fortell eller les bibelfortellingen mens dere former.
5. Bibliodrama.
Les fortellingen sammen, men stopp opp underveis og still spørsmål. Les litt, og stopp der det er naturlig å stille et spørsmål. Les videre, og stopp neste gang det er naturlig å stille et spørsmål. Eksempel på spørsmål: Hvorfor tror dere Jesus sa dette? Hvordan tror dere tror dere disiplene reagerte? Hvordan ville du ha reagert hvis du var der? osv.
6. Lag en reportasje
Les fortellingen sammen først. Lek at dere er journalister og skal dekke det som skjer i bibelfortellingen. (Dette kan gjerne filmes.)
7. Lag reklame
Finn et passende bibelvers. Hvordan vil det se ut hvis dere skulle lage en reklame som markedsfører innholdet i bibelteksten? (Dette kan gjerne filmes.)
8. Hvis det skjedde i dag.
Finn ut hvordan fortellingen hadde sett ut hvis det hadde skjedd i dag.
9. Tegneserie
Tegn bibelfortellingen som en tegneserie
10. Lag en collage
Lag en bakgrunn som passer til fortellingen på et stort ark. Tegn personene og alt det som er med i fortellingen og klipp dem ut. Lim dem på arket.
Lykke til!
