Søndag mellom jul og nyttår heter Romjulssøndagen. Den lille evangelieteksten vår handler om hvordan Jesusbarnet og foreldrene hans måtte gjennom en periode som flyktninger i Egypt. Ved nærmere ettersyn viser det seg så at Matteus i den lille teksten vår samtidig pløyer dypt i budskapet om det nyfødte barnets identitet.
Teksten vår følger straks etter beretningen om Betlehem-stjernen og vismennene fra Østerland. Matteus har bygget beretningen sin opp slik at vismennenes besøk utløser tre avsnitt etter hverandre i resten av kap 2. Alle tre er kjennetegnet av at hendelsene oppfyller profetier og forbilder i Det gamle testamentet. Matteus har en spesiell forkjærlighet for å påpeke profeti-oppfyllelser, og det går igjen tvers gjennom alle de 28 kapitlene i Matteusevangeliet.
Matteus innleder romjuls-teksten vår slik:
13 Da de (= vismennene fra Østerland) var dratt bort, se, da viser en Herrens engel seg for Josef i en drøm og sier: Stå opp, ta barnet og barnets mor med deg og flykt til Egypt! Bli der til jeg sier fra til deg. For Herodes kommer til å lete etter barnet for å drepe det.
I dette verset bruker Matteus to språklige grep for å gjøre beretningen dramatisk tilspisset. Han skyter inn det lille ordet «se». Og han skifter fra fortid («var dratt bort») til nåtid («viser en engel seg»). Matteus skriver gjerne om engler, både i barndomskapitlene og i oppstandelseskapittelet. En engel er et åndsvesen som gjør tjeneste som en Guds «budbærer» (= gr: «ángelos», hebr: «malak»). I Josefs tilfelle ser det ut til at engelen velger å åpenbare seg i drømmer (sml Matt 1:20 og 2:19).
Og engelen peker altså ut Egypt som det landet Josef skal flykte til med Maria og det nyfødte barnet. Der skal det på denne tiden ha bodd nesten en million andre jøder. Den lille familien ville dessuten være langt utenfor kong Herodes’ myndighetsområde. Historiebøkene kan ellers fortelle mye fryktelig om Herodes’ ondskap. Det vi her leser, rimer på en prikk med et uhyggelig velkjent mønster i livshistorien hans.
Matteus fortsetter:
14 Han sto da opp, tok barnet og barnets mor om natten, og dro av sted til Egypt.
Det er vanlig å tolke dette verset slik at Josef allerede samme natt våknet og påbegynte flukten. Dermed får vi et visst inntrykk av hastverk. Men Matteus går ellers ikke i detaljer om verken flukten eller Jesu første barndom som flyktning. I stedet serverer han oss følgende krevende utfordring av et bibelvers, sitat:
15 Der ble han til Herodes var død, for at det skulle bli oppfylt som Herren hadde talt ved profeten: Fra Egypt kalte jeg sønnen min.
For å begynne med det enkleste: Vi vet fra andre kilder at Herodes den store døde i år 4 f. Kr. (Dessuten vet vi om regnefeilen som munken Dionysius Exiguus begikk da han skulle regne ut tidsregningen vår. Sannsynligvis ble Jesus født i år 7 f. Kr.). Det er ut fra dette man antar at spedbarnet Jesus var flyktningebarn i Egypt i tre (eller fire?) år.
Så kommer vi til Matteus’ profet-sitat i v 15. Her må vi for det første merke oss den iboende inspirasjonsteologien. Matteus sier i vers 15 at det er Herren selv som har «talt» GT-sitatet – «ved profeten» (se samme ordbruk i Matt 1:22). Det er derfor ikke til å komme fra at Matteus lærer at GTs bøker er inspirerte hellige skrifter. For det andre må vi merke oss Matteus’ hovedpoeng: At hendelsene i NT skjedde for at GTs profetier «skulle bli oppfylt» (gr: «pleeró-oo» = fylle (f. eks: fylle opp en flaske), oppfylle).
Men hva skal vi tenke om akkurat det GT-sitatet Matteus her siterer? Det står i Hos 11:1. Men der er det ikke formulert som en profeti, bare som et historisk tilbakeblikk. Sitat: «Da Israel var ung, hadde jeg ham kjær. Fra Egypt kalte jeg sønnen min.» Profeten Hosea siterer her Gud på et historisk tilbakeblikk på Israels tidlige nasjonale ungdom i Egypt, fra Josefs dager og frem til Mose dager. Og Matteus siterer Hosea ut fra den hebraiske grunnteksten, ikke ut fra den greske oversettelsen. Men kan vi virkelig si at dette tilbakeblikket samtidig er en profeti om Jesusbarnet som flyktning i Egypt?
Ja, det er akkurat det vi kan, sier Matteus i vårt vers 15. Og forklaringen på dette kalles i teologisk fagspråk «typologisk tolkningsmetode». «Typos» betyr «forbilde». Typologisk tolkningsmetode består i å se gamle hendelser som forbilder på nyere hendelser. Til forskjell fra «verbal profeti» kaller Lenski dette «fakta-profeti». Paulus skriver om den typologiske tolkningsmetoden i 1. Kor 10:1-11, og Peter nevner den i 1. Pet 3:21. (Vi bør ellers bare bruke den typologiske metoden på steder der Bibelen selv bruker den; metoden er ikke gitt oss til bruk etter eget forgodtbefinnende!)
For så å gjøre en lang historie kort: Matteus informerer oss i vers 15 om to forbilde-modeller på en gang, en Moses-Kristus-typologi og en Israel-Kristus-typologi.
Den siste er det lettest å få øye på. For akkurat som Josef-brødrenes ondskap pluss en hungersnød førte til at hele patriarken Jakobs familie endte opp som flyktninger i Egypt, slik førte også Herodes’ ondskap til at Jesu familie ble flyktninger i Egypt. Patriarken Jakob fikk navnet Israel. Og fra ham fikk hele etterslekten navnet Israel. Men Jesus er på hemmelig vis ett med Israels folk (sml Jes 49:3) og lider med dem når de må lide. (Derfor er jødehat samtidig Kristus-hat).
Moses-Kristus-typologien er derimot mer som et sub-plott i vers 15, skriver R. T. France (se også Baele & Carson). Dels fins det både en bibelsk og en utenombibelsk fortelling om hvordan Moses som spedbarn måtte skjules for Farao (se 2Mos 2:2ff og Josefus: Antiq 2,205ff). Dels måtte Moses selv flykte til Sinai (2. Mos 2:15ff). Og dels peker Hosea-sitatet i vers 15 på hvordan Moses som Israels leder under utferden fra Egypt var forbilde på Jesus, den nye Moses (se 5. Mos 18:15).
Sitatet i vers 15 sier forresten en ting til: At det lille flyktningebarnet i Egypt av Gud Fader selv omtales som «min sønn».
