Etter at Matteus hadde fullført referatet av Jesu store Bergpreken (se Matt 7), noterte han seg at tilhørerne la merke til den myndigheten Jesus talte med. Den var annerledes enn de skriftlærdes måte å tale på, avhengig av eldre autoriteter som de alltid var. Jesu tale hadde derimot autoritet i seg selv.
Det er Jesu spesielle autoritet som er det underliggende motivet også idet Matteus i vårt kapittel (Matt 8) går over til å gi oss eksempler på Jesu helbredelsesundere og demonutdrivelser. Foran søndagsteksten forteller Matteus om helbredelsen av en spedalsk og om helbredelsen av tjeneren til den romerske offiseren i Kapernaum (han var så glad i jødenes Gud at han endog bygde synagoge til folk i Kapernaum, se Luk 7:5). Jesus helbredet tjeneren hans med et fjern-under.
Etter det avsnittet kommer Matteus så til et tredje, mye mer hjemlig og nesten litt privat, under – som Jesus gjorde samme dag i samme by, Kapernaum. Sitat:
14 Da Jesus kom inn i Peters hus, så han at svigermoren hans lå til sengs og hadde feber.
Kapernaum er en gresk navnevariant av det hebraiske stedsnavnet Kfar Nahum (= Nahums landsby). Ruinene av landsbyen ligger fremdeles ved Galileasjøen. Der har arkeologene blant annet funnet ruiner av en stor synagoge og endog ruiner av et lite hus som man mener tilhørte Simon Peter og broren hans, Andreas. Evangeliene går ikke i detalj om Peters hus. Men vi får i NT et visst inntrykk av at det faktisk var Jesu bosted og faste base i de årene da han virket med utgangspunkt i Kapernaum.
Og Simon Peter var altså en gift ung mann. Det lærer vi i dette verset ut fra det faktum at Peter hadde svigermoren sin boende i samme hus. (Peters hustru er ellers også nevnt i 1.Kor 9:5. Hun kan ha vært en av de mange kvinnene som vandret sammen med Jesus og disiplene under Jesu jordeliv.)
Peters svigermor «lå til sengs». Gresken tar sterkt i og sier at hun var «kastet til sengs» og hadde noe i retning av «brennende feber» (for å overdrive oversettelsen litt). Jesus reagerte slik:
15 Han rørte ved hånden hennes. Da forlot feberen henne, og hun sto opp og tjente ham.
I dette verset vil Matteus ha oss til å legge merke til den veldige guddommelige autoriteten som må ha ligget bak Jesu enkle lille helbredelseshandling. Jesus bare «rørte ved hånden hennes». Så ble hun straks feberfri. Hun trengte ikke en gang en rekonvalesens-periode for å komme til krefter igjen. Tvert imot. Hun gikk straks i gang med vertinne-arbeid for Jesus og de andre gjestene (som inkluderte Jakob og Johannes, se Mark 1:29).
Etter dette lille underet gir Matteus oss en aldri så liten oppsummering, sitat:
16 Da det var blitt kveld, brakte de til ham mange som var besatt av onde ånder, og han drev åndene ut med et ord. Og alle som var syke, helbredet han, …
I parallell-tekstene hos Markus og Lukas lærer vi at Matteus her taler om en sabbatskveld, dvs kvelden etter en fullført sabbat (som varer fra solnedgang fredag til solnedgang lørdag). På slike lørdagskvelder straks etter sabbaten har det i århundrer vært en utbredt skikk blant jøder å gå på besøk til hverandre, gjerne i form av «åpent hus», pluss et gjestfritt og godt måltid mat.
De som i dette verset bringer mange syke eller demonbesatte til Jesus, gjør tydeligvis bruk av denne klassisk jødiske sabbatskveld-skikken. Jesus helbredet gjerne på sabbaten (som bl.a. helbredelsen av Peters svigermor viser). Men andre kan ha tenkt at det var bedre å vente til etter solnedgang med å ta lidende slektninger med seg til Peters hus.
Matteus vil i dette verset ha oss til å legge merke til akkurat det samme som ovenfor. Jesus helbreder med en aldeles overveldende guddomsmakt. Guddomsmakten kommer til syne i den autoriteten Jesus utøver idet han helbreder de syke. Og den kommer om mulig enda tydeligere til syne idet Jesus med bare ett ord driver demoner ut av demon-besatte mennesker. (Matteus sondrer terminologisk mellom disse to tingene.)
Etter oppsummeringen i v 16 kommer Matteus til søndagstekstens hovedpoeng, som er et skriftbevis fra GT. Sitat:
17 … for at det skulle bli oppfylt, det som er talt ved profeten Jesaja, som sier: Han tok på seg plagene våre og bar sykdommene våre.
Matteus-evangeliet er sterkt preget av de mange skriftbevisene Matteus anfører fra GT, og v 17 gir oss ett av dem. Matteus siterer her fra det avsnittet i Jesaja-boken som kalles «Den fjerde sangen om Herrens tjener» (Jes 52:13 – 53:12). Det er her vi finner det berømte ordet som forutsier at Messias skulle lide stedfortredende («Han ble såret for våre overtredelser, knust for våre misgjerninger …» Jes 53:5).
I noen gamle jødiske kilder blir Jes 53 tolket om Messias. Og i NT er det ingen tvil: Jes 53 er en profeti om Jesus, Guds Sønn, han som tok en tjeners skikkelse på seg (Fil 2:7) og led stedfortredende for overtredelsene våre (se bl.a. Luk 22:37 og Joh 12:38, sml Rom 4:25, 5:1, 10:16, 15:21, 1.Kor 15:3, 1.Pet 2:22, 24, Apgj 8:32f og flere steder).
Det verset som Matteus siterer i vår tekst, er Jes 53:4a. Det sier i den hebraiske originalteksten at Herrens tjener «tok sykdommene våre på seg og bar pinene våre». En del slike NT-sitater fra GT bærer preg av å være sitert via den greske oversettelsen Septuaginta. Men på vårt sted er det tydelig at Matteus selv har oversatt den hebraiske originalteksten mest mulig ordrett til gresk: «Plagene våre tok han på seg, og sykdommene våre bar han».
Og det som Matteus på den måten vil ha oss til å oppdage, er at både Jesu helbredelser og Jesu demon-utdrivelser er oppfyllelser av denne (så å si «medisinske») Messias-profetien. Jesaja, og Matteeus, sier ikke at kong Messias skal være en lege som garantert helbreder alle troende til alle tider. Men sykdommer og lidelser stammer fra det samme syndefallet som syndebyrden vår. Og da Jesus oppfylte den gamle Jesaja-profetien – da beviste han samtidig med skriftbevis at han var (og er) Messias, Guds lidende tjener og Guds enbårne Sønn.
