På Kristi Forklarelsesdag var begynnelsen av Mark 9 prekentekst. Bare tre av disiplene var med Jesus opp på det høye fjellet og fikk se ham forklaret. I mellomtiden var de andre ni blitt igjen nede i lavlandet. Der fortsatte de å hjelpe folk som trengte helbredelser og demonutdrivelser.
Men en slik episode var gått helt galt for dem og endte i kaos. Det er skildret i de tre versene foran vår tekst (v 14-16). De hadde prøvd å drive ut en demon, men greide det ikke. I stedet havnet de i ordstrid med noen fariseere. Så fikk folkemengden øye på Jesus og de tre disiplene som var kommet ned igjen fra fjellet. Det utløste kollektiv opphisselse. Folk skyndte seg i møter med Jesus og hilste ærbødig. For så sterk var personligheten hans i møte med folk. Jesus spurte hva de trettet med disiplene om. Og slik lyder svaret Jesus da fikk:
17 En i folkemengden svarte ham: Mester, jeg har ført til deg sønnen min, som er besatt av en stum ånd.
18 Når den tar tak i ham, sliter den i ham, han fråder og skjærer tenner og visner bort. Jeg sa til disiplene dine at de skulle drive den ut, men de var ikke i stand til det.
Her må vi for det første merke oss diagnosebildet. Faren bruker klassisk besettelsesterminologi («ha en ånd» = være besatt av en demon). Demonen beskrives som stum eller målløs. De andre symptomene som skildres i v 18 (og lenger nede i v 20 og 22) får moderne fagfolk til å tenke på epilepsi. Da kan man naturligvis si at pasienten «egentlig» led av epilepsi. Men den konklusjonen er ikke bibeltro og kjennetegnes av vantro. Bibeltroskap krever derimot at vi sondrer mellom sykdommen epilepsi og en demon som under besettelse etterligner epilepsi. Åpenbart må demonen ha fremprovosert symptomene ved å påvirke guttens hjernesentre.
For det andre må vi merke oss de ni disiplenes avmakt og lære av det at vi mennesker av egen kraft er hjelpeløse i Åndens saker. Grunnteksten i v 18 sier at de ni ikke «hadde styrke nok» til å kaste ut demonen.
Jesus reagerer i neste vers med et utrop som henspiller på Salme 95:10:
19 Han sa da til dem: Du vantro slekt! Hvor lenge skal jeg være hos dere? Hvor lenge skal jeg tåle dere? Før ham til meg!
I salmesitatets original minner Gud om avskyen han følte når han gjennom 40 år med ørkenvandring stadig så Israel forherde hjertet sitt i vantro. Åpenbart er det samme slags vantro Jesus nå observerer blant publikum. Vantroen er en distansert «sette-på-prøve»-mentalitet: «La oss nå se om han kan greie det som disiplene ikke greide». Trass i avskyen bestemmer Jesus seg likevel for å hjelpe.
I neste vers ser vi demonen reagere voldsomt på Jesu nærvær:
20 De førte gutten til ham, og da han så Jesus, begynte straks ånden å rive og slite i gutten så han falt til jorden, veltet seg og frådet.
Før Jesus gjør noe med demonen, innleder han en tros-avklarings-samtale med guttens far. Jesus vet nok selv svaret på innledningsspørsmålet. Men han spør for å få faren til å påminne seg selv om hvor desperat situasjonen i virkeligheten er:
21 Og han spurte faren hans: Hvor lang tid har det vært slik med ham? Han svarte: Fra barndommen av.
22 Ofte har den kastet ham i ild og i vann for å gjøre ende på ham. Men om du kan gjøre noe, ha medynk med oss og hjelp oss.
23 Jesus sa til ham: Om du kan tro, alt er mulig for den som tror.
24 Straks ropte guttens far: Jeg tror! Hjelp min vantro!
I v 23 er samtalen fremme ved trosbegrepet. I dette verset er det en mindre forskjell mellom to grunntekstforståelser (og mellom NB og BS). Men uansett handler det om at Jesus utfordrer faren til å avskjedige sin egen vantro og vende seg om til ekte tro. Dette er samtidig sentrum og hovedsak i vår tekst. Vantro er en distansert og skepsis-betont holdning til Jesus. Den som med egne krefter prøver å skrelle av seg slik vantro, risikerer å havne i den motsatte grøften, der tro fremtrer som en prestasjon utført av viljen vår. Og da blir tro bare en fortjenestefull god gjerning.
Det er veien mellom de to grøftene Jesus leder den bedende faren til. Tro er å gi avkall på alle egne krefter, både de egne kreftene vi holder oss til når vi er vantro, og de egne kreftene vi klamrer oss til, når vi strever med å få viljen vår til å produsere sterk tro.
Jesus bevisstgjør først faren på sin og sønnens totale avmektighet. Deretter lærer han ham å bekjenne vantro som synd. Det er deretter nettopp det faren gjør i v 24 idet han sier «hjelp min vantro». For ekte tro kan vi bare få som gave fra Den treenige Gud.
Deretter skynder Jesus seg å drive ut demonen før folketrengselen blir altfor stor:
25 Da Jesus så at folket stimlet sammen, truet han den urene ånden og sa til den: Du stumme og døve ånd, jeg befaler deg: Far ut av ham og gå aldri mer inn i ham!
26 Da skrek den høyt og slet hardt i ham og for ut av ham. Han lå som livløs, og mange sa: Han er død.
27 Men Jesus grep ham ved hånden og reiste ham opp, og han sto opp.
På tredje søndag i faste må vi for det første tro på at tekstens demon-diagnose er riktig. Det fins virkelig demoner som kan etterligne sykdoms-symptomer, akkurat som det fins ekte sykdommer som ikke stammer fra demoner, men fra normale medisinske årsaksforhold. Demoner må vi lære å forsake med troens skjold (Ef 6:16).
For det andre trenger vi å omvende oss fra både vantro og kjødelig prestasjon-betont tro, som egentlig bare er som en hvilken som helst annen fortjenestefull god gjerning. I stedet er tro en tom, avmektig hånd som vi i bønn rekker til Jesus idet vi bekjenner også vår vantro åpent og ærlig for Jesus. For all vantro er synd mot Gud.
Tekstens lille etterspill handler trolig også om det:
28 Da han var kommet inn i hus, spurte disiplene hans ham i enerom: Hvorfor kunne ikke vi drive den ut?
29 Han sa til dem: Dette slaget kan ikke bli drevet ut uten ved bønn og faste.
(PS De to siste ordene i v 29 fins i Flertallsteksten m. fl., men mangler i Codex Sinaiticus.)
