Den som vil plukke roser, risikerer å stikke seg på tornene. Slik er det også når vi leser kirkefedrene. Vi finner enkeltutsagn vi trykker til vårt hjerte, men også synspunkter vi tar avstand fra. Kirkefedrene var selvsagt barn av sin tid. Men om de var det, er ikke vi det mindre.
Ikke alt som sies av kirkefedrene, har blitt godkjent av kirken selv. Flere kirkemøter advarte mot synspunkter hos lærere som på andre områder har gitt viktige bidrag til kirken. Skal vi finne rett apostolisk lære, må vi først se hva kirkemøtene har sagt. Dernest hva kirkefedrene var enige om.
Etter kirkemøtet i Efesus i 431 skrev Vincent av Lerin at «I den katolske kirke må alt gjøres for å holde fast ved den tro som har blitt trodd overalt, alltid, av alle.» Foruten kirkemøtene henviste Vincent til de fremste fromme lærere fra ulike tider og steder, som har vært i samsvar med den verdensvide tro.
Man stanset ved åtte ledende navn som ble kalt «kirkens doktorer». Fra østkirken: Athanasius den store av Alexandria, Basilius den store av Cæsarea, Gregor av Nazianz og Johannes Chrysostomos av Konstantinopel. Fra vestkirken: Ambrosius av Milano, Augustin av Hippo, Hieronymus og Gregor den store. Gregor den store levde på 500-tallet, de andre på 300/400-tallet. Det disse åtte samstemmig lærer, har blitt ansett for å være rett kristen lære.
Ambrosius
Som stattholder i Milano måtte Ambrosius (339–397) gripe inn da det oppsto uroligheter etter at byens biskop døde. Da gjorde forsamlingen noe uventet og valgte Ambrosius som menighetens biskop, selv om han ennå bare var katekumen og udøpt.
Ambrosius var klar over sin manglende bibelske og teologiske kunnskap, men studerte ivrig for å lære mer. Det han selv lærte, brakte han kontinuerlig videre til andre. Ambrosius var alltid omgitt av mennesker som han hjalp og veiledet.
Som biskop viste Ambrosius stort mot og kunne kritisere keiseren for maktmisbruk. Da keiserens mor ville overlate Milanos hovedkirke til arianerne, nektet Ambrosius. Mens soldater omringet kirken, var Ambrosius og hans menighet samlet inne i kirken til gudstjeneste og sang. Da hun så hvordan folket sluttet opp om Ambrosius, måtte keiserens mor oppgi sine krav.
Ambrosius skrev bl.a. dåpskatekesen Om mysteriene, Den hellige ånd og Hexaemeron (en bok om skapelsen).
- «Ufattelige kjærlighet, uoppnåelige kjærlighet, ubegripelige kjærlighet, hvem kan forstå deg, om han enn var den mest ildfulle elsker?»
- «Keiseren står overfor kirken, men aldri over kirken.»
- «For oss er Kristus alt.»
Augustin
«Ta og les, ta og les» hørte Augustin (354–430) noen barn synge. Han slo opp i Romerbrevet, merket at Gud talte til ham og kom til kristen tro. I boken Confessiones (Bekjennelser) skildrer han årene med åndelig søken, sin omvendelse og hvordan moren Monica hele tiden ba for ham.
Den tidligere professoren i retorikk ble nå biskop i Hipppo Regius i nåværende Algerie. Tett inntil kirken dannet han et kloster og utdannelsessenter. Augustin var meget aktiv, både som biskop og debattant. Mot donatistene hevdet han at kirken var én og ikke geografisk delt. I strid med Pelagius fremhevet han arvesynden og at vi er helt avhengige av Guds nåde.
I skrivingen av Vestens historie kommer vi ikke utenom Augustin, som teolog og filosof. Men selv kalte han seg for «Guds tjeneres tjener». Da det i hans siste år ble nedgangstider for det vestromerske riket, skrev han Guds stat som viser hvordan Guds rike vil seire til slutt.
- «Du har skapt oss til deg, og hjertet vårt er urolig til det finner hvile i deg.»
- «Sent har jeg elsket deg, du skjønnhet så gammel og så ny! Sent har jeg elsket deg! Se, du var i mitt indre, og jeg var utenfor. Der lette jeg etter deg. … Du kalte og ropte og brøt gjennom min døvhet. Du blinket og strålte og jaget vekk min blindhet. Jeg fikk kjenne din duft, og nå lenges jeg etter deg. Du rørte ved meg, og jeg brenner i lengsel etter din fred.»
- «Nåden er ikke ment å hjelpe gode mennesker til å slippe unna lidelser, men til å bære dem med den tro og frimodighet Gud gir.»
Dette er et utdrag fra boken “Kirkens røtter – Introduksjon til et skattkammer” utgitt på Efrem forlag i 2019.
