Hele Joh 17 inneholder en bønn som Jesus ba under det siste måltidet med disiplene. Den første som kalte bønnen for «Jesu yppersteprestlige bønn» var professor David Chypræus i Rostock (1531-1600). Han hadde som tenåring og student i Wittenberg hørt Luther forelese. Luther sa om Joh 17 at Jesus her ber «for å fullbyrde hele yppersteprest-embedet sitt». Chypræus ga Luthers ord overskrift-form: Joh 17 er «Jesu yppersteprestlige bønn».
Forbildet er da yppersteprestens stedfortredende bønner for Israel i GT. På Forsoningsdagen skulle ypperstepresten be om soning for hele folkets synder mens han stenket offerblod på syndebukkens rygg (se 3Mos 16:8ff og 16:29ff). I NTs lære om Jesu yppersteprest-embede er Jesus selv både offerdyret som blir ofret og ypperstepresten som ber. Og ved Faderens høyre hånd fortsetter Jesus som yppersteprest å be for oss – akkurat som i Joh 17 (se 1. Joh 2:1; Heb 7:25; 9:14; Rom 8:34).
Søndagsteksten inneholder de syv siste versene i Jesu bønn. Her ber Jesus om gudgitt enhet i alle disippel-generasjoner (v 20-23) og om gudgitt kjærlighet innenfor alle disippel-generasjoner (v 24-26). Avsnittet begynner med å presisere hvem Jesus ber for, sitat:
20 Jeg ber ikke bare for disse, men også for dem som ved deres ord kommer til tro på meg, …
Jesus forutser her hvordan disiplenes ord vil føre nye generasjoner til tro. Jesus inneslutter alle disse etterfølgende generasjonene i bønnen. Og Jesu første bønneemne følger i neste vers, sitat:
21 … at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg – at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg.
Jesus ber her om alle disiplers og disippelgenerasjoners enhet. Den enheten Jesus da har i tankene, er Guds egen enhet. Guds enhet er definert i trosbekjennelses-verset i 5Mos 6:4f: «Hør Israel. Herren er vår Gud. Herren er én. Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte, av hele sin sjel og av all din makt» (sml NT-parallell i 1Kor 8:6).
Fordi den treenige Gud er én, ber Jesus for alle disipler og disippel-generasjoner at også vi må være ett. Sammenlignings-leddet i v 21 er viktig: «.. likesom du, Far, i meg, og jeg i deg …». Det viser at kristen enhet er av samme slag som Guds enhet innenfor treenigheten. Det handler om enhet i personvesen og budskap, og det vil si: enhet i lære. Som CA 7 sier: «Til kirkens sanne enhet er det tilstrekkelig at man stemmer overens om evangeliets rette lære og sakramentenes rette forvaltning. Det er derimot ikke nødvendig at man overalt har de samme kirkelige tradisjonene, skikkene og seremoniene».
Formålsopplysningen «for at verden skal tro» handler også om troslære. For det handler om å tro «at du har utsendt meg», dvs å tro at Jesu ord er talt autoritativt på Faderens vegne.
Jesu bønn om disippel-enhet fortsetter slik:
22 Og den herligheten som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett,
23 jeg i dem og du i meg, for at de fullkomment skal være gjort til ett, for at verden kan kjenne at du har utsendt meg og elsket dem, likesom du har elsket meg.
I disse to versene er guddomsherlighet et delvis nytt bønnemotiv. Moses ba i sin tid om å få se Guds herlighet, men han fikk bare se den bakfra (2Mos 33-34). Joh 1:14 sier at disiplene, trass i Jesu jordiske tjenerskikkelse, likevel så Jesu herlighet. Og Jesus selv innleder den yppersteprestlige bønnen med å be Faderen om å bli herliggjort idet han skal til å dø for syndene våre på korset (Joh 17:1-5).
I v 22 inkluderer Jesus alle disippel-generasjoner i herliggjørelses-bønnen. Og målet om fullkommen disippel-enhet skildres (med verbet «teleió-oo» = «gjøre fullkommen») som noe som kan hjelpe verden til tros-erkjennelse.
I kristen symbolbruk illustrerer man ofte treenighetslæren med en trekant med Gud Fader øverst, og med Jesus og Den Hellige Ånd i hvert av hjørnene nederst. Om vår tekst må vi da kanskje kunne si at Jesus så å si løfter alle disippel-generasjonene med seg inn på innsiden av denne trekanten. For Jesus vil gi oss del i tre konkrete ting som preger relasjonene innenfor treenigheten, nemlig: enhet (v 21-23), herlighet (v 22-24) og kjærlighet (v 23-26).
Disiplenes gudgitte kjærlighet er så Jesu neste hovedemne, sitat:
24 Far, jeg vil at de som du har gitt meg, skal være hos meg der jeg er, for at de skal se herligheten min, som du har gitt meg, fordi du elsket meg før verdens grunnvoll ble lagt.
Basisutsagnet om kjærlighet står her til slutt: Gud elsket Jesus allerede før verdens grunnvoll ble lagt. Jesu poeng i bønnen er så at denne gudgitte kjærligheten må omslutte alle disippel-generasjoner. Derfor vil Jesus at vi skal «være hos meg der jeg er».
Denne verden er med andre ord ikke sanne disiplers varige adresse. Vi bor her midlertidig. Jesu himmelske adresse er hele tiden den egentlige hjemsteds-adressen vår. Dit er Jesus dradd i forveien «for å gjøre i stand rom for oss» (Joh 14:2f).
Avslutningsvis begrunner Jesus i bønnen til Faderen hvorfor alle sanne disipler bør innesluttes i treenighetens inderlige kjærlighet, sitat:
25 Rettferdige Far! Verden har ikke kjent deg, men jeg har kjent deg. Og disse har erkjent at du har utsendt meg.
26 Og jeg har kunngjort navnet ditt for dem, og skal fortsatt kunngjøre det, for at den kjærligheten som du elsket meg med, skal være i dem, og jeg i dem.
Her er for det første tiltalen viktig: Jesus tiltaler Faderen som «rettferdige Far». Det er samtidig et argument: Fordi Gud er rettferdig, hører disipler med tilgitte synder inn under Guds rettferdighet. For det andre argumenterer Jesus med disiplenes tros-erkjennelse: Sanne disipler tror på Jesus på den måten at de har «erkjent at du har utsendt meg». For det tredje argumenterer Jesus med kunngjøring av Guds navn. Guds navn er samtidig en kunngjøring av Guds vilje.
Disse tre argumentenes formål beskrives i formål-setningen i v 26b: Guds kjærlighet må bo i alle disipler. Og Jesus må selv bo i alle disipler.
