Jeg sitter her for å sone. Men min rettferdighetssans sier meg at det er myndighetene som gjør urett. Min sak er rettferdig. Slik tror jeg de fleste tenker her på huset. Jeg lytter og lærer. Det kan høres selvmotsigende ut, men en viktig drivkraft på "forbryterbanen" synes å være rettferdighetssansen - den krenkede. Forbryteren har ofte svært gode subjektive grunner til å mene at samfunnet ikke utøver rettferdighet, og heller ikke er interessert i det. Han lar seg derfor ikke overbevise om sin skyld, tar ikke straffen som soning, men som maktdemonstrasjon. Livet utvikler seg til en krig mellom den enkelte og samfunnet. Rettferdighetssansen gjør denne krigen meningsfull, som en slags frihetskamp, en geriljakrig hvor de fleste midler er akseptable i "sakens" tjeneste.
Kriminelle er i mange tilfeller mennesker som mangler den gode, store sak å kjempe for. Forbryteren er lenket til sin egen "rettferdighet". I forhold til sin fortid mangler han den frigjørende faktor som heter erkjent personlig skyld. Som de fleste av oss, er han ikke en synder, men en fariseer. Det eneste som kan bryte den onde sirkelen, er å bli en synder som slutter å skylde på andre. Han må holde opp med å aktivisere sin rettferdighetssans i selvforsvar mot den store og sterke motparten, og anvende den på seg selv - i lys av Guds ord.
Her finnes det ikke noen prinsipiell forskjell mellom forbryter og besteborger, og når det gjelder muligheten for å komme til syndserkjennelse, tror jeg vi stiller nokså likt. Så lenge man selv er den krenkede lille gud, er man milevidt fra evangelisk frihet, fanget i det samme spillet, besteborger såvel som skurk.





