Denne tekstkommentaren omfatter et avsnitt som i kirkeåret er fordelt på to søndager; 13. søndag i treenighetstiden har vers 13-17 som prekentekst, mens 15. søndag i treenighetstiden har vers 9-12 som prekentekst.
Søndagens tekst kobler ordene "kjærlighet" og "glede" til ord som "bud" og "befaling". Det strir tilsynelatende med hundre års rop om "fri kjærlighet".
"Jeg kan vel ikke skrive på et papir at jeg lover å elske noen i 2030", sier den unge samboeren.
Men kjærlighet er mer enn sentimentalitet og brennende stearinlys. Gud unner oss vissheten om å være elsket hele tiden, både i menighet og familie. Verken barn eller ektefelle skal behøve å våkne i spenning om hvorvidt far tilfeldigvis vil elske akkurat oss i dag også.
Slik sett taler Bibelen om sann kjærlighet mer som en tilstand enn som en følelse. Og kristen kjærlighet har sitt unike utgangspunkt: "Vi elsker, fordi han elsket oss først" (1 Joh 4:19).
10 Hvis dere holder mine bud, da blir dere i min kjærlighet, likesom jeg har holdt min Fars bud og blir i hans kjærlighet.
Gud kaller oss til alvorlig ettertanke i søndagens tekst. Jesus kombinerer nemlig to verdener for oss: "Holde Jesu bud" og "bli i Jesu kjærlighet". Det med å holde bud virker negativt, mens det med Jesu kjærlighet er bra. Slik tenker mange.
Her kombinerer Jesus de to sakene. Betingelsen for å bli i Jesu kjærlighet er å holde Jesu bud. En kan ikke velge bort det ene uten å miste begge.
Dermed tvinger Jesus oss til å tenke nøye gjennom hva det betyr å bli i hans kjærlighet. "Hva kjærlighet er, har vi lært av at Jesus gav sitt liv for oss", står det i (1 Joh 3:16). Kors og død viser oss en annen side ved kjærligheten enn sentimentalitet og varme følelser.
Å bli i Jesu kjærlighet er å bli der Jesus får være god med oss: I tilgivelse, soning, oppgjør og et åpent barnekår. Vi får være gjenstand for hans gjerning på korset.
Dermed ser vi også at "å holde Jesu bud" ikke betyr å streve etter å oppfylle lovens krav. Men den som har fått Jesus selv i gave, vil gjerne leve på den måten Jesus har vist oss og lært oss.
Jesus viser oss til hans eget farsforhold: Jesus blir i Guds kjærlighet samtidig som han holder hans bud.
11 Dette har jeg talt til dere for at min glede kan være i dere, og deres glede bli fullkommen.
Her kombinerer Jesus igjen sine bud med noe godt, nemlig glede. Det å holde Jesu bud hører sammen med det å være gjenstand for Guds godhet på korset. Og dette gir igjen glede.
Så er det altså ingen motsetning mellom å leve etter Jesu bud og det å ha glede. Tvert imot er det i livet etter Jesu bud at gleden kan bli fullkommen.
12 Dette er mitt bud at dere skal elske hverandre, likesom jeg har elsket dere.
Igjen ser vi at Jesus kobler direkte mellom "bud" og det å elske. Her handler det om de kristnes kjærlighet til hverandre. "Brorskjærlighet" heter på gresk filadelfia.
Jakobs brev hjelper oss å se den praktiske siden ved kristen nestekjærlighet. Første del av Jakob 2 handler om ikke å gjøre forskjell på folk. Å gi den fattige mat, klær og respekt, det er "å holde Jesu bud". Jakob kaller det "frihetens fullkomne lov" (Jak 2:12; 1:25).
13 Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner.
Jesus tar oss med inn i et tenkt "verdensmesterskap" i kjærlighet. I en slik sammenheng vil den som er villig til å ofre livet selv for andre vinne, sier Jesus. Og det er presis det Jesus gjorde.
Derfor kan Jesus sette seg selv opp som målestokk og ideal for de kristnes kjærlighet: "… likesom jeg har elsket dere" (v. 12).
14 Dere er mine venner dersom dere gjør det jeg pålegger dere.
Igjen må vi revurdere våre begreper om frihet, vennskap og kjærlighet: Jesus stiller her opp en betingelse for det å være Jesu venn, en kristen: Å gjøre det som Jesus pålegger.
Mange vil mene at vennskap umulig kan stille betingelser eller krav til den andre. Men Jesus viser oss en annen frihet, kjærlighet og vennskap enn det som er flyktig, sentimentalt eller skiftende.
Et forhold til Jesus som bare dreier seg om ord, tomme løfter eller visse synspunkter blir avvist: Matt 7:21-23 omtaler mange som sa og foretok seg enkeltsaker som virker kristelige, men som likevel skal stå utenfor himmelriket til slutt.
Et rett barnekår hos Gud bygger på et personlig forhold til Jesus. I versene foran sammenligner han dette forholdet med grenene på et tre: Jesus er vintreet, vi hans grener (v. 5). En avskåret kvist visner fort.
Grenen får sevjen (Jesu kjærlighet) fra stammen. Den bærer ikke frukt som en prestasjon eller et påbud, – det bare skjer på grunn av forbindelsen.
15 Jeg kaller dere ikke lenger tjenere, for tjeneren vet ikke hva hans herre gjør. Men dere har jeg kalt venner, for alt det jeg har hørt av min Far, har jeg kunngjort dere.
Paulus bruker en lignende sammenligning: Vårt forhold til Gud er som barnets forhold til far, preget av kjærlighet og tillit. Annerledes er det med en slaves frykt for sin herre (Rom 8:15).
Bibelen bruker mange sterke bilder om vårt forhold til Jesus: Han er vår storebror, den førstefødte blant mange brødre (Rom 8:29). Videre er vi hans medarvinger (Rom 8:17). Han er også vår talsmann hos Gud (1 Joh 2:1), og vår prest som ber for oss (Hebr 7:25).
16 Dere har ikke utvalgt meg, men jeg har utvalgt dere, og bestemt dere til å gå ut og bære frukt. Og deres frukt skal vare, for at Faderen skal gi dere alt det dere ber ham om i mitt navn.
Bibelen taler på mange steder om å velge. "Velg i dag hvem dere vil tjene!" sa Josva til folket (Jos 24:15). Men det står oftere om at Gud har valgt oss enn om at vi skal velge ham. Mange steder blir menigheten simpelthen kalt for "de utvalgte", bl.a. i Kol 3:12.
Det går an å nærme seg spørsmålet om utvelgelsen fra mange sider. Noen grubler over om de som ikke er kristne kan være utvalgt av Gud til å gå fortapt. Men det kan ikke stemme, for det står klart at "Gud vil at alle skal bli frelst" (1 Tim 2:5).
Her viser Jesus oss den trygge og gode siden ved utvelgelsen, "evangeliet om utvelgelsen", som prof. Carl Fr. Wisløff en gang kalte en av sine bøker. For her vil Jesus forankre vårt barnekår i Guds valg, ikke i mine skiftende standpunkt. Min frelse hviler ikke på noen gjerning eller prestasjon fra min side, ikke engang på mitt valg eller min beslutning.
Er vi utvalgt, da er vi også podet inn som grener på det vintreet som har Jesus til stamme. Dermed kan det også komme frukt.
Enda en gang føyer Jesus til et løfte om bønnhørelse. Slike løfter dukker opp en rekke steder i Jesu lange avskjedstale i Joh 13-17.
17 Dette er mitt bud til dere at dere skal elske hverandre.
Igjen kobler Jesus "bud" og "kjærlighet", denne gangen fokusert på kristen søskenkjærlighet. Bibelen kjenner ikke et privatisert kristenliv uten fellesskap med andre, – det måtte da være hvis noen var tatt avsides i sykdom, satt fengslet eller landsforvist for sin tro.
Å bli en kristen er å være lem på et stort menighetslegeme, der Jesus selv er hode. Gud ikke bare anbefaler, men befaler, at vi som er hans lemmer skal elske hverandre.
Kristen nestekjærlighet er mer enn varme følelser for hverandre. Bibelen taler om omsorg, hjelp og vilje til å dele både åndelige og materielle goder (Gal 6:2). Vi skal gjøre godt mot alle, men "mest mot troens egne folk", står det i Gal 6:10.
Kjærlighetens høysang i 1 Kor 13 står midt mellom to kapitler om nådegavene. Kjærligheten er blodomløpet i det legeme som lar lemmene utfolde hver sine nådegaver.
