Noen fagfolk regner kap 21 i Johannesevangeliet som et senere tillegg. Men Leon Morris gir gode grunner til å regne i alle fall de 23 første versene som en naturlig del av originalskriftet. Den slags spørsmål kan ellers aldri komme seg skikkelig løs fra hypotesestadiet. Sunn bibeltroskap handler om å stole på at Gud har gitt oss Bibelen i den formen han ønsket at vi skulle ha den. Og da taler Guds ord slik:
1 Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og han åpenbarte seg da på denne måten:
I dette verset poengterer Johannes to ganger at beretningen handler om at den oppstandne «åpenbarte seg» for disiplene sine. Det er et hovedpoeng i denne teksten.
2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av disiplene hans var sammen.
Johannes legger, som vi her ser, en viss vekt på å presentere hendelsens persongalleri. «Sebedeus-sønnene» var brødrene Jakob og Johannes. Blant de to disiplene som ikke identifiseres, tror jeg vi blant annet finner Peters yngre bror Andreas (se nedfor). Og Peter tar nå ordet:
3 Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Johannes legger sikkert her vekt på å gi oss en fornemmelse av hvor usikre disiplene på dette tidspunktet har følt seg. På den ene siden er Herren oppstanden. På den andre siden vet de ikke helt hvor de selv heretter skal gjøre av seg. Retur til fiskeryrket synes å ligge i forlengelsen av Peters initiativ. I den følgende episoden gir så Jesus disiplene svar på denne usikkerhetsfølelsen, sitat:
4 Da det alt led mot morgen, stod Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus.
5 Jesus sier da til dem: Barn, dere skulle vel ikke ha noe å spise til brødet? De svarte ham: Nei.
6 Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det.
7 Den disippelen som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – for han var naken – og kastet seg i sjøen.
Det hender hukommelsen vår gir oss en følelse av å pirke ved en hendelse som vi nesten husker, men ikke helt greier å hente frem. Særlig gjelder det når noe vi har opplevd før, på sett og vis gjentar seg, uten at vi helt greier å kjenne hendelsen igjen. Da kan man bli sittende med en følelse av «deja-vu». «Déjà-vu»(= «allerede sett») er en følelse av at noe som skjer, er en gjentagelse av noe en har opplevd tidligere.
Det er en slik opplevelse som skildres her. Da brødreparene Peter og Andreas – og Jakob og Johannes – var unge, brukte de å fiske på samme lag. De to yngstebrødrene, Johannes og Andreas, var kamerater og ble Jesu disipler. Men Peter var først reservert (se Johs 1:35-43). Så skjedde det at Jesus brukte Peters båt som talerstol for en preken. Deretter ba han Peter kaste ut garnene. Rekordfangsten førte til at Peter overgav seg til Jesus og ble kalt til å bli menneskefisker (se Luk 5:1-11).
Etter den episoden er det i vår prekentekst gått tre år. Disiplene trenger å lære seg oppstandelsestroens følgevirkninger for deres egen fremtid som menneskefiskere. Så underviser Jesus dem ved rett og slett å la fiskefangst-episoden skje i reprise. Johannes klarner i hodet (v 7) og får straks Peter til å reagere. At Peter var «naken» (v 7) betyr antagelig bare at han ikke hadde ytterklær på seg.
Et poeng i vers 5: uttrykket «noe å spise til brødet» er en tolkning av forstavelsen «pros-» i grunntekstens ord «pros-fagion» («tilleggs-mat») . Saklig sett spør nok Jesus her etter fisk. Teksten fortsettert slik:
8 Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg.
9 Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød.
10 Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk!
11 Simon Peter gikk da om bord og dro garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet.
12 Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren.
13 Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.
Når man på denne måten leser Luk 5 og Joh 21 sammen, ser man at episoden som helhet handler om disippelkallelse og misjon. Overbevises vi sammen med Peter om Kristi oppstandelse, så kalles vi straks til å bli menneskefiskere. Samtidig retter denne teksten oppmerksomheten også mot måltidsfellesskapet med den oppstandne. Herren hadde rett og slett gjort klar frokost til disiplene sine på stranden (v 9 og 12).
Episoden omfatter tydeligvis to mirakler fra Herren, først en underfull kjempefangst av fisk, deretter et underfullt måltid som Herren langt på vei hadde gjort i stand før de kom inn med fiskefangsten (antagelig i en delvis analogi med mettelsen av de 5000).
Johannes gjør et poeng av at Herren selv deler ut både brød og fisk til disiplene (v 13). Det kan lede tankene hen mot nattverdmåltidets fellesskap med Herren. For der er det Herren som deler ut nådige frelsesgaver til oss. Men antagelig forkynner dette måltidet også en del av svaret på disiplenes fremtidsuro. Også mens de er menneskefiskere, vil Herren gi dem mat å ete.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde.
Sammenfattende handler denne teksten om den personlige tilegnelse av troen på Kristi oppstandelse, dessuten om misjonstjeneste for Herren og måltidssamfunn med Herren.
