Norske kristne er stort sett svært uvitende om grunnen til at jøder (og Jesu disipler) feirer (og feiret) pinse. Jødisk pinse, «sjavuot», feires til minne om at Israel fikk Loven på Sinai. Jødisk pinse er altså en Hellig Skrift-høytid, en Bibelhøytid. Under jødisk pinse kan man se ortodokse jøder danse i gatene mens en av dem bærer Thorabokrullen. Og vi burde tenke analoge tanker om den kristne pinsehøytiden. For kristen pinse feires til minne om at Jesu disipler fikk Den Hellige Ånd. Men det Ånden så gjorde, var jo å utruste dem med Guds ord. Derfor bør også kristen pinse være en Hellig Skrift-høytid, ved siden av å være en Hellig Ånd-høytid.
I v 22 har en disippel akkurat spurt Jesus hvorfor han åpenbarer seg bare for disiplene. Hvorfor kan han ikke like godt stå frem som Menneskesønnen på himmelens skyer, fullt synlig for hele verden, slik som han varslet i Matt 24:30?
23 Jesus svarte og sa til ham: Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham. 24 Den som ikke elsker meg, holder ikke mine ord. Det ordet som dere hører, er ikke mitt, men Faderens, han som har sendt meg.
Poenget i Jesu svar er at han vil åpenbare ordet sitt i en ramme av kjærlighet. Jesus åpenbarer seg for mennesker som elsker Jesus. Og kjennetegnet på at de elsker Jesus, er at de «holder Jesu ord». Kjærlighetsbegrepet er altså ikke sentimentalt og føleribetont, men aktivt, handlingsorientert og båret av bibeltroskap.
Jesus tegner dessuten i v 23 bilde av en kjærlighetens familiekrets. For også Faderen skal elske disipler som holder Jesu ord. Jesus bruker ordet «vi» om seg selv og Faderen. Begge skal de «komme til» bibeltro disipler og «ta bolig» hos dem. Jesu disipler får her løfte om et treenig guddommelig nærvær i livene sine. Ordet for «bolig» i v 23 er «monée». Det brukes også i 14:2 hvor det sier at det i Guds hus («oikos») er mange «bolig-rom» («monái pollái»).
I v 24 forklarer Jesus grunnen til at Faderen vil elske disipler som holder Jesu ord: Egentlig er Jesu ord Faderens ord. Faderen sendte Sønnen til verden for å åpenbare dem. Vi finner her, som du ser, viktige byggesteiner til treenighetslæren.
Jesu svar fortsetter slik:
25 Dette har jeg talt til dere mens jeg ennå er hos dere.
«Dette» betyr antagelig «det som jeg har sagt i denne avskjedstalen». Uttrykket «mens jeg ennå var hos dere» peker frem mot avskjeden.
Så fremsetter Jesus en talsmannforutsigelse, sitat:
26 Men talsmannen, Den Hellige Ånd, som Faderen skal sende i mitt navn, han skal lære dere alle ting, og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Første talsmannforutsigelse sto i 14:15ff. Dette er talsmannforutsigelse nummer to. Og den gir oss kanskje det mest innholdsrike bibelverset om Den Hellige Ånd i hele Johannesevangeliet.
Ordet «talsmann» gjengir det greske «paraklétos». Det betyr talsmann, advokat, rådgiver, hjelper, utsending, m.m. I 14:15ff ble han forklart som «sannhetens Ånd». Her forklares han som «Den Hellige Ånd». Uttrykket fotograferer ikke først og fremst Åndens makt, men Åndens hellighet, skriver Leon Morris. Ånden er av vesen fremfor alt hellig, dvs. avsondret og adskilt fra alt syndig og verdslig.
Legg merke til uttrykkene Jesus bruker. Det er Faderen som skal «sende» Ånden. Men han skal sende ham «i Jesu navn» (dvs: på vegne av Jesus). Her utdypes treenighetslæren ytterligere.
Legg også merke til hva slags tjeneste Ånden skal gjøre for disiplene. Han skal «lære dere alle ting, og minne dere om alt det jeg har sagt dere». Igjen fokuserer altså pinsebudskapet på Jesu ord, dvs. Bibelen.
Johannes har flere ganger nevnt hvor vanskelig det var for disiplene å fatte alt Jesus hadde sagt. Nå lover han dem Åndens hjelp. Det løftet oppfylte Ånden på pinsedag. Han ga dem ord å preke. Og han tok bolig i ordet, så det skaper omvendelse og vekkelse. Videre minnet han dem om alt de trengte å huske når de skulle skrive ned de nytestamentlige skriftene. Derfor taler dette verset om de nytestamentlige skriftenes inspirasjon og apostolisitet. (Se ellers også avsnittet om Tredje Trosartikkel i Store Katekisme.).
I forlengelse av løftet om talsmannen, gir Jesus disiplene sine også et fredsløfte, sitat:
27 Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke hjertet deres forferdes, frykt ikke!
Talsmannens gave gir en særegen fred i hjertet, sier Jesus her. Det hebraiske «sjalåm»-begrepet beskriver en fullkommen fredstilstand der alt er helt og alle syndesår er leget. Jesus poengterer at det er «min fred» han taler om. Det er selve himmelens sanne fredstilstand, trass i at vi ennå bor i ufredens verden.
F. Bruce minner om at v 23 handler om kjærlighet, v 27 om fred og v 28 om glede. Disse tre tingene er samtidig de tre første Åndens frukter som er nevnt i Gal 5:22. De utgjør en triade, akkurat som tro, håp og kjærlighet i 1. Kor 13. Ordet om glede lyder slik:
28 Dere har hørt at jeg sa til dere: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen. Dersom dere elsket meg, ville dere glede dere over at jeg går til Faderen, for Faren min er større enn jeg.
Jesu ord om at Faderen er større enn Sønnen, betyr ikke (som arianerne i oldtiden sa) at mennesket Jesus er skapt og dermed ikke guddommelig. Jesus og Faderen er og blir ett. Jesu guddommelighet står urokkelig fast. Men i v 28 underordner Sønnen seg under Faderen i den salige underordningen som også er omtalt i 1. Kor 15:28. Og dét er altså dette versets kilde til glede.
Slik avslutter så Jesus pinsedagsteksten vår:
29 Og nå har jeg sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.
Formålet med talsmannforutsigelsen er at disiplene skal tro. På samme måten må forkynnelsen på Pinsedag også søke å vekke levende tro i tilhørernes hjerter.
