Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Matteus, i det 28. kapittel, fra vers 16:
De elleve disiplene drog til det fjellet i Galilea hvor Jesus hadde satt dem stevne. Og da de fikk se ham, falt de ned og tilbad ham; men noen tvilte. Da trådte Jesus fram og talte til dem: "Meg er gitt all makt i himmel og på jord. Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende." Matt 28:16-20
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Denne teksten legger et historisk sus over denne dåpsdagen.
- For 2000 år siden ga Jesus denne befalingen.
- I dag lyder vi befalingen på Veierland.
Når vi bærer et barn til dåpen, så gjør vi det med så mange slags tanker. Det som vel er felles for oss alle er gode ønsker. Vi vil så gjerne at dette barnet skal få et godt og rikt liv, at hun skal takke for livet, og at mange mennesker skal takke for henne. Når jeg får lov å døpe henne, så er mitt ønske at hun må vokse opp som en kjekk, kristen jente som kan være til glede for dere som skal leve rundt henne, og at hun må være til glede for Gud. “Prøv hva som er til glede for Herren!” skriver Paulus. (Ef 5:10) Det er en spennende måte å nærme seg Gud på: Prøv ut hva som gleder ham, let etter smilet og latteren hans! Jeg ønsker for denne jenta at hun må glede Gud, – da vil hun også spre lys til dere i familien.
Fingerregler
Når vi skal lære å ta vare på et nyfødt barn, bruker vi finger-regler: Tørre bleier, varme klær, god mat, faste tider og masse kjærlighet.
Når vi skal ta vare på et døpt barn, så har vi også gode finger-regler. For vi ønsker ikke at barnet skal bli fanatisk, og vi ønsker ikke at det skal bli avstumpet. Vi ønsker en sunn kristendom. Vi har dessverre sett eksempler på usunn kristendom, og vi har sett eksempler på sulteforet tro. Vi ønsker at barnet må bæres av en sunn tro.
Den finger-regelen vi har til sunn tro, ligger i navnet på denne søndagen: Treenighets-søndagen. En sunn tro er en allsidig tro. Den er som et deilig hus, med store vinduer og dører mot øst og sør og vest, og med en solid vegg mot nordavinden. Den sunne tro åpner seg for alle tre sidene av Gud: Faderen, Sønnen og Ånden, og den setter et vern mot fristelser og ondskap. Det ligger fine hemmeligheter i de tre ordene: Faderen, Sønnen og Ånden. Troen blir skjev hvis jeg bare tar med én side av Gud, eller hvis hovedsaken bare blir å beskytte meg mot det onde. Ja, troen kan til og med bli fanatisk.
Min erfaring er, at jo smalere åpning en har mot Gud, jo trangere hjerte har en for andre mennesker. Jo mer en forsøker å koke ned troen til én enkelt læresetning, jo vanskeligere blir en å leve sammen med. Mange har kokt sin gudstro ned til en setning: “Gud er kjærlighet.” Det er helt sant. Denne setningen sier alt – og ingenting.
Det er akkurat som hvis min eneste innsats i ekteskapet blir å si “Jeg elsker deg!”. Det er mange som lengter etter å høre de ordene fra sin ektefelle. Men hvis de tre ordene blir den eneste kommunikasjonen, da blir det et fattigslig ekteskap. Da skaper de tre ordene bare avstand. Slik kan det skape avstand til Gud hvis vi koker Gud ned til tre ord. Verken livet eller ekteskapet får plass i korte formler. (Jfr Bo Giertz: “Reduksjon via en formel” Minste felles multiplum blir til slutt veldig lite.) Jo smalere åpning en har mot Gud, jo trangere hjerte har en for andre mennesker.
Faderen, Sønnen og Ånden
I dåpen får vi en god finger-regel for å lede barnet til sunn tro. Vi døper barnet til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Jeg skal ganske kort gi noen eksempler på hva det betyr, og hva det kan føre til, hvis gudstroen gjøres for trang.
Gud er både min skaper og min himmelske far
Gud er min skaper
Det betyr at det er en høyere makt som har satt meg sammen akkurat slik jeg er, med mine mangler og mine evner. Jeg er ikke et tilfeldig menneskefnugg i verdensrommet. Det skal ikke forundre meg om noen av dere kjenner at dette er en sannhet som forandrer hele livet. Når du ser deg i speilet, kan du si: Gud skapte meg sånn, fordi han trengte meg sånn!
Gud er alle menneskers skaper
Det betyr at jeg hver dag møter mennesker som er like mye verd som jeg! En slik holdning får ganske store konsekvenser for hvordan jeg møter andre mennesker.
Gud er verdensrommets skaper og jordens skaper
Det betyr at jeg vandrer i Guds hage når jeg går langs veiene på Veierland. Hver plastpose jeg kaster i veikanten er en fornærmelse mot ham som eier hagen. Jeg må gjerne flytte steiner. Jeg må gjerne både så og luke og høste i Guds hage, for han har invitert oss mennesker til medarbeidere. Men jeg skal gjøre det vakkert, slik han gjør det vakkert, – og jeg skal gjøre det til glede for menneskene, slik han skapte jorden til glede for menneskene. Dette er så konkrete konsekvenser av trosbekjennelsen, at det kanskje er noen som har fått nok å tenke på allerede. Kanskje noen må hjem og rydde?
Himmelens og jordens skaper er også vår Far
Det betyr at vi ikke bare er skapninger hvor den enkelte av oss er fortapt i et upersonlig folkehav, men at Skaperen er en kjærlig Skaper som ønsker å frigjøre hver eneste en av oss til livsglede, – slik en god far henter frem gleden hos barnet sitt.
Og hvordan skjer det? Jo, ved noe så enkelt som å se den enkelte. Alle har vi holdt et lite barn i hendene, og merket hva som skjer når vi får øyekontakt. Barnet trenger å bli sett, og du merker at det gjør noe med dere å se, det gjør noe med både deg og barnet når øynene deres møtes, og du ser inn i to barneøyne, som ned i to dype brønner av liv. Det er ikke for ingenting at et av navnene på Gud er “Gud som ser”.
Hagar, Sarais trellkvinne gavHerren, som hadde talt til henne, navnet: "Du er Gud som ser." For hun sa: "Har jeg her virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?" 1 Mos 16:13
Når vi velsigner, sier vi: “Herren la sitt ansikt lyse over deg, Herren løfte sitt åsyn på deg!”
Gud har ansvar for rettferdigheten
Når evangeliet har nådd ut til alle folkeslag, da skal Gud ta det oppgjøret som så mange lengter etter, oppgjøret med urettferdighet og hykleri, undertrykkelse og fornedrelse. Også i vårt land er det noen som roper på Guds rettferdighet. “Hvordan kan Gud være rettferdig når det og det skjer, og han ikke griper inn?”
Likevel er det mange blant oss som synes at hele dommens dag skulle vært klippet bort fra kristendommen. Når slike tanker kommer, bør vi huske at store deler av verdens befolkning lengter etter dommens dag som den store befrielsesdagen.
Vi nordmenn har god grunn til å tenke igjennom en gang til hvorfor det er slik. Hvorfor sulter store deler av verdens befolkning, og lengter etter oppgjørets dag, mens mange nordmenn helst ikke vil høre om oppgjøret på dommens dag? Det finnes nok ikke lettvinte svar på dette spørsmålet. Men det finnes svar for den som vil lytte.
Den andre åpningen mot Gud er Sønnen
Jesus er vår frelser og Herre
Han kom som en av våre små. Han delte våre kår.
Det betyr at det er meningsfullt å be til ham, for han er i stand til å forstå oss.
Men hvis Jesus bare var som en av våre små, og bare som en av oss, ville hans eneste betydning være “felles skjebne, felles trøst”. Det ville ikke hjelpe oss at det var enda en som var født av en ugift mor, enda en som det ikke var plass til i herberget, enda en som så vidt slapp unna sverdet til en maktsyk konge, enda en som levde som flyktning i Egypt, enda en som ikke ble forstått av sine foreldre, enda en som mistet vennene sine, og enda en som ble uskyldig dømt.
Men Jesus kom også inn i verden for å frelse. Han bøyde seg ned og tok våre byrder, – han tok skikkelig tak i dem, han tok spenntak mot jorden og løftet byrdene opp på korset: Synd og skyld, skam og fortvilelsesrop, angst og gudsforlatthet. Og så ga han soningen til oss, til hver den som ville ta imot hans stedfortredende frelsergjerning.
Jesus åpnet en ny vei, og han lærte oss å gå den.
- Han er ikke bare frelser. Da ville kristendommen bare vært å bekjenne sine synder, og så kunne en bare herje videre som en hykler.
- Han er heller ikke bare en Herre som viser vei. Da ville vi streve oss i hjel for å ligne ham. Da ville kristendommen enten bli et vanvittig strev, eller løgn og hykleri hos dem som trodde de hadde fått det til.
Den tredje åpningen mot Gud er Ånden
Vi sier ofte at
vår Skaper og Far er Gud over oss,
vår Frelser og Herre er Gud for oss
og Den Hellige Ånd er Gud i oss.
Den Hellige Ånd hjalp apostlene å skrive det de hadde sett og hørt, så vi kunne få Det nye testamente. Og Den Hellige Ånd arbeider i kirken for å hjelpe oss å tro, han hjelper oss å be, og hans mål er å lede oss inn til “syndenes forlatelse, legemets oppstandelse og det evige liv.”
Det betyr at troen og kjærligheten ikke bare er vår kraftanstrengelse for å få til kristendommen. Likesom hver av oss lever fordi Gud gir oss livet hvert sekund, slik vil han gi oss sin Ånd, og skape tro og live inne i oss.
Når vi døper til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og åpner troens dører mot både Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, da gir vi barna et bredt og allsidig Gudsbilde, som favner hele livet.
Hva skjer med et menneske som har et for trangt Gudsbilde?
Dere som har levd en stund, vet at vårt århundre har vært preget av tre bevegelser som har dominert forkynnelsen og profileringen av kristendommen og troen. Bevegelsene har hatt en tendens til å innsnevre troen til bare én trosartikkel, - og mangelsykdommene har meldt seg etter kort tid. Heldigvis har hver av bevegelsene justert seg etter hvert.
Den ene bevegelsen av de tre bevegelsene har bare plass til Jesus som vår frelser. Det kaller vi gjerne vekkelsesbevegelsen. Uansett hvilket bibelord som blir lest, så får forkynneren det til å handle om synd og nåde, syndsbekjennelse og tilgivelse. Den korsfestede Jesus blir malt for tilhørernes øyne, så vi får se hvordan syndene våre sårer Gud. Det er bevegelsens store styrke. Men svakheten blir at vår Skaper og Far blir borte. Livsgleden drukner i vår bønn om tilgivelse, syndserkjennelsen fører til selvforakt. Jeg er ikke bare en synder, jeg er en lort og en ingenting, og er bare Guds store hodepine. Så innkrøkt som jeg da er i min syndighet, er det vanskelig for Den Hellige Ånd å nå inn til meg med sin gjerning.
De siste tiårene er det en annen vind som har blåst over landet. Forvaltertanken og ansvarsbevegelsen. Her forkynnes Gud som vår Skaper og Far, og vi som hans medarbeidere. Vi skal glede oss i Guds rause skaperverk, elske oss selv slik han elsker oss, og forvalte jordens rikdommer til beste for våre barn. Dette er en optimistisk og glad og ansvarsbevisst gudstro, og det er forvaltertankens styrke. Svakheten er at det er en tro for de gode dager. Jeg får ikke hjelp med mine svik og min fortid, – og jeg får ikke hjelp med min utilstrekkelighet.
Den tredje bevegelsen har tyngdepunktet i den tredje trosartikkel. Åndens gaver ble oppdaget på ny i nådegavebevegelsen. Som de to andre bevegelsene, har denne nådegavevekkelsen hatt sine perioder gjennom hele kirkens historie, men den fikk sitt navn i 1902, og ble kalt ‘pinsebevegelsen’. Styrken i denne bevegelsen var at de forkynte at Gud er levende og nær oss. Kristendom er ikke bare å grave seg 2000 år tilbake i historien. Gud er en levende Gud. Han gjør sin nyskapende gjerning i hvert enkelt menneske som åpner seg for ham. Svakheten er at mange ønsker seg de samme sterke opplevelsene. De som ikke opplever de helt store tingene, kjenner seg glemt av Gud.
Her er det mange grøfter å falle i: Den indre åndeligheten kan lett få større vekt enn Guds ord, og en kan miste forbindelsen til sin Skaper. Det som er mangelfullt i Skaperens gaver til oss, det skal oppveies med Den Hellige Ånd. Er jeg trett og sliten, så kan jeg komme til å be om Den Hellige Ånds kraft, i stedet for å ta meg en lur, – som om ikke Skaperen og Den Hellige Ånd er den samme Gud.
Alle tre dørene må være åpne
Hvis ikke troen er åpen i alle tre retninger, – både mot Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd, – da havner jeg lett i ensidigheten: Jeg blir enten en rødkinnet forvalter med en tro for bare gode dager og rike avlinger, – eller jeg blir en fortvilet synder som til nød kan oppnå benådning, men ikke virkelig frelse, – eller jeg blir en åndsbåret himmelstreber, som mister bakkekontakten. Verden blir bare en fiende, og ikke Guds skaperverk.
Forsakelsen
Når vi skal døpe barna, sier presten: La oss bekjenne forsakelsen og troen, som vi døper våre barn til. Så reiser vi oss og sier NEI til djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen, og så står vi skulder ved skulder og sier JA til Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd. Slik lukker vi én dør, og åpner tre dører rundt barnet.
Det ville vært naivt om vi skulle late som om fristelsene, djevelen og ondskapen ikke eksisterte. Derfor skal forsakelsen også være med i fingerregelen for sunn kristendom. Jeg skal ha åpne dører mot øst og sør og vest, og en solid vegg mot nordavinden. Det er realistisk livsinnstilling.
Akkurat som når vi går inn i ekteskap. Da nevner presten både de onde dagene og døden som en gang skal skille de to. Der og da ønsker nok de to at samlivet skal vare evig. Men presten stiller et livsnært spørsmål: “Lover du å elske og ære henne, og bli fast hos henne i gode og onde dager, inntil døden skiller dere ad?” Like realistisk er det å bekjenne forsakelsen når et barn skal døpes.
Også her er det fare for ensidighet, både ved forsømmelse og overdrivelse. Hvis jeg mister realismen i fristelser og ondskap og djevelens onde vilje, og later som om dette ikke eksisterer, da er jeg et lett bytte for alle som vil misbruke meg og hente fram min selvopptatthet og alle mine evner til ondskap.
Den andre grøften er når noen fester troen sin ensidig i forsakelsen. Deres liv blir et eneste stort NEI. De evner ikke å glede seg over Guds rause skaperverk, for hele livet blir åndelig krigføring mot alle truende onde krefter. De evner ikke å ta til seg at Jesus har seiret over djevelen og avvæpnet ham. Og de makter ikke å legge merke til at Den Hellige Ånd er i stand til å skape kjærlighet, tro og håp i våre hjerter.
En allsidig tro
Når vi ønsker for våre barn at de må vokse opp i en sunn tro, er det helt avgjørende at de får en allsidig tro. Det betyr ikke at foreldre og faddere må være kristendomseksperter, men at de må bruke den enkle finger-regelen: Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Vi må ikke gjøre dette vanskeligere enn det er.
Det er akkurat som finger-regelen for nyfødte barn: Tørre bleier, varme klær, god mat, faste tider og masse kjærlighet. Vi trenger ikke være kostholdseksperter for å gi barna mat, men bruke forstand og det vi har lært: God mat betyr variert kosthold: brød, melk, fisk og kjøtt og masse grønnsaker. Det er vi blitt tutet ørene fulle av hele livet. Og vi har lært og erfart hva som skjer hvis en av delene mangler: Våte bleier gir såre rumper og nattevåk, for lite klær gir svekket motstandskraft og forkjølelse, ensidig kosthold gir mangelsykdommer, mangel på faste tider gir barnet et rotete liv, og mangel på kjærlighet gir angst og usikkerhet.
Jeg trenger ikke være kristendomsekspert for å åpne meg for alle tre sidene av Gud: Faderen og Sønnen og Ånden. Jeg skal ikke ta mål av meg å gi barnet full innsikt i alle sidene av Guds personlighet, men jeg skal åpne alle tre dørene, så Gud kan komme inn, og barnet kan komme ut, og så Gud og barnet kan få full glede av hverandre.
I dag gir det ekstra mening å avslutte prekenen, slik vi alltid avslutter den:
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
