Dette er det siste brevet fra celle 13. Nå må jeg se å få sagt det jeg har villet si dere i denne spalten. For i dag slipper de meg ut. Og ute i friheten fortsetter de uhemmet å drepe barn. Kan noen føle seg fri i en sånn frihet? Hva kan vi gjøre for å befri våre små medmennesker fra dette redsel-herredømmet?
Svaret er befriende enkelt og ikke til å komme unna: Vi står frem og bekjenner Jesu navn på det sted og den tid barna blir drept. "For det navn må hatet vike, for det navn må ondskap fly, ved det navn skal rettferds rike skyte friske skudd på ny".
Måten å gjøre det på er også befriende enkel. En og en blander de kristne seg med strømmen av personale og besøkende som går inn på sykehuset omkring syvtiden om morgenen. De sprer seg i hallen til avtalt tid er inne. Når lederen stemmer i med "Navnet Jesus", samler de seg syngende om ham og går mot det stedet hvor barna blir drept, vanligvis gynekologisk poliklinikk!
Hensikten er å gi vern gjennom nærhet til mennesker som må dø fordi Jesus er blitt borte. Dette er praktisk omsorg for Jesu minste små. "Jeg var i fengsel, og dere kom til meg". Dere er på vei til dødscellen.
Tenk ikke på plakater, dette er ikke noen demonstrasjon. Dere er på bønnevandring mot barnedrap. Der hvor dere blir stanset av personell eller stengte dører, er steder Herren har utpekt til bønnested for barna som står på myndighetenes dødsliste den dagen. Der skal dere bli like hjelpeløse som dem, utlevert til verdens fiendskap og forakt. Sørg for å ha et rikelig forråd av sanger å synge der dere sitter eller kneler på gulvet. Sang trenger gjennom tykke murer og bryter samvittighetens panser.
La sorgen over de dødsdømte barna overvelde dere, la gjerne gråten ta dere, vær til stede i det fryktelige som skjer med hele dere selv. Da først blir det virkelig bønn. Og da er ikke lenger barna alene i sin siste strid. Du er nær i nøden. Da vil du skjønne at denne nærheten er din simple kristenplikt.
Ingen barn burde dø for morderhånd ved noe sykehus, uten at det lå noen kristne på kne ved døren og ba for dem. Da ville det ikke være lenge før abort-regimet måtte falle. Det SKAL falle i Jesu navn.
Vær bare små og hjelpeløse sammen med barna. Hold fast på løftet til dem og til oss: "Herren skal stride for eder, og I skal være stille" (2. Mos. 14,14). Vi må ikke foreta oss noe som minner om vold, hverken i ord, holdning eller gjerning. Vi er her for å vitne om Jesus, han som elsker barna, men som "ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led" (1. Pet. 2,23), "og han ba for overtrederne" (Esaias 53,12).
Dersom noen ber dere forlate stedet, så svar saktmodig at det er umulig å forlate hjelpeløse barn i en slik nød. Be om å få snakke med vakthavende overlege. Minn ham om at han selv har vært et lite barn under mors hjerte. Be ham gi barna den hjelp og beskyttelse han selv hadde trengt i samme situasjon. Fortell ham om hans ansvar overfor Gud. Si at dere er villige til å forlate stedet, dersom han vil garantere at barna får leve.
Vanligvis varer det ikke så lenge før politiet kommer. Politiet må også få en sjanse til å gjøre det som er rett. Si at dere er glad for at de kom. Fortell dem at legene holder på å drepe barn i mors liv. Be politiet gripe inn og berge barna. Da gir politiet dere to minutter til å fjerne dere.
Ja, svarer dere, vi skal gå frivillig hvis politiet vil passe på barna. Krev et løfte av politiet om at de skal ta vare på barna så de ikke blir drept. Vil de ikke gi et slikt løfte, må dere svare at dere ikke kan svikte barna når både leger og politi samarbeider om å ta deres liv. "Nå vet vi at Jesu navn og vår forbønn er det eneste som står mellom barna og morderne".
Og så må dere bare la dere bære ut. I Jesu navn.
