Jesus er veien, sannheten og livet. Men det er mange veier til Jesus.
Denne artikkelen er en del av foross.nos advents- og juleserie “Veier til Betlehem”. Denne gangen er det Hans Christian Bergsjø som deler sin historie.
Teksten kan du også høre innlest på Foross-podden.
Jeg tenkte lenge at Jesus var en fin figur – en slags kjærlighetsambassadør. Det var frem til jeg møtte ham personlig.
Opprinnelig vokste jeg opp i et kristent hjem. Et ganske aktivt kristent hjem, faktisk. Gjennom kirke, leir og misjonsmøter fikk jeg en trygg tro på at Jesus er god å ha med seg i livet.
Så tok andre ting over: livet hadde mer å by på enn kristen fredagsklubb og generell avholdenhet, og Jesus ble stadig mindre interessant. Jeg valgte mer eller mindre bevisst å ikke ha noe med ham å gjøre da jeg var omtrent 15 år gammel.
Etter fem-seks år uten tro, Bibel, bønn – uten Jesus – begynte livsmotet å svinne hen. En lang rekke personlige nederlag førte meg inn i en søken. Den prosessen startet i New Age-landskapet, og jeg hadde ingen tro på at svaret på et bedre, mer meningsfylt liv skulle ende opp i det budskapet jeg hadde fått høre så ofte i barneårene.
Intellektuelt tilfredsstillende
I min søken, som hadde vart i noen år, ble en ny person viktig i livet. En fetter, som jeg ikke hadde hatt særlig mye kontakt med på noen år, hadde vært på bibelskole, og nå ønsket han å bruke mye tid med meg. Han var ikke pågående, men jeg opplevde det likevel som oppløftende å få en kompis som også ville snakke om «dypere» anliggender enn fotball, flørting og fyllekuler.
Gjennom vennlige diskusjoner med kompisen min fant jeg etter hvert ut at mine ideer ikke holdt vann. Særlig gjaldt det ideene om Jesus, Bibelen og kristen tro. Det viste seg å ikke stemme at Bibelen er forandret, at mirakler ikke kan forekomme og at det ikke er så dumt å tenke seg at det står en Skaper bak universet.
Kristen tro fremstod for meg som intellektuelt tilfredsstillende.
Sosialt tilfredsstillende
Denne kompisen tok meg også med på sosiale tilstelninger. Der traff jeg en rekke kristne mennesker. Til min store overraskelse var de ikke slik jeg hadde forestilt meg. De var smartere, morsommere og kulere enn jeg trodde. Det betydde faktisk mye for en som hadde levd sitt 22 år lange liv med de tre kriteriene som de viktigste. Om jeg fremstod smart, morsom og kul, hadde jeg lykkes. De tre kriteriene passet dårlig med kristen tro, trodde jeg.
I ettertid er de tre kriteriene mindre viktige enn andre kriterier som også gjorde seg gjeldende: de kristne jeg møtte var omsorgsfulle, oppriktig interesserte og inkluderende. Det gjorde at jeg fikk meg et nytt miljø, men det var noe mer enn et miljøskifte; jeg opplevde å komme inn i et miljø der jeg var trygg, der jeg kunne vokse, og hvor horisonten min stadig ble utvidet. Den kristne troen ble for meg også sosialt tilfredsstillende.
Nåde som tilfredsstiller
Etter å ha kommet et stykke inn i den kristne bobla, ble det også naturlig å takke ja til å bli med i kirka når vennene mine spurte. Det var snakk om ulike menigheter innenfor lavkirkeligheten, så jeg fikk et forholdvis bredt bilde av hva en gudstjeneste kan være. I noen måneder var det både rart og ganske uforståelig å høre på det som ble formidlet gjennom prekener og sang, men etter hvert grep det tak i meg. Jeg forsto noe av hva de ville si meg. Jeg forsto at Jesus stiller meg på valg. Han sier også til meg at jeg skal følge ham. Hva skulle jeg gjøre med det?
I denne tiden begynte jeg å be, og jeg kan huske noen desperate bønner der jeg nærmest kommanderte Gud til å være tydeligere med meg – hvis han fantes.
Og Gud grep inn. På flere måter, i ulike settinger, opplevde jeg Guds tilgivelse og nåde veldig konkret. Det er – som man ofte sier – vanskelig å beskrive, men det handlet om skriftord og prekener som traff meg på uforklarlige måter, om rent kroppslige opplevelser av fred og om nattverdens og syndsbekjennelsens frigjørende kraft. Jeg opplevde en nåde som tilfredsstiller.
Tilfredsstillende tro
Når jeg bruker begrepet «tilfredsstillende» er det ikke helt uten grunn. I en troskrise henvendte jeg meg til den svenske apologeten Stefan Gustavsson. Mitt spørsmål var enkelt: «Når kan jeg være helt sikker i troen min?»
Gustavsson pekte mot at fullstendig visshet ikke finnes, men at det på et eller annet punkt må være godt nok. Når jeg ser tilbake på min trosreise, innser jeg at jeg kan være sikker nok. Gud har vist meg nok. Han har gjort mer enn nok. For meg er grunnene til å tro på Jesus tilfredsstillende nok, både rent intellektuelt og med tanke på hva jeg har opplevd med Gud.
Når vi nå går inn i advents- og julehøytiden, ser jeg tilbake på min historie og innser at Herren kom. Advent betyr som kjent «Herrens (eller Kristi) komme». Jeg var aldri tålmodig med Gud. Det kunne nok føles som en lang tidsperiode fra første gang jeg ba ham komme til jeg faktisk opplevde at han kom. Men han kom. Og i julehøytiden minnes vi at han en gang kom til oss alle.
Kanskje skal du også sette deg ned, skrive ut din historie med Jesus og kjenne etter?
