Professor Carl Fr. Wisløff har i en preken over denne teksten demonstrert hvor viktig det er å hente lys over den fra det foregående kapittelet (se boken «Ordet om korset» side 9-18). I Matt 19 står beretningen om den rike unge mannen. Jesus ba ham selge alt og følge Jesus, men i stedet gikk han bedrøvet bort. For hjertet hans hang fast ved rikdommen. Peter så hendelsen og har sikkert sammenlignet seg med den rike unge mannen. Peter hadde selv forlatt alt og fulgt Jesus. Derfor stiller han nå Jesus et spørsmål etter lønn. Og Jesus avviser ikke spørsmålet. Han beskriver først apostlenes lønn: Ved verdensgjenfødelsen skal de sitte på 12 troner (Matt 19:28). Men så slutter kap 19 med et advarende ord til Peter om at «mange som er de første, skal bli de siste».
Lignelsen om arbeiderne i vingården i kap 20 har til formål å illustrere denne sistnevnte advarselen, sitat:
1 For himlenes rike er likt en husbond som gikk ut tidlig om morgenen for å leie arbeidere til vingården sin.
Her ser vi først at lignelsen handler om «himlenes rike». Det betyr: frelsens gave. Videre ser vi at Riket sammenlignes med en vingård. På samme måte sammenlignes Israel i Jes 5 og Jes 27 med en vingård. Husbonden er bilde på Herren selv. Vingårdsarbeiderne er bilde på dem som i kraft av Guds suverene utvelgelse får borgerskap i riket. At vi sammenlignes med dagarbeidere, illustrerer hvor avhengige vi er av ren nåde. For en dagarbeider har ikke en sikker arbeidsplass. Guds rikes borgere kan heller ikke kreve noe av Gud. Den éne arbeidsdagen (som lignelsen alt i alt skildrer) er trolig bilde på hele Guds rikes vekstperiode frem til Herrens regnskapsdag.
Så kommer vi i mange følgende vers til de forskjellige arbeidsavtalene:
2 Da han var blitt enig med arbeiderne om en denar for dagen, sendte han dem av sted til vingården.
En denar (= en drakme) er fra andre kilder kjent som datidens normale daglønn.
3 Da han gikk ut ved den tredje timen, så han andre stå ledige på torget. 4 Han sa til dem: Gå også dere bort til vingården, og det som rett er, vil jeg gi dere. Og de gikk av sted. 5 Atter gikk han ut ved den sjette og niende timen, og gjorde likedan.
Timene regnes fra soloppgang av. Arbeidsdagen består av 12 timer frem til solnedgang. Torget var det normale stedet for en dagarbeider å stille seg opp på, i håp om å få seg arbeid.
6 Og da han gikk ut ved den ellevte timen, fant han noen stående der, og han sa til dem: Hvorfor står dere her ledige hele dagen? 7 De svarte ham: Fordi ingen har leid oss. Han sa til dem: Gå også dere bort i vingården.
At arbeidsledige dagarbeidere får seg job så sent som ved den ellevte timen viser hvor nådig og god denne husbonden er. I sak svarer det til at Gud gir nåde endog til mennesker som søker ham først i sitt livs ellevte time.
Så kommer lønnsutbetalingen, og den er bilde på Guds regnskapstime for oss mennesker:
8 Da det var blitt kveld, sa eieren av vingården til forvalteren: Kall arbeiderne frem og gi dem lønnen. Begynn med de siste og fortsett til de første 9 De som var leid ved den ellevte timen, kom da fram og fikk en denar hver.
Full daglønn etter bare en times arbeid vitner på nytt om denne husbondens ufattelig nådige godhet. Akkurat slik er Gud. Likevel er det noen som knurrer:
10 Og da de første kom, trodde de at de skulle få mer, men også de fikk en denar hver. 11 Men da de hadde fått den, knurret de mot husbonden og sa: 12 Disse siste har bare arbeidet en time, og du stiller dem likt med oss, vi som har båret dagens byrde og hete!
Disse knurrende dagarbeiderne sier med rette at de har «båret dagens byrde og hete». Etter menneskelig jordisk målestokk har de et sterkt poeng. Men det er nå vi nærmer oss Jesu egentlige formål med denne lignelsen. Når det gjelder Guds rikes saker, er det ikke jordisk lønnsfilosofi som gjelder, men Guds suverene nåde alene. Det fremgår av fortsettelsen:
13 Men han svarte en av dem og sa: Venn, jeg gjør deg ingen urett. Ble du ikke enig med meg om en denar? 14 Ta det som er ditt, og gå. Men jeg vil gi denne siste det samme som deg. 15 Har jeg ikke lov til å gjøre med mitt hva jeg vil? Eller er øyet ditt ondt fordi jeg er god?
I disse versene møter vi lignelsens sentrale poeng. Når det gjelder himmelrikets saker «vil Gud stelle med oss etter vilkår som han selv fastsetter». «Det er en ting han ikke kan like – nemlig det sinn som tenker at det har noe til gode hos Gud» (Wisløff).
«Denne lignelsen må i sin kontekst forståes slik at den stilles opp imot og gir balanse til (counterbalance) løftet i 19:28f om at disiplene, fordi de har forlatt alt og fulgt Jesus, skal få sitte på 12 troner. Lignelsen vil oppmuntre dem til ikke å søke sitt eget, men å godta det som Gud gir dem» (Collin Brown).
Den som «står på krava» og krever at Gud skal lønne ham rettferdig, risikerer at Gud gjør nettopp dét. Men etter rettferdighetens lov får vi jo da ingen ting. Adgang til Riket/vingården beror nemlig i selve utgangspunktet på nåde. (Leon Morris).
«Det er omtrent som med den forkledde prinsen i et eventyr. Han vinner prinsessen FØR hun vet at han er noe helt annet enn en vanlig tømmerhogger. Det som ville ha vært en bestikkelse om det kom først, bør heller komme til sist.» (C.S.Lewis).
I det siste verset får vi Jesu egen tolkning av lignelsen:
16 Slik skal de siste bli de første, og de første de siste. For mange er kalt, men få utvalgt.
Dette verset er nesten ordrett likt advarselen til Peter i Matt 19:30. Hele lignelsen har til oppgave å forkynne dette versets advarende ord. Peter (og vi andre) skal nok få nådelønn (1 Kor 3:14) på toppen av salighetens nåde. Men vi må passe oss så vi ikke taper selve saligheten i iveren etter å få nådelønnen.
