Like foran vår tekst forteller Matteus om Jesu helbredelse av en spedalsk. Ett av poengene er der at den spedalske skulle oppfylle Moselovens forskrift om «friskmeldings-offeret», sitat: «til et vitnebyrd for dem». Med andre ord: underberetningen har til formål å avlegge vitnesbyrd om Gud og Jesus. Så introduserer vår prekentekst det neste helbredelsesunderet slik:
5 Da han gikk inn i Kapernaum, kom en høvedsmann til ham, ba ham 6 og sa: Herre, tjeneren min ligger verkbrudden hjemme og har store smerter. 7 Jesus sier til ham: Jeg skal komme og helbrede ham.
Bynavnet Kapernaum er det hebraiske Kfar Nahum (= Nahum-landsbyen), like vest for Galileasjøen. Det norske ordet «høvedsmann» gjengir et gresk ord som betyr «hundremanns-offiser», på latin: «centurion». I moderne militære tittel-systemer svarer det til en kompanisjef eller en kaptein i hæren.
I kommentarlitteraturen drøfter man om vår tekst beskriver samme episode som Luk 7:1-10 og eventuelt Johs 4:46-54. Leon Morris kommer til at Johs 4 handler om en annen hendelse, mens Lukas derimot gir oss en mer utførlig og detaljrik skildring av samme hendelse som vår tekst. Jeg legger dette synet til grunn her. Og da blir det riktig å oversette det greske uttrykket «ho pais mou» i v 9 med «tjeneren min» i stedenfor «sønnen min». Språklig er begge betydningene mulige. Men Lukas sier uttrykkelig at det handlet om en høyt elsket tjener.
Lukas forteller at den ikke-jødiske offiseren hadde et uvanlig godt skusmål. Han var en varm venn av jødefolket og hadde selv bygget byens synagoge til dem.
I v 7 kan det diskuteres om Jesus besvarer høvedsmannens inderlige helbredelsesbønn i spørrende eller konstaterende form. Opprinnelig hadde man ikke noe spørsmålstegn i oldtidsspråkene. Jesus kan godt ha sagt: «Vil du jeg skal komme og helbrede ham?» I så fall kan spørsmålet ha hatt en egen undertone: «Vil du jeg skal gjøre meg uren ved å gå inn i en ikke-jødisk manns hus for å helbrede den syke?» Men trolig er det mest sannsynlig at Jesus svarte i konstaterende form, og at det så er høvedsmannen selv som har tenkt på renhetsforskriften. Den tanken leder i alle fall høvdesmannen til å si følgende:
8 Men høvedsmannen svarte og sa: Herre, jeg er ikke verdig til at du går inn under taket mitt. Men si bare et ord, så blir gutten frisk.
Jesus gjorde flere ganger fjern-undere. I dette tilfellet er det høvedsmannen som drister seg til å foreslå det, tydeligvis i dyp respekt og ærbødighet for de jødiske renhetsforskriftene.
Så kommer vi imidlertid til et forbløffende høydepunkt. For offiseren begrunner fjernunder-bønnen ved å sammenligne Jesu allmakt med Romerrikets fryktede autoritetspyramiden, sitat:
9 For jeg er selv en mann som står under overordnede, og jeg har soldater under meg. Sier jeg til en av dem: Gå! så går han, og til en annen: Kom! så kommer han, og til tjeneren min: Gjør dette! så gjør han det.
I dette verset må vi for det første legge merke til alt som har med den romerske autoritetspyramiden å gjøre. Offiseren befant seg et stykke nede i pyramiden. Men som offiser hadde han likevel selve keiserens veldige autoritet i ryggen hver gang han ga en ordre. Samtidig måtte han også selv adlyde ordrer ovenfra i pyramiden.
For det andre må vi merke oss den impliserte sammenligningen med den treenige Gud. For han våger å be Jesus om et fjernunder fordi han stoler på at Jesus har Guds allmakt i ryggen i en enda veldigere autoritetspyramide. Bare Gud selv rår over skaperord som kan virke helbredende fjernundere. Med andre ord: Ikke bare elsker denne ikkejødiske offiseren jødefolket og bygger synagoge til dem. Men han tror også på Jesus som sann Gud og sant menneske.
Det er dette Jesus kommenterer med uttrykket «stor tro» i neste vers, sitat:
10 Da Jesus hørte dette, undret han seg og sa til dem som fulgte ham: Sannelig sier jeg dere: Ikke hos noen i Israel har jeg funnet så stor tro!
Det følger av dette verset at det er det bibelske trosbegrepet som er denne søndagstekstens hovedsak. Altfor mange i Israel på Jesu tid hadde vanskelig for å tro at en tilsynelatende vanlig jødisk mann av småkårsfolk kunne være Guds enbårne Sønn. På den andre siden avslører en ikke-jødisk hedning her at han ikke er belemret med slike tros-hemninger.
Det bibelske trosbegrepet starter i 1.Mos 15:6 (Abraham trodde Gud og det ble regnet ham til rettferdighet) og Hab 2:4 (den rettferdige skal leve ved sin tro). Det fortsetter med alle evangelietekstene som inviterer oss til å omvende oss og tro på den treenige Gud. Og det når veldige dybder og høyder i de nytestamentlige brevenes lære om rettferdiggjørelse av tro alene og om å vandre helliggjørelsesveien i tro.
Matteus siterer nå et ord av Jesus som vender blikket mot hedningemisjonens kommende trosvekkelser, sitat:
11 Men det sier jeg dere: Mange skal komme fra øst og vest og sitte til bords med Abraham, Isak og Jakob i himlenes rike, 12 men rikets barn skal kastes ut i mørket utenfor. Der skal de gråte og skjære tenner.
Måltidet som skildres i v 11 er den messianske festbanketten i den himmelske fullendelsen. (Det er den festbanketten nattverden gir oss en frelsende forsmak på). Der skal det være tett med mennesker som vinnes til tro ved hedningsmisjon, forutsier Jesus. Og denne velsignede perspektivutvidelsen i retning av oss hedningefolkeslag må vi i dyp takknemlighet ta til oss ut fra denne teksten.
Men i utleggelsen av v 12 må vi passe oss. Det fins en antisemittisk tolkning som hevder at Jesus her kaster etniske jøder for all fremtid ut av Guds rike (såkalt «folkebytte-teologi»). Men v 12 handler ikke om etnisk jødedom i og for seg. Det taler bare om slike (jødiske) barn av Guds rike som ikke oppfyller tros-kriteriet i v 10. V 12 må derfor tolkes i lys av Rom 11:1ff, 11:11ff og 11:24ff.
Avslutningsvis skildrer Matteus selve helbredelsesunderet i vår tekst slik:
13 Og Jesus sa til høvedsmannen: Gå hjem, det skal skje deg som du har trodd! Og tjeneren ble helbredet i samme stund.
