Publisert

Jesu myndige «Jeg vil, bli ren»


Ca leselengde:
5 min

Tekst: Odd Sverre Hove



18. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: Salme 38,10-16
 1 Joh 4,11-16
Prekentekst: Mark 1,40-45
Fortellingstekst: Joh 8,1-11
Poetisk tekst: Salme 116,1-5

I denne søndagens evangelietekst skjer det så å si et rollebytte. Idet teksten begynner, er Jesus travelt opptatt med å forkynne i synagogene i Galileas byer. Så kommer det en spedalsk mann og blir helbredet. Som spedalsk var han nektet adgang til byene, men etter helbredelsen får han fri adgang. Idet teksten vår slutter, er det så tvert imot Jesus som i en viss forstand må oppføre seg som spedalsk og holde seg utenfor Galileas byer (se v 45 nedenfor).

Dette rollebyttet kan kanskje minne litt om det som av og til kalles «det salige byttet»: At Jesus går i synderes sted og tar syndestraffen vår på seg.

Foran vår tekst har Markus skildret hvordan Jesus blant annet helbredet Peters svigermor (se Mark 1:29-31) – og oppsøkte øde steder for å be (v 35-37). Og ofte underviste han i synagogene (v 38-39).

Så fortsetter Markus slik:

40 Da kom det  en spedalsk til ham. Han ba ham og falt på kne for ham og sa til ham: Om du vil, så kan du gjøre meg ren!

Den greske grunnteksten bruker ordet «leprós» om denne mannen. Det brukes i oldtidsgresk om alvorlig sykdom i hud, knokler og vev. I moderne medisin har man tatt det greske ordet «lepra» i bruk som diagnosenavn, blant annet etter at dr. Armauer Hansen ved St. Jørgens Hospital i Bergen oppdaget lepra-bakterien.

De bibelske forskriftene om lepra står i 3Mos 13-14 og der er det det hebraiske «tsaraat» som brukes. Moderne medisinere, som finstuderer de to kapitlene, kommer gjerne til at ordet dekker flere forskjellige lidelser i hud og vev, deriblant den mest fryktede typen: At hud, knokler og vev blir sykt, smuldrer opp og faller av i et årelangt og smertefullt sykdomsforløp. Som ender med døden.

Sykdommen smitter ved nærkontakt. Trass i at inkubasjonstiden kan være årelang, oppdaget man det smittsomme ved sykdommen allerede tidlig i oldtiden. Og da visste man ikke annet å gjøre mot spredning enn å isolere de syke totalt fra de friske. Det var et grep som faktisk virket over tid. Men det var samtidig breddfullt av lang, vond og uavvendelig lidelse for de syke.

I forskriften i 3Mos 13:45f kan vi lese om dette: «Den som er blitt rammet av spedalskhet, skal ... dekke til skjegget sitt og rope: Uren, uren! ... Utenfor leiren skal boligen hans være».

Derfor er det inderlig synd på mannen i vår tekst. Men han tror på Jesus. For han formulerer helbredelsesbønnen sin med ord som synes å vitne om solid tillit: «Om du vil, kan du gjøre meg ren».

Og Jesus svar beskrives slik:

41 Jesus fikk medynk med ham, rakte ut hånden, rørte ved ham og sa: Jeg vil, bli ren!

Verbet som i dette verset betegner inderlig medynk er på gresk «splankjnídsomai». Det brukes i NT nokså konsekvent bare om Gud og Jesus. Og det svarer til det gammeltestamentlige barmhjertighetsbegrepet (rakham) som er avledet fra livmor-begrepet. Det handler med andre ord om en sterkest tenkelig form for medfølelse.

Jesu medynk fører til at Jesus strekker ut hånden og rører ved den urene. Det var utvilsomt i strid med et tabu. Men Jesus gjør sikkert handlingen for å synliggjøre de ordene som han samtidig sier.

For Jesus tar tak i den bedendes egen bønneformulering («om du vil ..») og returnerer den til avsender: «Jeg vil. Bli ren.»

Markus fortsetter:

42 Og straks forlot spedalskheten ham, og han var ren.

Her ser vi nok et eksempel på at Jesus rår over Guds eget mektige skaperord. Jesu ord er myndige ord. De skaper det som de nevner. Jesus sier «Bli ren». Og straks blir den spedalske ren.

Men i fortsettelsen blir språkbruken overraskende tilspisset, sitat:

43 Men Jesus talte strengt til ham og sendte ham straks bort,

44 og sa til ham: Se til at du ikke sier dette til noen. Men gå og vis deg for presten og bær fram det renselsesofferet som Moses har påbudt, til et vitnesbyrd for dem.

Det første problemet i v 43 er et gresk verb som heter «embrimáomai». Det kan betegne streng insistering, eller ren utskjelling, eller sterk sinnsbevegelse. Ren utskjelling passer ikke på vårt sted. Men i teorien kan v 43 bety at Jesus reagerte med sterk sinnsbevegelse på mannens helbredelse.

På den andre siden rimer det dårlig med det neste problem-verbet i v 43: «ekbálloo», som betyr enten «kaste ut» (f eks om demoner) eller «sende bort». Siden den sistnevnte betydningen er mest rimelig, er det antagelig også mest sannsynlig at det første verbet sier at Jesus «talte strengt» til den helbredede mannen. Antagelig hadde Jesus forhåndsviten om det som Markus nevner nedenfor i v 45, og som først skjedde senere.

For prosessen hos presten (og senere ved tempelet i Jerusalem, se v 44), ville utvilsomt nå ta en del tid, kanskje både fem og seks uker.

At renselses-takkeofferet skulle utføres «til et vitnebyrd for dem», kan tolkes både positivt og negativt. Uttrykket kan bety at helbredelses-underet positivt skulle vitnet «for dem» om Jesu guddommelighet. Men uttrykket kan også (negativt) bety at Jerusalem-presteskapet (= dominert av saduceere) måtte erklære mannen helbredet, men uten å trekke den logiske slutningen: At Jesus måtte være sann Gud. Og da blir mannens renselses-offer et vitnesbyrd «imot dem». (Begge tolkningene er her mulige).

Jesu bud om hemmelighold står i v 44 og svarer til en rekke lignende forbud senere i evangeliet (5:43, 7:36, 8:26 osv). Forklaringen er at Jesus ville unngå den formen for falsk messianisme som besto i at folk ville gjøre Jesus til konge.

Etter pinsedag var ellers budet om hemmelighold ikke lenger gyldig. Tvert imot. Da var misjonens tider inne. Og kanskje er tekstens siste vers ment som en forsmak på misjonens tider, sitat:

45 Men han gikk ut og begynte å kunngjøre det og utbredte ryktet vidt og bredt. Derfor kunne Jesus ikke lenger gå åpenlyst inn i noen by. Han var utenfor, på øde steder, og folk kom til ham fra alle kanter.

Både verbet «kunngjøre» (gr: «keryssein» = være herold for) og verbet «utbre ryktet om» (gr: «dia-feémi») er misjons-terminologi (se Apgj 8:4f, 9:20, 10:42 og 2Tim. 4:2.) Derfor får vi her i v 45 sikkert sterke hint i misjonsbefalingens retning.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Markus evangelium  1: 40-45

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.