Ved liturgireformen i 2011 fikk siste søndag i kirkeåret nytt navn: Domssøndag/ Kristi Kongedag. I teksten møter vi Jesus som konge på dommens dag. Søndagens evangelietekst er den lange og rystende domsteksten i Matt 25. Siden selve teksten er lang, må kommentarene her bli desto kortere og knappere:
31 Men når Menneskesønnen kommer i herligheten sin, og alle englene med ham, da skal han sitte på herlighetstronen sin. 32 Og alle folkeslag skal samles framfor ham. Han skal skille dem fra hverandre, likesom gjeteren skiller sauene fra geitene. 33 Han skal stille sauene ved den høyre siden sin, og geitene ved den venstre.
Scenen som her skildres, er overveldende klar, og dypt alvorlig. Jesus omtaler seg selv som «Menneskesønnen». Det er den spesielle (arameisk-språklige) messiastittelen fra Dan 7:13f. I Daniels bok er det Faderen (= «Den gamle av dage») som sitter på dommertronen, mens «bar ænasj» (= «sønn av et menneske») stiger frem for ham og blir tildelt eiendomsretten til Guds rike på jorden.
I forlengelsen av denne overdragelsen av kongeverdighet er det i vår tekst Menneskesønnen selv som sitter på dommertronen. Han kommer «i herligheten sin» (til forskjell fra første gangen han kom, da han hadde en tjeners skikkelse på seg, Fil 2:5ff). Og han har alle englene med seg. Vår tekst handler altså åpenbart om samme gjenkomst som Åpb 19:11ff.
Jesus sorterer alle folkeslagene i to flokker («pánta ta éthnee» betyr her utvilsomt «alle folkeslag», ikke «alle hedningefolkeslag»). Bare den ene av flokkene vil han deretter ta med seg inn foran Faderens trone (sml 1.Kor 15:24ff). Søndagsteksten sammenligner sorteringen i to flokker – med en gjeter som skiller sauer fra geiter.
Så utspiller det seg to dialoger om domskriterier foran Kristi dommertrone. Den første dialogen gjelder dem som får plass i Sønnens rike:
34 Da skal kongen si til dem ved den høyre siden hans: Kom hit, dere som er velsignet av Far min! Arv det rike som er beredt for dere fra verdens grunnvoll ble lagt. 35 For jeg var sulten, og dere ga meg mat. Jeg var tørst, og dere ga meg å drikke. Jeg var fremmed, og dere tok imot meg. 36 Jeg var naken, og dere kledde meg. Jeg var syk, og dere så til meg. Jeg var i fengsel, og dere kom til meg. 37 Da skal de rettferdige svare ham og si: Herre, når så vi deg sulten og ga deg mat, eller tørst og ga deg å drikke? 38 Når så vi deg fremmed og tok imot deg, eller naken og ga deg klær? 39 Når så vi deg syk eller i fengsel og kom til deg? 40 Og kongen skal svare og si til dem: Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse minste brødrene mine, det gjorde dere mot meg.
I v 34 må vi merke oss fire viktige ting: (1) Menneskesønnens tittel er «kongen»; han er konge over det riket han i Dan 7:13f fikk av Faderen. (2) Faderens velsignelse til menneskene i denne kategorien går foran alt som har med gjerninger å gjøre; de frelses av nåde. (3) Det samme ser vi av uttrykket «arv riket»; en arv gjør man seg ikke fortjent til, men man får den ufortjent. (4) Det samme ser vi av ordet om at arven var forberedt for de utvalgte allerede «fra verdens grunnvoll ble lagt».
Mens rettferdiggjørelses-kriteriet i v 34 er forangående nåde, er domskriteriene i i v 35-36 barmhjertige gjerninger. Fire ganger gjentar Jesus listen over barmhjertighetsgjerninger i vår tekst, åpenbart for at vi skal huske den godt.
Legg i v 37-39 merke til de frelstes forundring. De har ikke gjort gjerningene sine for å fortjene frelse, men gjerningene er kommet som en følgevirkning av den forangående rettferdiggjørelsen (se v 37 som kaller dem «de rettferdige»).
Legg i v 40 merke til hvordan Jesus, til de rettferdiges forundring, identifiserer seg med «disse mine minste små venner». Det kan være enten (a) alle verdens lidende mennesker, eller (b) troende mennesker som må lide her i verden. Ifølge Gal 6:10 bør vi trolig prioritere tolkning (b), men kanskje ikke på en helt eksklusiv måte.
I dialog nummer to er det viktig å gjøre presis de motsvarende observasjonene i teksten:
41 Så skal han si til dem på venstre side: Gå bort fra meg, dere som er forbannet, til den evige ilden, som er beredt for djevelen og englene hans. 42 For jeg var sulten, og dere ga meg ikke mat. Jeg var tørst, og dere ga meg ikke å drikke. 43 Jeg var fremmed, og dere tok ikke imot meg. Jeg var naken, og dere kledde meg ikke. Jeg var syk og i fengsel, og dere så ikke til meg. 44 Da skal de svare ham, også de, og si: Herre, når så vi deg sulten eller tørst eller fremmed eller naken eller syk eller i fengsel, og tjente deg ikke? 45 Da skal han svare dem og si: Sannelig sier jeg dere: Det dere ikke gjorde mot én av disse minste, det har dere heller ikke gjort mot meg. 46 Og disse skal gå bort til evig pine, men de rettferdige til evig liv.
I v 41 må vi merke oss Faderens forangående forbannelse av de fortapte. Forbannelsen har følgende endestasjon: «den evige ilden, som er beredt for djevelen og englene hans», sml Åpb 20:10-15. I v 46 kalles endestasjonen «kólasis aioónios» (= evig straff, evig pine; «kólasis» kan ifølge BDAG bety både straff og pine).
Vers 41 og 46 er blant bibelbevisene for læren om evig fortapelse i CA17. Det står det «at Kristus ved verdens ende skal vise seg for å dømme, og at han skal vekke opp alle døde. De troende og utvalgte skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige menneskene og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.»
I v 42f må vi igjen merke oss hvordan Jesus identifiserer seg med de seks gruppene lidende. I v 44 må vi på samme måten merke oss de dømtes forskrekkelse over at Jesus identifiserer seg med slike som de selv har neglisjert. I v 45 må vi tolke uttrykket «en av disse minste» på samme måten som ovenfor i v 40.
I lys av en så dypt alvorlig domstekst er det viktig at forkynnerne utlegger dommens alvor usminket, men likevel med en omsorgsfull varme som må strekke seg etter å være av samme slag som den hjertevarmen vi vet bor i Jesu hjerte.
