Publisert

Gud respekterer et nei


Ca leselengde:
7 min

Tekst: Sverre Bøe



4. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 1
 
Lesetekster: 1 Mos 25,27-34
 1 Kor 9,24-27
Prekentekst: Mark 10,17-27
Fortellingstekst: Mark 12,37b-44
Poetisk tekst: Salme 31,15-18

Verken selgere eller friere er kjent for å være særlig flinke til å ta et hint til avvisning. Også en del foreldre og predikanter trenger å lære noe om å respektere et nei.

Ingen avvisning er alvorligere enn den som retter seg mot Jesus. Vi kan aldri innse rekkevidden av et nei til ham.

Selv om Jesus så konsekvensene helt frem forbi dommen, respekterte han på sett og vis det valget den rike, unge mannen gjorde. Tenk han gjorde det!

17 Og da han gikk ut på veien, kom en løpende og falt på kne for ham og spurte ham: Gode mester, hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?

Markus presenterer mannen som "meget rik", v.22, Matteus sier utfyllende at han var ung (Matt 19,20), og Lukas at han var rådsherre (Luk 18,18).

Det var ikke vanlig for rike, ansette menn i datidens Israel å løpe på åpen gate. Men både at han løp og at han falt på kne for Jesus fremhever at han søkte oppriktig etter noe hos Jesus.

Det samme ligger i hans tiltale. Det var ikke lite av en bekjennelse i å kalle Jesus for "gode mester". Blant rike, innflytelsesrike menn i Jesu samtid var det få som sa slikt om ham.

Mannens spørsmål har et meningsløst paradoks i seg: "Hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" Ingen av oss ville oppsøke en norsk milliardær og spørre hva vi kan gjøre for å arve vedkommendes formue.

Slik sett røper spørsmålet en lovisk forståelse. Man fødes til en arverett, den kan ikke fortjenes.

Et lignende paradoks finner vi i Joh 6:28-29:

Hva skal vi så gjøre for å gjøre Guds gjerninger? Jesus svarte og sa til dem: Dette er Guds gjerning at dere skal tro på ham som han har sendt.

Vekslingen mellom flertallet i spørsmålet og entallet i Jesu svar er litt av en nøkkel: I stedet for listen over nødvendige gjerninger, viser Jesus til troen, den tillitsfulle mottageligheten for Guds gave.

 18 Men Jesus sa til ham: Hvorfor kaller du meg god? Ingen er god uten én, det er Gud.

Jesus ser ut til å innlede en skriftlærd samtale om hvorvidt Jesus kan kalles med et adjektiv som dypest sett bare passer på Gud selv. Mener Jesus å invitere mannen til å tre tydeligere frem med en åpen bekjennelse om Jesus?

 19 Budene kjenner du: Du skal ikke slå i hjel. Du skal ikke drive hor. Du skal ikke stjele. Du skal ikke vitne falskt. Du skal ikke bedra noen. Hedre din far og din mor.

Jesus siterer her fem av De ti bud, og han føyer dessuten til et annet bud, i rekkefølgen 5 – 6 – 7 – 8 – x – 4.

Noen ser i dette en bekreftelse av at De ti bud hører med i den nye pakt, gjerne da til forskjell fra andre bud i Moseloven om ofringer, renhet og samfunnslover.

Men i så fall er det påfallende at Jesus bare siterer fra de budene som omhandler vårt forhold til vår neste, - det som gjerne kalles "lovens andre tavle".

Trolig blir det litt for enkelt å si at Jesus bekrefter De ti bud, og kun dem. I Bergprekenen sier han at han ikke er "kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle", Matt 5,17.

20 Han sa til ham: Mester! Alt dette har jeg holdt fra jeg var ung.

Vi kan undres over at han påstår at han har "holdt" alle disse budene. Vi vet jo at det er umulig å holde Guds bud, målt med Hans målestokk.

Men kanskje presser vi da ordlyden vel langt, Jesus tok i hvert fall ikke opp dette punktet til nærmere diskusjon. Han så at mannens binding til synden og verden lå på et annet punkt.

21 Da så Jesus på ham og fikk ham kjær.

Noen undres over dette. Er ikke Guds kjærlighet evig og uomskiftelig? Er den ikke annerledes enn vår kjærlighet ved at han nettopp aldri øker eller minsker sin kjærlighet på bakgrunn av hva vi sier eller gjør?

På tilsvarende måte stusser noen ved at Johannes kalles "den disippel Jesus elsket", Joh 21,7. Vi skal ikke på noen måte tenke oss at det ligger en rangering eller et disippelmesterskap bak dette uttrykket. Heller ikke skal vi tro at Jesus elsket noen av de andre disiplene mindre enn Johannes. Selv Judas var elsket og utvalgt av Jesus, Joh 6,70-71.

Og han sa til ham: Én ting mangler du: Gå bort og selg alt du eier, og gi det til de fattige. Så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg!

Vi må slett ikke tro at Jesus mener at det er én gjerning denne mannen har glemt, og som bør komme på toppen av de andre, nemlig å selge alt han eier. I så fall ville Jesus ha lovet mannen frelse langs lovens vei.

Saken er nok heller den at Jesus så tydelig hvor denne mannen var bundet, og hva det var som hindret ham i å følge Jesus.

Det er mange ting og forhold i livet som kan hindre folk i å følge Jesus. I dette tilfellet så Jesus dypt inn i mannens hjerte, og han satte fingeren på det ømme punkt.

Mange gamle håndskrifter har et tillegg med her: "…selg … kom så og følg meg, bærende ditt kors." Tillegget er neppe opprinnelig, men like fullt interessant. Å "miste sitt liv" bestod for denne mannen i å gi bort sin rikdom. Først slik kunne han "vinne sitt liv" i åndelig mening.

 22 Men han ble trist til sinns for dette ord og gikk bedrøvet bort, for han var meget rik.

Vi kan spørre oss om Jesus drev mislykket sjelesorg overfor mannen. Det hele endte jo så galt. Kjødelige mennesker kan si: Tenk for en ressurs han ville vært for Jesus om han hadde blitt en disippel!

Riktig ransakende er det å sammenligne med vår egen sjelesorg: Hvor ofte våger vi å la en oppriktig søkende gå bedrøvet bort fra sjelesorg fordi vi åpent konfronterte ham eller henne med valget?

Kan det tenkes at vi i kompromissenes gullalder ville løpt etter mannen og foreslått at han kunne selge 50% nå, og ta resten på avbetaling over tyve år? Jesus lot ham gå…

I denne forstand kan vi si som i overskriften: Gud respekterer et nei. Han lar mennesket gjøre sine valg. Og enda han innser de evige konsekvensene, og enda han ser hvor meningsløst et valg det er, lar han det stå slik.

Like fullt lar Gud folk få velge om igjen innenfor nådetiden:

Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang, Salme 50,1.

Han inviterer også den frafalne til å vende tilbake:

Vend tilbake, Israel, du frafalne, sier Herren. Jeg vil ikke se på dere i vrede. For jeg er nådig, sier Herren, jeg vil ikke være vred til evig tid., Jer 3,12.

 23 Jesus så seg omkring og sa til sine disipler: Hvor vanskelig det vil være for dem som er rike, å komme inn i Guds rike!

Jesus konstaterer en sørgelig lovmessighet i Hans rike. Rikdom binder mennesker.

 24 Disiplene ble forferdet over hans ord. Men Jesus tok igjen til orde og sa: Barn, hvor vanskelig det er for dem som setter sin lit til sin rikdom, å komme inn i Guds rike!

Her presiserer Jesus hva bindingen til rikdom består i: "Dem som setter sin lit til sin rikdom". Luther bruker nettopp dette uttrykket i sin Store Katekisme når han skal forklare det første bud: Alt vi setter vår lit til er vår Gud eller vår avgud.

 25 Det er lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn for en rik å komme inn i Guds rike!
 26 Da ble de enda mer forferdet og sa til hverandre: Hvem kan da bli frelst?

Det er godt at Gud så ofte tok med disiplenes reaksjoner på Jesu forkynnelse. Slik får vi utdypet hva Jesus har sagt.

 27 Jesus så på dem og sa: For mennesker er det umulig, men ikke for Gud. For alt er mulig for Gud!

Slik sier Jesus presis det samme som Paulus formulerte slik:

For det som var umulig for loven, fordi den var maktesløs på grunn av kjødet, det gjorde Gud, da han sendte sin egen Sønn …, Rom 8,3

 


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
7 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Emner

  Budene

  Omvendelse

Skrifthenvisning

  Markus evangelium  10: 17-27

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Sverre Bøe.
  Sverre bor i Oslo, er gift med Heidi og sammen har de voksne barn.Han er professor ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole.
   Ressurser av Sverre Bøe
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.