Da ble Jesus ført av Ånden ut i ørkenen for å bli fristet av djevelen. Og da Han hadde fastet i førti dager og førti netter, ble Han til sist hungrig. Og fristeren kom til Ham og sa: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød! Men Han svarte og sa: Det er skrevet: Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn. Da tok djevelen Ham med seg til den hellige stad, og satte Ham på tempeltinden og sa til Ham: Er du Guds Sønn, da kast deg selv ned! For det er skrevet: Han skal gi sine engler befaling om deg, og de skal bære deg på hendene, for at du ikke skal støte din fot på en sten. Da sa Jesus til ham: Det er atter skrevet: Du skal ikke friste Herren din Gud. Atter tok djevelen Ham med seg opp på et meget høyt bjerg og viste Ham alle verdens riker og deres herlighet og sa til Ham: Alt dette vil jeg gi deg dersom du vil falle ned og tilbe meg. Da sa Jesus til ham: Vik bort, satan! For det er skrevet: Herren din Gud skal du tilbe, og Ham alene skal du tjene. Da forlot djevelen Ham, og se, engler kom til Ham og tjente Ham. (Matt 4:1-11)
I dette evangeliet hører vi at Jesus straks etter sin dåp ble fristet av djevelen på tre måter, etter at Han hadde vært i ørkenen i førti dager og førti netter og fastet hele tiden. Eller så har, som Lukas forteller, disse fristelser vart i disse førti dagene, så Han mer enn én dag har hatt med en fristelse å bestille, og kanskje de ikke har kommet i den rekkefølge som Matteus forteller her.
Vi vil for det første ta for oss vår Herre Jesu Kristi eksempel. Av dette ser vi at hver kristen straks etter dåpen får å kjempe mot djevelen, som vil sette etter ham så lenge han lever. Dersom denne giftige fiende ikke kan få de kristne til å falle og overvinne dem ved sine fristelser, så gjør han med dem som han gjorde med Kristus, og ser til å få dem drept og hengt på et kors.
I denne fare står alle kristne. Det er jo også lett å regne ut. Har han ikke skånt den Herre Jesus, men anfekter Ham så hårdt, så skåner han oss meget mindre, da han vet at vi er svake og mindre rustet. Derfor må vi vente en slik fare. Her skal vi lære av Kristus hvordan vi skal bekjempe denne fienden, så han må bli til skamme. Men det skjer bare ved den rette tro på Gud og Hans ord. Den som har og bruker denne rustning rett, han blir ikke overvunnet av djevelen. Men den som ikke har det eller bruker det rett, han har ingen hjelp eller råd mot denne giftige fiende.
Det står her: Jesus ble ført av Ånden ut i ørkenen. Den Hellige Ånd kalte Ham ut i ørkenen. Evangelisten har særlig ønsket å fortelle dette, for at hver skal vokte seg for egen andakt. Kristus fant ikke på å gå ut i ørkenen av egen drift, og der kjempe med djevelen, som mange [184] gjør. De foretar seg egenhendig mange ting uten Guds ord. Men det bør ikke være slik.
Kristus løp ikke av seg selv ut i ørkenen, men den Hellige Ånd befalte Ham. Dette eksempel må vi gi akt på, så ingen etterfølger det i egenvilje og gjør en egennyttig og selvvalgt faste av det. Vi skal bie på Ånden. Han sender faste og fristelser nok. For den som uten Åndens drift vil hengi seg til hunger eller annen fristelse, skjønt han har velsignelse nok til å ete og drikke, han frister Gud. Vi skal ikke søke mangel på fristelse. De kommer nok av seg selv. Da skal vi gjøre vårt beste og stride redelig.
Nå vil vi betrakte fristelsene enkeltvis. Den første er at djevelen sa til Kristus, da han så at Han var sulten: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød. Dette synes ikke å være så hård en fristelse. For vi tenker slik: Hva kunne dette ha skadet Kristus? Han kunne jo lett gjøre stener til brød. Han har jo gjort flere og større ting? Men Han ville ikke gjøre det av den grunn. Han forstår djevelens språk meget godt. Det gjaldt ikke så meget at Kristus skulle gjøre underet, som dette å berøve Ham Hans tro og tillit til Guds barmhjertighet, og stikke disse tankene inn i hjertet på Ham: Gud har glemt deg, Han vil ikke ta seg av deg, Han vil la deg dø av hunger og ikke unne deg et stykke brød. Derfor svarer Herren: Hør her, djevel. Det er ikke slik. Mennesket lever ikke av brød alene, men av hvert ord som går ut av Guds munn.
Djevelens innskytelse var altså denne: Han skulle bare tenke på brødet, og ikke gi videre akt på Guds ord enn så lenge Han hadde brød. En slik fristelse er det nå over alt i verden. For djevelen stikker alltid disse tankene i hjertet: Er du Guds barn, så kan ikke Gud være vred på deg. Du kan trøstig samle og være gjerrig; gi deg bare inn i all verdslig håndtering; det skader ikke noe; du kan ikke synde med det. For skulle ikke Gud unne deg næring og brød, så må det være en dårlig Gud og en ubarmhjertig Fader. Med slike tanker gjør han både borgere og bønder til skurker, som driver på med å skrape sammen og være gjerrige, da de mener at Gud ikke blir vred på dem, fordi det bare dreier seg om brødet og den daglige næring. Jeg må jo — slik tenker enhver — sørge for kone og barn og gi dem noe å spise.
Denne historie er skrevet både til lærdom og formaning. Til lærdom for at vi skal vite at Kristus har tjent og hjulpet oss med denne faste, sult, fristelse og seier. Hver den som tror på Kristus, skal ikke lide noen nød, heller ikke skal noen fristelse skade ham. Men han skal ha nok midt i mangelen og være sikker midt i fristelsen, for hans Herre og hoved har overvunnet alt dette til beste for ham. Han er viss på dette, som Kristus sier i Joh. 16, 33: Vær frimodige, jeg har overvunnet verden. Har Han kunnet ernære Kristus i førti dager uten mat, så kan Han jo også ernære sine kristne.
Historien tjener også til formaning, for at vi etter Hans eksempel gjerne skal lide mangel og fristelse så ofte nøden krever det, Gud til tjeneste og vår neste til gode. Dette [185] må sannelig også skje dersom vi ellers rett skal lære å bekjenne Guds ord. Derfor er dette evangelium en herlig trøst og styrke til å rette opp og styrke vår samvittighet mot den vantro, skammelige skikk å sørge for den legemlige næring, men at vi skal være visse på at Gud vil og kan ernære oss.
Hvordan det går til med denne fristelse, og hvordan den blir overvunnet, det blir meget vakker avmalt for oss i Kristus. For det første står det at Han ble ført ut i ørkenen. Det er: Han ble forlatt av Gud, engler, mennesker og skapninger. Var det vel noen fristelse, dersom vi ikke ble forlatt? Men det gjør ondt når vi føler at vi ikke har noe ryggestø, jeg skal f. eks. oppholde livet, men har ingen penger, ingen fødevarer og hjelp og råd å få hos noen. Det kalles å bli ført ut i ørkenen og forlates alene. Da er jeg i den rette skole, hvor jeg lærer hva jeg er, hvor svak min tro er, hvor stort og maktpåliggende det er å ha den rette tro, og hvor dypt den forbannede vantro ligger i menneskehjertet. Men den som har pungen, kjelleren og loftet fullt, han er ennå ikke ført ut i ørkenen, heller ikke er han ene. Derfor føler han ikke fristelsen.
For det annet kommer djevelen fram, og frister Kristus med næringssorg og mistillit til Guds godhet, når han sier: Er du Guds Sønn, da si at disse stener skal bli til brød. Det er som han vil si: Forlat deg på Gud. Du trenger ikke bake brød, vent til en stekt due flyr inn i munnen din. Si nå at du har en Gud som sørger for deg. Hvor er nå din himmelske Fader som sørger for deg? Jeg trodde ikke at Han forlot deg! Et og drikk nå av din tro og la meg se om du kan bli mett av det. Med slike tanker frister han alle Guds barn. Og Kristus har også i sannhet følt dem, for Han var ikke av stokk og sten, og Han var og forble ren og uten synd, som ikke vi er.
Se for det tredje hvordan Kristus bærer seg at mot denne bukens fristelse, og hvordan Han overvinner den. Han ser ikke annet enn stener og slikt som ikke kan etes. Men Han holder seg til Guds ord. Med det styrker Han seg, og med det slår Han djevelen ned. Dette ord skulle også alle kristne ta fatt i når de lider mangel, og ser at alt har blitt til sten. Når motet vil falle, skal de si: Hva hjelper det om hele verden var full av brød? Mennesket lever dog ikke av brød alene. Det hører mer til, nemlig Guds ord. Ordene her er så vakre og kraftige at vi ikke kan forlate dem, men må stanse enda litt ved dem.
Disse ord tar Kristus fra 5. Mos. 8, 3 hvor det står: Din Gud ydmyket deg og lot deg hungre, og ga deg manna å ete, som du ikke kjente, fordi Han ville la deg vite at mennesket lever ikke av brød alene, men lever av alt det som går ut av Herrens munn.
Mose og Kristi mening er denne: Den som har Guds ord og tror det, han har to ting. For det første, dersom han har mangel og ikke har noe å leve av, men må lide sult, så oppholder det ham, som om han hadde fullt opp å ete, så han ikke dør og går til grunne av sult. For det ord som han har i hjertet, nærer og oppholder ham endog uten å [186] ete og drikke. Har han lite å ete, så skal en munnfull brød mette og ernære ham likeså meget som et kongelig måltid. For ikke brødet, men Guds ord nærer også legemet, likesom det skaper og oppholder alle ting (Hebr. 1, 3). For det annet finner han sannelig brød til sist, det må komme hvorfra det komme vil, om det så skulle regne ned som mannaen fra himmelen. På disse to ting kan hver fritt forlate seg. Enten at han i hungeren skal få brød å ete, eller også at hungeren blir ham så tålelig at han finner seg å være likeså mett som han hadde brød å mette seg med.
Dette kan vi se av daglig erfaring. Jeg tror at det ikke vokser så mange nek som der er mennesker. Men Gud velsigner og formerer kornet i sekken, melet i trauet og brødet på bordet og i munnen, likesom Kristus gjorde det i Joh. 6. Vi ser også i alminnelighet at fattige folks barn er fetere, og deres mat forslår og før mer enn de rikes forråd og overflod. Men at de ugudelige undertiden lider nød, og at mange i dyrtid dør av sult, det er en særlig plage, likesom pest og krig. Ellers ser vi i alle ting at ikke maten, men Guds ord ernærer menneskene.
At Gud ernærer hele verden ved brød, og ikke bare ved ordet uten brød, det skjer fordi Han vil skjule sine gjerninger for å øve troen. Men der brød ikke er å få, der ernærer Han alene ved ordet uten brød. Brødet er altså likesom Guds medhjelp. Paulus sier i 1. Kor. 3, 9: Vi er Guds medhjelpere. Det er: Gud gir ved og under vårt predikeembete innvortes den nåde som Han vel kunne gi utenfor embetet, som Han også gjør. Men da det er et embete, skal vi ikke forakte det. For det er å friste Gud. Således oppholder Han oss utvortes ved brødet, men innvortes gir Han den velsignelsen som brødet ikke kan gi. Alle skapninger er Guds masker, som Han vil la ha den ære å virke sammen med seg, og hjelpe til å gjøre alle ting, som Han også uten deres medvirken kunne gjøre, og som Han også gjør. Han vil at vi skal holde oss til ordet alene, og at vi ikke skal ha større tillit om vi har brød, eller bli forsakte om vi ikke har noe. Vi skal bruke det når vi har det, og vi skal kunne unnvære det når vi ikke har det. I begge tilfeller skal vi være forvisset om at vi lever og ernæres ved Guds ord, enten vi har brød eller ikke. Med denne tro overvinner man rett all gjerrighet og all timelig næringssorg.
Den annen fristelse er motsatt den første. For her lærer djevelen oss å friste Gud. Han befaler Kristus å kaste seg ned fra tempeltinden. Dette var ikke nødvendig, da der nok var en god trapp som man kunne gå ned. Denne fristelse følger den første. For når djevelen finner et hjerte som stoler på Gud i mangel og nød, holder han straks opp med å friste det med næringssorg og gjerrighet. Han tenker slik: Vent bare litt; vil du være helt åndelig og troende, så skal jeg hjelpe deg til det. Og så angriper han det fra en annen kant, at det skal tro hvor Gud ikke har befalt noen tro, og heller ikke vil at man skal tro. Det er på samme måten som du ikke vil bruke brødet, men lager deg nød og mangel til tross for at Gud [187] har gitt deg brød i huset, og du sier: En skal tro på Gud, jeg vil ikke spise av brødet, men vente til Gud sender meg himmelbrød. Det er å friste Gud. For Han befaler ikke å tro så lenge det er til stede som vi trenger. Her ser du at djevelen gjør en mangel og nød, da det ingen mangel er, men derimot en god måte til å komme ned av templet.
Derfor fører han Kristus med seg til den hellige stad og setter Ham på et hellig sted. Han inngir mennesket så kostelige tanker at det tror å være full av tro på den rette vei. Likevel står det ikke i templet, men bare utenfor templet. Det står ikke i troens rette sinn, men utenfor i et skinn av den rette tro, og er enda i den hellige stad. Slike folk finner man bare i kristenheten og blant de rette kristne, som hører meget tale om troen. Deretter anfører han ord av Skriften. For slike mennesker lærer Skriften ved daglig hørelse, men ikke mer enn til å stadfeste sin mening og falske tro med.
Her anfører han Salm. 91, 11, hvor Gud har befalt englene at de skal bevare Guds barn og bære dem på hendene. Men denne skurk taler ikke om det som står at englene skal bevare Guds barn på deres veier. For salmen lyder slik: Han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg på alle dine veier. Englenes varetekt strekker seg ikke lenger enn til den vei Gud har befalt oss å vandre. Går vi på slike Guds veier, da skal også englene bevare oss. Men djevelen lar Guds veier stå og forklarer englenes varetekt på alle ting, også det som Gud ikke har befalt. Men det er feil, og det er ikke annet enn å friste Gud.
Denne fristelse er åndelig, for her dreier det seg ikke om næring for buken, men for sjelen. Her har Gud gitt oss en måte og vei hvordan man evig, uten noen mangel, kan ernære sjelen rikelig, nemlig ved Kristus vår Frelser. Men ingen vil se den veien, den skatten, det forrådet. Hver søker andre veier og forråd til å hjelpe sin sjel med.
Denne fristelse forstår ingen uten de som har forsøkt den. For likesom den første fristelse driver til fortvilelse, så driver denne til formastelse, og til slike gjerninger som ikke har Guds ord og befaling over seg. Her må en kristen gå middelveien. Han må hverken fortvile eller formaste seg, men enfoldig bli ved ordet i rett tillit og tro. I den første fristelse er mangel og sult årsaken til at man ikke tror, da man gjerne vil ha så meget at man ikke behøver å tro. I denne er overflod årsaken til at man ikke tror, da man blir mettet av denne felles skatt, og hver foretar seg noe eget for å forsørge sin sjel. Slik går det med oss. Har vi intet, så tviler vi på Gud og tror ikke på Ham. Har vi overflod, så blir vi kjed av Ham og vil ha noe annet, og tror likevel ikke. Enten har vi mangel og søker overflod, eller så søker vi mangel og flyr overflod. Hva Gud enn gjør med oss, så er det ikke rett. Det er en bunnløs ondskap i vår vantro.
Den tredje fristelse er timelig ære og makt. Det gir djevelen tydelig til kjenne, da han viser Kristus alle verdens riker og tilbyr seg å gi Ham dem, dersom Han vil tilbe ham. Hit hører de som for æres og [188] makts skyld faller fra troen, for at de kan ha gode dager, og de som ikke tror lenger enn de er i ære og makt. Av dette slag er også kjettere som danner sekter og partier blant de kristne, for at de kan komme i høyhet og sveve i ære. Denne fristelse kan vi sette på den høyre side, likesom den første på den venstre side. Den første fristelse kommer av ulykke, og da blir man beveget til vrede, utålmodighet og vantro. Den tredje fristelse kommer av lykke og ære, og da blir man beveget til vellyst, ære, glede og alt som er høyt. Den annen og mellomste fristelse er helt åndelig og omgåes med subtil villfarelse til å forføre sjelen fra troen.
Den som djevelen ikke kan overvinne med fattigdom, mangel, nød og elendighet, den antaster han med rikdom, gunst, ære, fornøyelse og makt, og slik strider han mot oss på to sider. Ja han går omkring oss, sier Peter i 1. Pet. 5, 8. Den som han ikke kan styrte hverken med ondt eller godt, hverken med den første fristelse til venstre eller med den tredje til høyre side, dem strider han alvorlig imot og angriper dem med villfarelse, blindhet og falsk fortolkning av Skriften. Vinner han her, så går det galt, både på den venstre og høyre side. Enten man lider fattigdom eller har nok, enten man strider eller gir tapt, så er likevel alt tapt. For i villfarelsen hjelper hverken tålmodighet i ulykke, eller standhaftighet i lykke, da djevelen i begge disse stykker oppfører seg som om han var overvunnet, når han bare vinner i den annen og mellomste fristelse. For han lar også sine lide mangel, og de kan også være tålmodige og forakte verden, men det er ikke med et alvorlig hjerte og tro.
Altså er disse fristelser tilsammen tunge og hårde; men den mellomste er den største, for den antaster selve troslæren i Ånden og er helt åndelig. De to andre anfekter bare troen i utvortes ting, så som lykke og ulykke motgang og gode dager, skjønt de begge griper oss dypt nok. For det gjør ondt at vi skal holde oss til himmelen og alltid lide mangel, ja finne stener når vi ikke har brød. Og det gjør også ondt at vi skal forakte og si nei til all gunst, ære, gods, venner og brødre, som vi allerede har. Men den tro som er grunnet i Guds ord, formår begge deler. Er den sterk, så kan den lett gjøre det.
Til sist kom englene til Ham og tjente Ham. Det må ha skjedd legemlig ved at de åpenbarte seg legemlig og ga Ham mat og drikke, ja likesom tjente Ham ved bordet og dekket alle Hans behov. Denne tjeneste er skjedd utvortes med Hans legeme, likesom djevelen uten tvil kom til syne i legemlig skikkelse, kanskje også som en engel. For kunne han sette Ham på tempeltinden og vise Ham alle verdens riker, så måtte han være mer enn et menneske. Han ga seg også ut for det, da han tilbød Ham alle verdens riker og ville la seg tilbe. Han har sannelig ikke hatt djevleskikkelse på seg. Når han vil lyve og bedra, er han gjerne vakker som Paulus sier om ham i 2. Kor, 11, 14: Han forvandler seg til en lysets engel.
Men dette er skrevet til trøst for oss, for at vi skal vite at mange engler tjener oss, der én djevel frister [189] oss. Dersom vi strider ridderlig og blir stående, da lar Gud oss ikke lide nød, før skulle alle engler komme ned fra himmelen og bli våre bakere og kokker og tjene oss i alle våre behov. Det er ikke skrevet for Kristi skyld, for Han trengte det ikke. Har englene tjent Ham, så skal de også tjene oss.
Disse to slags fristelser må vi vente til alle tider, så lenge vi lever. Derfor skal vi her lære hvordan vi med Guds ord skal stride mot dem for at vi kan gå middelveien og ikke la stener ta fra oss troen, heller ikke bli formastelige i troen, og endelig ikke falle fra den rette gudstjeneste for pengers og æres skyld, men bli stående i tro og gudsfrykt.
Vår kjære Herre, Jesus Kristus, som til beste for oss har overvunnet disse fristelser, Han gi oss også styrke til å vinne ved Ham alene, for at vi kan bli salige! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
