Matt. 18, 1—10: På den samme tid gikk disiplene til Jesus og sa: Hvem er den største i himmerikes rike? Og Jesus kalte et barn til seg og stilte det midt iblant dem og sa: Sannelig sier jeg eder: Uten at i omvender eder og blir som barn, kommer I ingenlunde inn i himmerikes rike. Derfor, den som fornedrer seg selv som dette barn, han er den største i himmerikes rike. Og den som tar imot et sådant barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som forfører en av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en møllesten om hans hals, og han var senket i havets dyp. Ve verden for forførelser! For det er nødvendig at forførelser må komme; men ve det menneske ved hvem forførelsen kommer! Men om din hånd eller din fot fører deg til fall, da hugg den av og kast den fra deg! Det er bedre for deg å gå som halt eller krøpling inn til livet enn å ha to hender eller to føtter og bli kastet i den evige ild. Og om ditt øye fører deg til fall, da ny det ut og kast det fra deg! Det er bedre for deg å gå enøyd inn til livet enn å ha to øyne og bli kastet i helvedes ild. Se til at i ikke forakter én av disse små; for jeg sier eder: Deres engler i himlene ser alltid min Faders åsyn, som er i himlene.
Dette evangelium melder i slutten om små barn og deres engler, og for at en kan ha anledning til å tale om englenes beskyttelse og beskjermelse, er det forordnet til å forklares på denne fest.
Det består særlig av to deler: I den første straffer Herren disiplene for deres hovmod, idet den ene vil være over den andre. Han sier at dersom de begjærte himmerikes rike, måtte de ikke trakte etter høyhet og herlighet, men ydmyke seg og bli som barn.
Den andre delen av dette evangelium er for det første en advarsel til de kristne om at de ikke forarger noen, særlig de unge. Deretter er det en formaning til dem om å vokte seg selv, der de ser forargelser, så de ikke selv blir forført. Disse to advarsler vil vi her tale litt om.
For det første er det alltid stor skade at en skal predike dette evangelium for slike folk som ikke vil ta det til hjerte eller tenke grundig over det. Det er et herlig ord, når Herren her taler om barn og sier: Se til at I ikke forakter én av disse små; for jeg sier eder: Deres engler i himlene ser alltid min Faders åsyn, som er i himlene.
Det var meget om Han hadde sagt: De har sine egne engler. Men Han gjør det enda større når Han sier: Deres engler i himlene ser alltid min Faders åsyn, som er i himlene. Han vil her likesom si: Jeg overlater de unge til dere. Dem må dere ikke forarge, men opptukte vel, da det er meget viktig for Gud. Men om dere forakter dem uten skånsel, så skån dog deres engler og frykt for dem. Disse store ånder tjener dem hjertelig gjerne og gjør alt til deres beste, skjønt de alltid står for Guds øyne og hører og ser Ham. Det samme skal dere også se til å gjøre, skjønt dere er meget ringere enn dem. Forarg dem ikke, men oppvart og tjen dem gjerne.
Om vi ikke hadde mer enn dette språk, der Kristus viser oss hvor kjære de unge er for Hans Fader, så kunne vi slutte at det ikke er noen større og bedre gjerning enn å gi ungdommen en god oppdragelse. For hvem ville vel ikke se det som en ære å tjene dem som blir tjent av englene, som alltid står for Guds ansikt? Derfor skal enhver far og mor, tjener og pike, prest og lærer og andre som har med ungdom å gjøre, være hjertelig villige til denne tjeneste. De må ikke være ukjærlige, da de store himmelfyrster jo ikke skammer seg ved å tjene og oppvarte unge barn. Dette er det første vi skal lære av dagens evangelium.
Det andre er at en ikke bare gjerne skal tjene de unge, men en skal også unngå å forarge dem med ord eller gjerning. En skal oppdra dem på beste måte, lære dem å be, å lære dem å være tuktige, måteholdne, lydige, tro, stille og å tale sannhet. En skal også advare dem mot å banne og skjelle, og hjelpe dem med ord og eksempel til å føre et tuktig og ærbart liv. Gud vil at vi eldre skal oppdra våre barn slik, for på alle måter å forebygge at de blir uoppdragne, kjødelige og ville mennesker. Dette kan lett skje hvis en ikke hindrer det ved god tukt og oppdragelse.
Av erfaring ser vi at ungdommen er som voks. Den tar lett form, ond eller god. Derfor kreves det en særegen flid til å se både på barna og deres engler. Englene skal en ikke bedrøve, og barna skal en ikke forarge.
Hør hvordan Herren tar seg av dem: Og den som tar imot et sådant barn i mitt navn, tar imot meg. Men den som forfører én av disse små som tror på meg, for ham var det bedre at det var hengt en møllesten om hans hals, og han var senket i havets dyp.
Her står det at den som tar seg av et barn med alvor, og oppdrar det til å erkjenne Gud, så det ikke lærer å banne, sverge eller stjele, han antar seg Kristus. Han viser Ham samme kjærlighet som om han bar Ham på sine armer og pleide Ham som en mor pleier sitt barn. Det er å predike kjærlig og lokke vennlig.
Men hvorfor gjør Herren det? Det gjør Han alene fordi han vet at ungdom så gjerne hører på utuktig tale. De blir så lett forført, og dessuten finnes det også andre munner som gjerne hjelper til med det. Det er å beklage at man nå for tiden ser og hører gutter og piker på 10—12 år, som kan banne så uhørte eder at en må grue seg. Hvem lærer de det av? Det lærer de av dem som skulle hindre det, av far og mor eller av onde og rå tjenestefolk. Slikt fatter de lettere og lærer det heller enn Fader-Vår, og dette kommer av vår onde natur som er i oss. Men hør den dom som følger på. Det var bedre, sier Kristus, at disse forførere var senket i havets dyp. Han vil med dette vise at slike synder ikke bare blir straffet med timelig død, men også med evig fordømmelse.
Derfor skulle en være mer forsiktig og omtenksom i samvær med ungdom. En kan da ikke tale eller gjøre det en ellers gjør. Også hedningene har sagt: For de unge skal en mest skamme seg. Men hvor mange gjør det? Fordi det her blir syndet så meget, går det så galt overalt i verden. Det finnes ingen tukt, ingen ærbarhet, ingen troskap og ingen ærlighet mer blant menneskene. Grunnen til dette er alene den at de eldre gjør og taler alt uten skam, og de lar de unge se og høre på dette. Disse tenker da at de har frihet til å gjøre det samme som andre, og da særlig det foreldrene gjør. Men av denne Kristi prediken kan du lære om vår Herre ser blidt til dette eller ikke. Verden synes nok at det ikke er så farlig å banne en gang, eller å la et skammelig ord falle i de unges nærvær. Kristus sier imidlertid at det var bedre å ha en møllesten om halsen og ligge midt i havet enn å forarge noen.
Altså skal vi hjelpe ungdommen med vår tjeneste og ikke forarge den. Vi skal ikke bare sky alt ondt i deres nærvær, men også holde dem fra det onde og venne dem til tukt. Når for eksempel et barn banner eller sier et stygt ord, da skal en med alvor tale til det og si: Du må skamme deg i ditt hjerte! Det må du aldri gjøre mer! Din engel står jo der og ser og hører det, og han blir vred og forskrekket over slike eder. Når nå din engel, som står for Guds ansikt, blir forferdet og vred for det, mener du da ikke at Gud merker det, og at Han ser surt til dette og blir vred? Han ser jo og vet alle ting, og derfor må du aldri mer gjøre det. Med slike og lignende ord kan en venne ungdommen fra all skammelig snakk, som ellers tiltar med årene, og de går fram i all uskikkelighet. Men hvis ord og trofast formaning ikke hjelper, har foreldrene befaling til å straffe barna, så de ikke skal gjøre hva de vil.
Herren vil gjerne lære oss eldre å passe på ungdommen, så vi forhindrer deres ondskap mens det ennå er tid. For hvis en lar det gå ustraffet én gang, så blir det vanskeligere siden. Til det hører det særlig stor flid og oppmerksomhet, da ungdommen er lik knusk som straks tar fyr. Banner du engang eller taler et grovt ord, så tenker du at barnet ikke har hørt det. Men det er straks oppfattet, og når du ikke er til stede, gjengir det hva du sa, og glemmer det aldri mer. Så fort kan det skje at et ungt menneske blir ødelagt, hvis en ikke med største flid er på vakt her.
Og det er ingen spøk, for Herren legger en stor straff på dette. Derimot sier Han at hva godt en gjør et barn i slike tilfeller, det er som om det var gjort mot ham selv. Begge deler skulle bevege oss til at vi ikke forsyndet oss, men forholdt oss som kristne. Gjør vi ikke det, så heter det: Det var bedre at du lå i havets dyp. Gjør vi derimot det som ikke forarger de unge, og ved vårt eksempel venner dem til Guds ord, til tukt i ord og opptreden, så behager det Gud meget vel, og Han vil betale det med sin velsignelse. De som derimot forarger ungdommen og ikke oppdrar dem i dyd og tukt, skal hverken ha lykke eller velsignelse.
Dette ene stykket av dagens evangelium inneholder i korthet at enhver må vokte seg for å gi forargelse. En må særlig se til at en ikke forarger de unge, som på grunn av sin alder ennå ikke har dømmekraft nok til å kunne styre seg selv. Hvor stor denne synd er, det viser straffen tydelig nok. Gud selv har ikke satt større straff for mord enn at morderen blir henrettet med sverdet. Men om dem som forarger ungdommen, sier Herren her at de skal straffes så hårdt at de heller skulle la seg drukne i havet. Derfor er det ikke å spøke med; men vi skal alle med største flid gi akt på oss selv i alle våre ord og gjerninger når det er unge folk til stede, så vi ikke forarger dem.
Til denne lærdom og formaning føyer Herren ennå én, idet Han sier: Verden bryr seg ikke om denne advarsel. Den vil gjøre hva den har lyst til, og tar ikke hensyn til om noen forarger seg eller ikke. Da den onde verden ikke vil la seg si, og det sålédes ikke kan unngåes at forargelser må komme, så lærer og formaner Herren de kristne hvorledes de skal forholde seg. Han benytter en god lignelse og sier: Er det ikke sant at hvis du skulle bli kastet i helvedes ild når du hadde begge dine hender og føtter, men du kunne komme i himmelen om du lot én hånd eller fot hogge av, at du heller ville miste hånden eller foten enn å tape himmelen og saligheten? Av samme grunn ofret en heller et øye enn å la seg med begge øyne kaste i helvede. Nå er det en sannhet at det på forargelse følger helvede, og den som gir eller tar forargelse, mister himmelen. Annerledes kan det ikke være. Hvorledes skal da de kristne forholde seg? Forargelser vil med makt trenge seg inn i verden, og det kan lett skje at en blir forført.
Herren svarer og lærer her alle, når Han sier: Faren er stor. For der forargelsen er, der er helvede og død. Vil dere nå unngå denne fare, må dere gå på dere selv, om det endog smerter så hårdt som når en hogger av én hånd eller én fot. Det kan hende at du heller ville miste et øye, én hånd eller én fot enn å miste en god levevei. Men vil du være en kristen, komme til himmelen og unngå helvede, så må du ikke ta hensyn til noen, hverken far eller mor, husfar eller husmor, fyrste eller keiser. Lever noen i forargelser, så vokt deg for å etterfølge ham — koste hva det koste vil for dette liv. Den åndelige fare er meget større, for den som følger forargelsen, kommer jo fra livet til evig død og fordømmelse.
Summen av denne advarsel blir da at vi skal bli ved ordet og holde fast ved det. Vi må ikke spørre etter noen person, selv om vi hadde aldri så stor gagn eller stor skade av ham. For ingen fare, ingen fordel eller nytte kan være så stor som den fare en styrter seg i hvis en lar seg forarge. Den som gjør det, lar seg bevege av en liten timelig fordel til å styrte seg inn i en evig ulykke.
Vår Herre Kristi advarsel går altså ut på at vi skal vokte oss for den forargelse, så ikke noen skal forarges ved oss. For da var det bedre at en møllesten var hengt om vår hals, og vi var senket ned i havets dyp. Dernest skal vi heller ikke la noen forføre oss ved forargelse. Vi må bli ved ordet og ikke gjøre noe som strider mot det, uansett hva andre folk dømmer. Vi må heller ikke ta hensyn til om de ser surt eller blidt på oss, eller om de hjelper oss eller gjør oss skade.
Dette vil vår kjære Herre Kristus ha anbefalt sine kristne. For Han ser hvor lett det kan skje at vi enten gir forargelse eller lar oss forføre ved forargelse.
La oss nå tale litt om den trøst vi kan ha av dette vårt evangelium, — nemlig den at Gud har skapt de kjære engler til å tjene oss og bevare oss mot djevelens onde og skadelige anslag. Disse vennlige, barmhjertige og gode ånder vil gjerne la seg bruke til å forhindre djevelens forehavende. Var ikke de kjære engler ved hoffet til keisere, konger og fyrster, skulle nok djevelen ikke lenge forsømme seg, men snart forårsake all elendighet, så de øyeblikkelig var i hårene på hverandre. Gud tillater vel at store herrer blir uenige. Han lar undertiden djevelen tenne en ild, men de kjære engler slukker den straks og stifter fred. Men når Gud for våre synders skyld eller av andre årsaker holder sine engler tilbake, da går det ille til med mord og brann, med horeri og andre store synder. Og dette har djevelen sin lyst i.
Slik går det også til i husstanden. Det blir aldri noen fred, men stadig trette, tyveri, utroskap, forsømmelser osv. hvis det skulle gå etter djevelens vilje. Da ville ikke noe gå riktig for seg, men alt ville være fullt av jammer og elendighet. Men Gud styrer ham ved sine kjære engler. Selv om djevelen undertiden har tent en ild og brakt stor ulykke, så må han dog vike og opphøre.
Djevelen nøyer seg ikke med å bryte i stykker et ben på deg, men han vil også gjerne brekke nakken din. Han lar seg ikke nøye med at én eller to dør i et hus; han vil helst ha gjort det av med dem alle. Slik vil djevelen ha det. Dette skjer undertiden til advarsel for oss om å leve gudfryktig og be Gud om de hellige englers beskyttelse. For vi er altfor svake mot denne fiende. Skjer det her eller der en slik ulykke, så skal vi derfor si som den fromme Jeremias: Vel, dør et barn for meg, får jeg ødelagt et øye, så være dog Gud lovet at de andre lever, og at jeg dog får beholde noe. Med dette vil Gud lære oss hva djevelen skulle driste seg til å gjøre hvis de kjære engler ikke forhindret ham.
La oss derfor lære at vi svever i stor fare både natt og dag. Vi er likesom et mål som Satan alltid skyter etter. Han holder stadig sin bue spent og sin børse ladd, og han sikter på oss for å skyte ut blant oss pest, fiender, krig, brann og alle slags uvær. Men vår kjære Gud lager det slik ved sine kjære engler at han ikke treffer med sine piler, og børsen hans går i stykker. Undertiden lar Gud ham treffe sitt mål, og det skjer for at vi skal lære at vi ikke er store herrer, og at ikke alt står i vår makt. Derfor skal vi så meget flittigere be om at Gud ikke vil la djevelen gjøre hva han vil, men nådig forhindre det ved sine kjære engler.
Vi skal i dag lære at Gud har gitt enhver kristen ikke bare én, men mange engler, som skal bevare ham, likesom også enhver har sine særegne djevler som anfekter ham. Og kan de ikke annet, så skyter de onde drømmer inn hos deg, opphisser onde tunger som belyver, baktaler og bringer skam over deg. Alt dette forårsaker djevelen. Vokt deg for at du ikke lever som hedningene. De ser og erfarer vel de samme ulykker; men de mener at det skjer ved hendelser, for de kjenner ikke djevelen. Men du skal si: Det har djevelen gjort. Og når du ser at det skjer noe godt, da si: Han har hatt en god engel, for ellers hadde det ikke gått så bra. Når en, for eksempel, blir reddet fra en ulykke på sjøen, eller når en stein faller på en uten å skade ham, da er det en lykke; men det er de kjære engler som har gjort det.
Det er imidlertid forskjell på englene, som på djevlene. Fyrster og store herrer har store og mektige engler, som en ser i Dan. 10. Barn og tjenere har ringere engler. For den ene er alltid større, sterkere og visere enn den andre. Slik er det også med djevelen. Nettopp derfor sier Kristus (Luk. 11) at de har et rike. Likesom det hører mange personer og ulike embeter til et rike, så er det også forskjellige embeter blant djevlene.
Det er små djevler som anfekter med horeri, gjerrighet, ære og lignende synder. Men det er høyere ånder som anfekter med vantro, fortvilelse, kjetteri osv. Det er derfor høyst nødvendig at vi venner oss til å be og rope til Gud i slike farer, at Han ikke tar de kjære engler fra oss. Gjør vi ikke det, er det ute med oss, for vi er altfor svake mot djevelen.
Foruten å be må vi også leve gudfryktig og vokte oss for synden. De kjære engler er hellige og rene ånder, og derfor kan de ikke være til stede når en fører et ugudelig liv, lever i utukt og andre laster. Gud straffer også hårdt slike synder. Derfor sier David i Salm. 34, 8: Herrens engler leirer seg rundt omkring dem som frykter Ham, og befrir dem. Men den som ikke frykter Gud, og derfor kommer i nød og fare, ham hjelper de kjære engler ikke. For deres beskjermelse skal ikke forstyrre Guds ord og orden, og den skal heller ikke frelse de ugudelige fra deres velfortjente straff.
Vil du derfor ha de kjære engler hos deg og om deg, så frykt Gud og vær from. Den Herre Kristus sier jo i evangeliet at englene i himmelen gleder seg over en synder som omvender seg. Av dette må jo følge at de kjære engler ser og blir bedrøvet over de ubotferdige menneskers synder. Hos slike mennesker kan de ikke være, hvor gjerne de enn ville. Deres natur kan ikke tåle det.
Dette får være nok prediket om englene denne gang. Nå skal vi lære å takke Gud for sådanne herlige beskyttere, og vi skal hver dag be hjertelig om at Han ikke vil ta dem fra oss, men la dem nådig bevare oss! Amen.
Denne teksten er hentet fra Martin Luthers “Predikener over alle søn- og helligdagers evangelier”, utgitt 1968 av DELK. Språkføringen bærer preg av at den ikke er oppdatert til vår tid. Hans prekentekster er også lange. Likevel velger vi å publiserer dette som en ressurs på foross.no. Luthers budskap er kraftfullt, innholdsrikt og frigjørende, og vi håper det kan være til glede for nye lesere.
