Jeg er så glad for at Gud fikk Johannes til å skrive ned de mange fortellingene om hvordan Jesus møtte igjen disiplene i tiden mellom påske og Kristi Himmelfart! De bygger slik en viktig bro fra evangeliene til Apostlenes Gjerninger.
Dagens tekst forklarer hemmeligheten bak underet i de tomme garnene. De ble fylt av fisk. Forvirrede disipler ble fylt av gjensynsglede, og tvil ble vendt til tro.
1 Siden åpenbarte Jesus seg igjen for disiplene ved Tiberias-sjøen, og han åpenbarte seg da på denne måten:
Det er Jesus som er subjekt for begge setningene våre: Han er den som oppsøker disiplene, og som aktivt gir seg til kjenne for dem. Initiativet til en fortsettelse ligger hos ham.
Slik er det så ofte i Bibelen. Selv har jeg ofte stanset opp ved fortellingen om den ulydige profeten, episode to: "Og Herrens ord kom til Jonas for annen gang, …", Jona 3,1.
Historien om Peter og de andre disiplene kunne ha sluttet med sviket Skjærtorsdag, – eller med sorgen Langfredag, – eller i forvirringen Påskedag. Fra disiplenes side var vel historien med Jesus slutt.
Men Jesus var ikke ferdig med dem. Han oppsøker dem, – der de er, langt unna Jerusalem.
2 Simon Peter, Tomas, som ble kalt tvilling, Natanael fra Kana i Galilea, og Sebedeus-sønnene og to andre av hans disipler var sammen.
De tre årene disiplene hadde vært sammen hadde spleiset dem sammen, slik at de også nå i nederlaget og forvirringen holdt sammen.
3 Simon Peter sa til de andre: Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten. Men den natten fikk de ingenting.
Vi kan ane en resignert tone i Peters utsagn: Han har mislyktes som disippel og Jesu venn. Vi får vende tilbake til det vi kan. Men heller ikke det lyktes, den natten fikk de ingenting.
Forresten vet vi ikke nok om livet gjennom de tre årene sammen med Jesus til å utelukke at de i perioder kan ha vært hjemme i Galilea og kanskje fisket en del.
4 Da det alt led mot morgen, stod Jesus på stranden. Men disiplene visste ikke at det var Jesus.
Også Emmaus-vandrerne og Maria Magdalena hadde problemer med å gjenkjenne Jesus. Det skyldes trolig mer at de absolutt ikke ventet å møte ham enn at han skulle være særlig forandret ytre sett. Emmaus-vandrerne bebreidet seg at de ikke gjenkjente ham, Luk 24,32.
5 Jesus sier da til dem: Barn, dere skulle vel ikke ha noe fisk? De svarte ham: Nei.
Hva ligger det i at Jesus kalte sine (voksne) disipler, tidligere yrkesfiskere, for "barn"? Jeg tror det er ment som en vennlig tiltale, helt uten bebreidelse. Tonen røper snarere at han har et råd, en anvisning, for hvordan de bør gå frem for å få fisk.
6 Han sa til dem: Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk! De kastet det da ut, og nå maktet de ikke å trekke det opp, så mye fisk var det.
Som bibellesere gjenkjenner vi straks episoden fra Luk 5,4-7, da Jesus ga dem samme råd om garn på høyre side av båten. Vi undrer oss over at disiplene ikke straks kjente igjen Jesus. Derfor blir ikke vi like overrasket som disiplene ble over den store fangsten.
På folkemunne har vi en egen kategori for «fiskehistorier». De er gjerne sterkt overdrevne og mindre troverdige. Bibelens fiskefortellinger er pålitelige som alt Guds ord, enten de dreier seg om Jona eller Peter.
7 Den disippel som Jesus elsket, sier da til Peter: Det er Herren! Da Simon Peter hørte at det var Herren, bandt han kappen om seg – for han var naken – og kastet seg i sjøen.
Som flere steder ellers i Johannes-evangeliet kalles Johannes med æresbetegnelsen "den disippel Jesus elsket".
Det er sikkert ikke Guds hensikt at vi skal oppfatte uttrykket diskriminerende, som om han elsket de andre elleve disiplene mindre. Det er med Guds kjærlighet som med flammen på et lys, den minker ikke om den får tenne flere lys.
Om ikke Peter er den raskeste til å gjenkjenne Jesus, så er han først i initiativ og handling. Kanskje han hadde aller mest trang til å møte Jesus igjen. Fangsten og fortjenesten ble fullstendig uinteressant i forhold til det å få komme fort nært til Jesus.
8 Men de andre disiplene kom etter i båten. De var ikke langt fra land, bare omkring to hundre alen, og de slepte garnet med fiskene etter seg.
Alle disiplene avvikler andre forhold for å komme nær til Jesus. 200 alen svarer til ca 100 meter.
9 Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød.
Johannes som forteller har ofte en dobbel bunn i sine kommentarer, – det står mye om fisk og brød i Bibelen, ikke minst i evangeliene.
10 Jesus sier til dem: Kom hit med noe av fisken dere nå fikk!
Vi aner at dette er noe annet enn en alminnelig picnic. Vi kjenner også en boblende spenning under de varsomme ordene. Hva med oppgjøret mellom Jesus og svikerflokken?
Et første poeng er at Jesus står frem som verten, det er han som viser dem hvor de skal fiske, og som står klar med kullild.
Fotvaskingen (Joh 13) viste oss også Jesus i rollen som tjener og vert. Slik møter Jesus igjen sine feilende disipler, fortsatt.
11 Simon Peter gikk da om bord og drog garnet på land. Det var fullt av stor fisk, et hundre og femtitre stykker. Men enda det var så mange, hadde ikke garnet revnet.
De kyndigste av Johannes´ lesere kjente trolig igjen tallet 153 fisker. Datidens lærde hevdet at det fantes 153 slags fisker i havet. Også bibeltolkere av det mest kritiske og nøkterne slaget finner et misjonsbudskap i denne notisen: Den fangsten Jesus og disiplene sendes ut til skal omfatte "alle folkeslag og stammer og folk og tungemål", Joh Åp 7,9.
Johannes har tidligere poengtert at "Jesus skulle dø for folket, og ikke bare for folket, men også for å samle til ett de Guds barn som er spredt omkring", Joh 11,52.
12 Jesus sier til dem: Kom og få dere morgenmat! Men ingen av disiplene våget å spørre ham: Hvem er du? For de visste at det var Herren.
Også på en så viktig dag hadde Jesus blikk for menneskets naturlige behov. Han gir slitne nattarbeidere mat før de går videre.
Bibelen har en lang rekke fortellinger og invitasjoner til måltider Gud steller i stand. Særlig kjent er gjerne Jes 55,1, der Gud innbyr sultne og tørste til mat og drikke uten noen form for betaling. Fra den nye pakt er selvfølgelig nattverden helt sentral.
Med enkle ord formidler Johannes spenningen som ligger i luften. Enda de kjenner Jesus igjen tør ingen spørre rett ut.
Fortsettelsen viser at Jesus trinn for trinn slipper disiplene inn på seg. Peter får en helt personlig samtale med Jesus, der han tre ganger får bekjenne sin kjærlighet til Jesus, v.15-17.
I etterkant var de så sikre på at det var Jesus de hadde møtt at alle unntatt Johannes satte livet til som martyrer.
13 Jesus kommer og tar brødet og gir dem, og likeså fisken.
Teksten fremhever på denne måten at det er Jesus som er disiplenes vert. Minst to ganger tidligere hadde Jesus mettet store folkemengder med fisk og brød. Nå er disiplene alene med Jesus, og de neste versene får vi høre hva de hadde å snakke sammen om.
14 Dette var tredje gang Jesus åpenbarte seg for disiplene etter at han var oppstått fra de døde.
Johannes er omhyggelig med å telle undere og åpenbaringer Jesus gir. Tellingen er langt fra pedanteri, hensikten er å vise oss hvor omhyggelig og nøyaktig disiplene tok vare på disse spesielle stundene.
Peter skriver i sitt andre brev at alle undrene og miraklene han fikk oppleve sammen med Jesus henviser ham desto sterkere til ordet, bibelordet, 2 Pet 1,19. For oss ville det vært nærliggende å tenke motsatt, – hva skal en med skrevne ord når en ser og opplever så mye?
Jesus og apostlene viser oss en annen vei, Jesus selv viser "alltid" til profetiene, likesom han gjendrev Satan med bibelord, Matt 4,1-11. Disse ordene "er oss nær" også denne søndagen!
