Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Markus, i det 5. kapittel:
Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger? Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro! Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt. Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover. Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er. Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise. Mark 5:35-43
Slik lyder det hellige evangelium.
Når Jesus vekker opp noen fra de døde, så hører det jo til blant de absolutt mest … underlige undere. Og det er jo ikke så veldig rart, egentlig. For det er ganske mange ting Jesus gjør i evangeliene som virker utrolige, men som man har lettere for å akseptere. At han gjør noen friske, går på vannet, gjør mye mat ut av lite, og lignende. Går på vannet, osv. Det er jo greit, store undere, men tålbart. Men så kommer altså dette underet med den lille piken – og andre undere av samme kaliber, som når Jesus kaller Lasarus ut av graven. Å helbrede noen er greit, men å vekke noen opp fra de døde? Sånt skjer jo bare ikke!
Så kan man vel nesten forstå folkets reaksjon når Jesus sier at piken bare sover. Er noen død så er de døde. Det er jo en ganske grunnleggende erkjennelse ved vår menneskelige virkelighet, at døden er endelig. Det visste også folket som var omkring Jesus denne dagen. Døden er endelig og er man død kan man ikke bli levende igjen.
Og det er jo noe av det som gjør døden til et onde for oss mennesker. Den river oss ut av dette livet som Gud har gitt oss, og den river våre kjære bort fra oss. Livet er jo midt i alt en god ting, og vi har stor glede av våre medmennesker. Så når livet da tar slutt, og vi vet at det ikke kan gjøres om, da ser vi på døden som en ond ting.
Undrenes funksjon
Og det er jo nettopp det døden er også i tilfellet med synagogeforstanderens datter – en ond ting. Det er klart man kan være kynisk og stille seg spørsmålet hvorfor det var nødvendig å gjøre denne jenta levende igjen, hun skulle jo dø igjen på et senere tidspunkt. Men alle som er foreldre, og oss andre også for så vidt, kan jo klare å sette seg inn i situasjonen til en person som har mistet barnet sitt. Tenk å få den beskjeden, at datteren din er død. Jairus, synagogeforstanderen, må ha blitt helt knust.
Og midt i denne sorgen og fortvilelsen kommer Jesus til ham og snur opp ned på alt. Vi får ikke høre en livsfjern tale om at hun er jo på et bedre sted nå, så slutt nå opp med den sørgingen. Tenk så ond verden er, hun har fått gå over til den evige fred, som jo er så mye bedre. Og at den evige fred er bedre, for det er den jo faktisk, det kommer vi tilbake til om litt.
For akkurat nå viser Jesus omsorg for denne mannen og hans familie, ved at han faktisk gir dem datteren deres tilbake. For en gave og for en omsorg!
Hadde det å avhjelpe menneskenes nød vært undrenes hovedgrunn, så ville jo Jesus ikke gjort annet enn å gjøre det. Og Jesu undervirksomhet hadde en dypere mening, som vi snart skal se. Men at menneskelig nød blir lindret, det er jo ikke bare en uheldig bieffekt av at Jesus gjøre undere. Nei, de springer ut av Jesu faktiske omsorg for oss mennesker og det vi må lide oss gjennom her i verden.
Og det er ikke alle som får oppleve konkrete undere om helbredelse eller annen lindring, men når det skjer, ja, da ser vi at det er helt konkrete uttrykk for Jesu omsorg for oss mennesker, som det også er i denne situasjonen med den lille piken. Ja visst skal hun dø igjen, men akkurat nå, for dette øyeblikk, får de henne igjen. De får holde henne, prate med henne, le med henne, og de får se henne vokse opp. En stor gave!
Men, Jesu undere har alltid en annen funksjon enn å bare avhjelpe den menneskelige nød. Når Jesus et annet sted i evangeliene helbreder en syk, så er det første Jesus sier: Dine synder er deg forlatt. Og det er jo ganske interessant, uten å gjøre dette til denne prekenens hovedpoeng: At det er det som er det viktigste her for Jesus, å forkynne omvendelse og tilgivelse for syndene for sitt navns skyld, slik han også befaler apostlene å gjøre i hele verden. Men, når folk kritiserer han for å tilgi denne mannens synder! Da tar Jesus frem den store sleggen og befaler mannen å ta sin båre og gå. Den lamme mannen ble altså helbredet – For at folk skal vite at menneskesønnen har makt til å tilgi synder.
Og sånn blir det også med dette tilfellet av under som Jesus gjør. Det beviser nok en gang hans guddommelighet. Og det viser for oss at Jesus Kristus virkelig har makt over liv og død. Så stor er Guds makt, at selv i en verden som ligger i synd, hvor døden kom inn, ikke som et Guds ønske, men som en syndefallets konsekvens, der har Herren makt over også døden. Ved sin oppstandelse seiret Jesus over døden sier vi gjerne, og det er sant, men vi ser her at Jesus allerede nå ikke står maktesløs ovenfor dødens krefter. Et ord fra Herren, og piken står opp igjen. Levende på Herrens befaling. Så stor er Herrens allmakt, at det døde blir levende på hans Ord.
Å leve for Kristus – den kristnes dobbelthet
Når jeg har snakket med andre om denne teksten, så har jeg gjerne bemerket, noe humoristisk, at jeg hadde blitt litt irritert om noen hadde vekket meg opp fra de døde. Joda, stort under, men… Paulus sa det egentlig veldig greit: «Jeg har lyst til å bryte opp herfra og være med Kristus, for det er så mye, mye bedre.» For det er faktisk vår virkelighet som kristne, at det er mye bedre å være hos Jesus enn det er å være i dette livet.
Når en kristen dør og vi sier at vedkommende nå er på et bedre sted, så det er det ikke den tamme klisjé det gjerne presenteres som. Det er rett og slett en stor sannhet. Det er en sannhet som bærer i seg at en kristen som dør har gått for å være med sin Herre. En kristen som dør har nå himmelen i eie i sin fylde, slik vi bare kunne ane så smått mens vi ennå levde.
Vi trenger egentlig ikke ha særlig mørke sinn for å si dette. Vi vet at verden ligger i den ondes makt, at synd, død, og sykdom herjer. Da gir det jo rett og slett seg selv at når vi tror på et liv etter dette, hvor alle disse onde tingene ikke skal finnes, så er det bedre å gå dit.
Døden er for den kristne blitt en vinning, fordi Jesus selv har gått gjennom den for oss, seiret over den, og ved hans død på korset der han sonet våre synder, er døden ikke lenger den siste fiende, men heller en dør. Den siste hjelper, som den også kalles, som bærer oss over fra dette livets nød og sorger, over til det evige livets velsignelser og gleder. Ting snur, og endrer seg, når man blir en kristen. Sånn er det også med døden. Døden er ikke lenger en fiende, men en vinning.
Men hva er det egentlig da som hindrer hele den kristne kirke å gjøre ende på sine liv, fordi himmelen er jo bedre? Noe må det ha vært som hindrer kirken fra å bli en selvmordskult, som jo da ganske raskt hadde dødd ut.
Nøkkelen finner vi jo også hos Paulus, hvor han sier at joda, døden er en vinning, fordi livet er Kristus, men for hans medmennesker er det bedre å fortsette livet, med sin tjeneste og forkynnelse.
Erkjennelsen av at døden er en vinning skal jo ikke lede oss til å søke døden, men heller til å leve stadig friere i tjeneste for våre medmennesker. Det er jo også interessant å merke seg at i den tidlige kirke, hvor martyriet var så vanlig, og også sett på som en velsignelse, utviklet det seg raskt en tanke om at å søke martyriet aktivt, var noe en kristen ikke skulle gjøre.
Fordi å dø er vel en vinning, men å leve er Kristus. Vi lever dette livet, ikke bare under verdens forbannelse og sorg, men også i den kristne glede, kjærlighet, og frihet. Jeg kan si det samme som Paulus, at ja visst hadde det vært bedre for meg å være med Kristus, men av hensyn til min menighet, min kone, mine medmennesker, så er det bedre å kunne fortsette tjenesten. Sånn kan vi alle si, vi som er Guds barn, kirkens folk, og lever våre liv i Jesus Kristus til tjeneste for hverandre.
Det store under: Guds ånds levendegjørende kraft
Det handler jo også om at den tiden vi lever i ikke bare er en forbannelsens tid i en ond verden, men også en nådens tid, kirkens tid. Vi lever i Noas dager, med økende ondskap og bekymringsløshet i verden, men også nå er det bygd en ark, og dørene på denne arken er vidåpne. Kirken er arken, dåpen er døren, og ved evangeliets forkynnelse nøder vi stadig mennesker til å gå inn i frelsens ark, der man har syndenes forlatelse, og går fri fra vredens dom.
Men også dette, at det er Gud som må gjøre våre døde sjeler levende igjen, så vi kan tro på hans Ord, og leve i samfunn med ham. Og det er jo også dette de undrene speiler, der Jesus vekker opp igjen noen fra de døde. At det handler ikke bare om den kroppslige oppstandelse og død, men også sjelens død og oppstandelse, der vi er helt døde, ute av stand til å tro eller til å elske Gud. Men vi er alle kalt ved evangeliet, og kommet til tro på Kristus.
Dette er, som Luther sier i katekismen, ikke noe vi gjør av vår egen kraft, men noe som skjer ved Den hellige ånd. Vi kalles, opplyses, og helliggjøres ved Åndens kraft. Guds ånds kraft, som er selve livets kraft, mektig til å frelse våre sjeler og gjøre de levende igjen. På samme måte som benene Esekiel profeterte over i ørkenen, blir også vi levende igjen, vi som før var døde. Så står vi opp til et nytt liv, et evig liv. Et frelsens liv som leves i kjærlighet til Gud og våre medmennesker, i tjeneste.
Og visst ser vi frem til å få tilbringe evigheten med Gud, men før den tid har vi et himmelsk oppdrag: Også vi skal avhjelpe verdens nød, og vi skal bringe budskapet om nåde og tilgivelse for syndene videre til alle mennesker. Nå er arkens dør åpen, gå inn før det er for sent.
Ære være Faderen, og Sønnen, og Den hellige ånd. Som var, er og blir, èn sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Teksten er en tidligere holdt preken.
