For et par år siden skulle jeg holde gudstjeneste på Olsok i en av de mange stavkirkene i Sogn. En flott sommerdag, og mange var møtt opp til denne historiske kirken. Også flere jeg ikke hadde sett før. Et av prekenens sentrale poenger om Olav den helliges viktige posisjon, var at hans død mer eller mindre direkte førte til økt norsk selvstyre ved daneveldets kollaps og for å understreke dette poenger ropte jeg på et punkt fra prekestolen: «Ut med danskene!» Da jeg etter gudstjenesten stod og hilste folk vel hjem gikk en stor familie forbi og sa takk for gudstjenesten. På dansk. Et øyeblikk ble jeg bra skamfull, men de tok det hele heldigvis med et smil. De var nok også enige i at det er det beste at de skandinaviske landene styrer seg selv.
Og nå er det altså Olsok igjen, og vi må se litt på denne underlige og sagnomsuste mannen. En mann som var så viktig at hans status holdt seg gjennom reformasjonens oppgjør med helgenkulten. En mann som var så viktig at selv evangelisk-lutherske kirker i dag ærer hans minne. Hva er det egentlig som gjør St. Olav så spesiell?
Hvis vi ser på livet hans, ser vi at han egentlig ikke fikk utrettet så veldig mye. Olav var også etter sin omvendelse en kriger. Men som dere vet falt han under slaget på Stiklestad, han hadde fått mange i mot seg og gikk mot undergangen. Som kriger må vi da si at Olav egentlig var ganske mislykket. En krigers suksess måles i om man klarer å holde seg levende, og om man tar livet av sine fiender. En død kriger er altså en mislykket kriger.
Vi må forstå at etter Stiklestad var alt tapt. Det var ikke slik at Olav døde, men slaget var vunnet. Nei, hæren ble oppløst og fiendene vant. Alt var tapt. For de som hadde kastet sitt lodd med Olav var det nå over. De var beseiret og fienden hadde triumfert.
Men så begynner det å skje ting. Vi ser at det er ikke hva St. Olav utrettet med sitt liv som er det interessante, men hva han utrettet med sin død. Da begynner det å bli spennende, for da ser vi hvilken enorm kraft det kan ha å legge ned sitt liv for en sak som er større enn en selv. Og det blir sant det som kirken har erfart siden den første tid, at martyrenes blod gav kirken vekst. Det er en ganske vanlig misforståelse at Olavsøksene, disse som er representert både i Norges og Den norske kirkes våpenskjold, er et symbol på hans krigermakt. At han samlet og kristnet Norge med sverd er fortellingen som presenteres. Men dette er i det store og det hele galt. Helt siden vi kristne begynte å fremstille martyrer i kunsten har det vært vanlig å fremstille dem sammen med det våpenet som tok deres liv. Slik var det også med Olav. Han ble drept på Stiklestad og vi forstår det slik at han gav sitt liv for troen. Øksen som tok livet av Olav utrettet veldig mye mer enn øksen han selv brukte til å ta liv.
For det var nemlig ikke over med Olavs død og tapet ved Stiklestad. Hans død tjente til å grunnfeste den kristne troen i Norge. Mange tenker seg kanskje at Norge ble kristent fordi Olav gikk rundt og truet og brant, tvangsdøpte, og drepte de som ikke ville bli kristne. Men det er et annet perspektiv man kan ha med seg her. For da ting begynte å skje ved Olavs legeme; jærtegn og under, helbredelse og mere til, så forstod selv hans fiender at dette var en sann Guds mann. Med sin død viste Olav at han var Guds venn, og han ble raskt helgenkåret. Faktisk av sine motstandere.
I middelalderen forstod man det slik at når noen var helgenkåret kom de direkte til himmelen. De hadde altså Guds øre, og man kunne be dem om forbønn. Nå er naturligvis ikke dette noe vi holder oss til i vår evangeliske-lutherske kirke, men viktig er det likevel. Vi må forstå betydningen dette hadde for den jevne nordmann. Nå satt det en nordmann i himmelen og var Guds venn, og både i Roma og Konstantinopel, de store verdenssentraene ble denne mannet æret som hellig. For en skjør, ung nasjon, var dette stort.
Så var det dette, heller enn Olavs tvang, som gjorde at folk flest fant troen på Kristus som sin egen. Nå var ikke kristendommen lenger fremmed. Den var også norsk. Helt opp til ganske moderne tid var Olsok den viktigste dagen for norsk nasjonalfølelse. Vi tenkte på og mintes at vi kan faktisk styre dette landet selv. Vi trenger hverken dansken eller svensken. Det er også en av konsekvensene av Olavs død, at daneveldet bryter sammen. For underlig nok, en stund etter Olavs død henter hans motstandere Olavs sønn Magnus tilbake fra utlandet, jager ut resten av Olavs fiender og setter Magnus til konge.
Alt dette kom ut av Olavs død og tap, og ikke hans seier. Så ser vi også hvordan dette har vært en grunnleggende sannhet i hele kirkens historie at martyrenes blod gav kirken vekst. Noe av det første som skjedde med den tidlige kirke var at den ble forfulgt av den romerske statsmakt. Egentlig skulle det ikke gått an at denne lille religiøse bevegelsen overlevde mot det mektige romerriket. Men vi vet og bekjenner at Guds kraft fullendes i svakhet, slik apostelen Paulus sier det. I et tilsynelatende lite og svakt hvetekorn ligger kimen til en stor plante, bare den kommer i jorden og dør.
Ifølge Sigrid Undset var St. Olav nettopp det hvetekornet som hadde det som skulle til for å vokse i Norges jord, men først måtte han dø.
Som luthersk prest kan det ofte være fristende å gi en teologisk utleggelse av hvordan man forholder seg til helgener rett når man har skrevet om et av disse store trosforbilder. Nå nøyer jeg meg med å si det ganske enkelt, at å ha et forbilde trenger ikke bety at man dyrker det. Vi kan gjøre godt i våre kirker å minnes at det er mange store kristne som har betydd mye for kirken som har levd før oss. St. Olav er definitivt én av disse. Hans betydning for den norske nasjonsdannelse og kristendommen i landet vårt har vært enorm. Dette kan vi være ham takknemlige for og ære ham for, også 1000 år etter at han levde.
