I dag 4. oktober kl. 7.30 gikk jeg inn på Regionsykehuset i Tromsø. Kan ikke huske at jeg følte noe som helst. Visste bare at jeg hadde nådd det punktet hvor jeg måtte gi fra meg initiativet til andre. Nå gjaldt det å være stille for Herren. Jeg satte meg ned på en benk i den store inngangshallen. Like foran meg lå korridoren som fører til gynekologisk poliklinikk. Jeg samlet meg om en tanke: "Der inne dreper de barn i mors liv". Forsøkte å være nærværende i barnas nød med hele meg selv. Det er alltid vanskelig, for løgnen og kamuflasjen er selve atmosfæren på et sykehus som dette. Det virker absurd å holde fast på den bibelske virkelighetsoppfatning i slike hygieniske og rasjonelle omgivelser. Regionsykehuset er et tempel for åndsmakter som skaper sin egen verden. Jeg merket deres styrke og autoritet like inn til margen.
Da viste Gud sin makt. En ung kvinne kom smilende bort til meg og velsignet meg. Hun la hånden på meg og ba for meg. Opplevelsen snudde opp ned på hele situasjonen. Jeg fikk kraft og frimodighet til å knele i bønn.
Når jeg tenker tilbake på det som skjedde, får jeg en anelse om hvordan apostlene må ha opplevet det, da Maria Magdalena kom til dem med budskapet fra den oppstandne. Plutselig er dødsmaktene avvæpnet og djevelens propaganda avslørt. Den bibelske virkelighet brøt inn i avmakten som en befriende latter.
Jesus er oppstanden. Derfor er det vanvittig å la disse barna dø. Det er jo å gi djevelen rett! Jeg lå på kne og sang Salme 23, "Herren er min hyrde", med omkvedet "Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg!". Så fulgte "Kyrie eleison", "O du Guds Lam", Fadervår, Innstiftelsesordene til minne om Jesu offer, og "O Guds Lam uskyldig på korset ihjelslaget". Det klang så rent og klart i den store hallen. Jeg var bare en røst som ropte til Gud.
