"De angrer bare at de ikke fikk kverket meg før jeg ble født. Her sitter jeg som en abort". Sier han som har gått ut og inn av fengsler i årevis. Går det an å vende tilbake til et samfunn som de har lært å se gjennom slike briller? Og er brillene gale? Det er jo slik samfunnet tenker! Og praktiserer!
300.000 barn er drept siden 1975 (da dette ble skrevet i 1994). Bare fordi de ble kalt uønsket og skapte problemer. Det er vanskelig for den kroniske lovbryteren å være med på samfunnets abort-ideologi. Intuitivt vet han at den rammer hans eget menneskeverd og rett til å leve. Derfor tror jeg at holdningene mot fosterdrap er sterkere innenfor murene enn utenfor. Det finnes et samhold som vi kan kalle "de elendiges solidaritet". Jeg har fått oppleve noe av det her i Tromsø kretsfengsel.
En tanke er vi felles om, mange av oss, om enn på forskjellige premisser: den største av alle forbrytere er samfunnsmakten. Egne opplevelser på kroppen kan være et tvilsomt grunnlag for en så sterk påstand. Men når vi ser hva staten gjør med alle de små barna, blir den ikke til å komme forbi. Det finnes ingen større kriminalsak i vår historie. Staten er den største forbryteren. Masse-morderen driver både fengslene og sykehusene. Og hvordan kan det da være mulig å tro at det finnes noen rettferdighet?
Robert Hercz, "barnefaren fra Bærum", som forsøkte å berge sitt ufødte barn fra abort, sa engang i stridens hete: "Den som vil avskaffe abortloven, må forandre hele samfunnet". Jeg tror han har rett. Rettsløsheten for barn i mors liv forteller om et samfunn som har mistet kontakten med sine ur-menneskelige røtter. Det holdes i live på kunstig, teknisk vis. Jeg undres på hvor lenge det kan vare før systemet bryter sammen. For abortloven fornekter jo selve grunnlaget og den indre struktur i alt ekte menneskelig samfunn.
Kvinnen og mannen sammen om barnet, det er samfunnets kjerne og dypeste mening. Det dreier seg om å berge livet inn i fremtiden.
Mannen kan ikke føde. Han er skapt med et annet formål. Han er skapt til å verge kvinnen og det barnet hun bærer.
Kvinnen stiller sin kropp i det nye livets tjeneste. Totalt. Alle hennes biologiske resurser står til barnets rådighet. Hver celle i hennes kropp er gravid. Derfor føler hun seg ofte tungvint og utlevert.
Det er ikke lett å løpe unna overgrep.
Mannen ser sitt ansvar. Han vet med seg selv at hans oppgave er å beskytte kvinnen og barnet. Han værer de farer som skremmer kvinnen og truer barnet, enten de nå kommer fra jungelen eller fra "samfunnet" eller fra hennes eget sårbare sinn.
Han kjenner sin plikt: at både kvinnen og barnet skal overleve sin utsatte situasjon. Om nødvendig må han gi sitt liv for at disse to skal overleve sammen, både før og etter fødselen. Dette er mannens egentlige og opprinnelige rolle som kriger. Han skal forsvare livets rett. Og her begynner rettssamfunnet.
Når samfunnet setter barnet utenfor loven, og fritar mannen fra plikten til å verge det, da har samfunnet rothugget seg selv som rettssamfunn. Og da har det mistet all virkelig troverdighet. Det har åpnet for jungelens lov i sin innerste kjerne.
Det bryter inn med vold i selve helligdommen, rettens vugge. Og da er det ikke å undres over at den lille voldsmannen gjenkjenner den store - i statens og politiets skikkelse.
Retten er blitt hjemløs på jorden.
Kom, Herre Jesus!





