Det siste skuddet er ikke avfyrt i fosterdrapssaken. Vold avler vold. Gjengjeldelsens gamle lov heter "øye for øye, tann for tann, liv for liv".
Men den loven har ikke det siste ordet for oss kristne. Vi har lært å kjenne en annen slags rettferdighet: Jesus den korsfestede. Han gav sitt liv for oss som slo ham ihjel. På Golgata står vi alle like skyldige som abortlegen. Jesus rammer oss like i hjertet med sin tilgivelse. Der befinner vi oss i det øyeblikket vi hører barna rope om hjelp. Derfra rykker vi ut, våpenløse. Vi har ikke andre våpen enn den makt som beseiret oss: Kristi kjærlighet. Den tar vi med oss til abortklinikken. Der skal den kjempe på nytt mot syndens og dødens makt, ja, stå i bresjen mot Guds vrede.
Hvis vi holder fast på den ikke-voldslinje vi har lært på Golgata, trenger vi ikke være redd for å se sannheten om barnet. Vi behøver ikke lenger lukke øynene for drapet, fordi vi er redd for at vår rettsfølelse skal våkne og bringe oss til brutal handling. Det eneste vi da har å frykte er martyriet. Det har sin pris å bære sannheten inn i en verden som for enhver pris vil skjule den. Hvis vi, sannheten tro i kjærlighet, gjør barnets død synlig på rette sted og tid med bønn, sang, skriftlesning, gudstjeneste, hellige tegn, taushet og gråt for Guds åsyn, da vil vi provosere alt det verden har av forsvarsmekanismer mot sannheten. De drepte Jesus i selvforsvar. For vitnesbyrdet i ånd og sannhet er et frykteligere våpen enn kuler og krutt. Det virker langsommere, men er tilslutt uovervinnelig. Verden vet innerst inne at den ikke har noe å stille opp mot sannhetens og kjærlighetens og martyriets makt, og derfor blir raseriet desto sterkere. Ufrivillig demaskerer løgnen seg selv. Og da har den tapt.
Vi er et folk under Guds vrede. Hvis ikke de kristne våkner til bønn og bot, er alt håp ute. Vi må stille oss frem mot verdens makt med Kristi sinnelag, han som gikk i forbønn for oss på korset. Hvor er den bresjen i muren hvor Guds vrede bryter inn i vårt folk? På våre sykehus, der barna blir drept. Barna dør, fordi vi er et folk som har falt fra den levende Gud. Der hvor barnas blod skriker til himmelen, der skal vårt bedehus være. Der skal vi gråte over oss selv og våre barn. Der skal vi vende om til Gud og be om nåde.
Og da skal Gud berge barna.
