Det sjette kapittel i Johannesevangeliet starter med fem tusen som blir mettet i ødemarken. Det ender med at Jesus sitter igjen med tolv disipler, og han spør dem: Vil også dere gå bort?
Den store folkemengden ville ta Jesus med makt å gjøre ham til konge. Så begeistret var de. Men da Jesus begynte å snakke, mistet de begeistringen. De hadde sett tegnene han gjorde, og hadde glede av dem, og mye vil ha mer. Men de ville ikke tro på ham.
Jødene mumlet forarget, og mange disipler trakk seg tilbake fra ham. Jesu såre spørsmål til disiplene viser at det går inn på ham når mennesker murrer og trekker seg tilbake. Jesus er en levende frelser! Han har levende følelser!
Tekstlesning
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det 6. kapittel, fra vers 66:
Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. Da spurte Jesus de tolv: “Vil også dere gå bort?” Men Simon Peter svarte: “Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige.” Joh 6:66-69
Hellige Far, hellige oss i sannheten. Ditt ord er sannhet. Amen.
Selvransakelse
Det er en ganske nærgående tekst vi har fått å dele i dag. Begeistringen i begynnelsen av kapitlet kan minne om begeistringen som velter inn i TV-apparatet fra amerikanske presidentvalg. Folket jubler og konfettien virvler som tett snødrev.
En sjelden gang har vi sett bilder av han som tapte, når han sitter igjen med sine nærmeste medarbeidere. De er tafatte, og ser ikke på hverandre. Jeg føler slike bilder mye mer nærgående enn når massene jubler mot sin kandidat.
Fra puslete tro til sterk bekjennelse
Det kan virke ganske tafatt det svaret Peter gir Jesus. "Herre, hvem skulle vi gå til?"
Noen ganger kan vi vel kjenne troen ganske puslete noen og enhver: "Jeg vet ikke noen annen å tro på, så da kan jeg like godt tro på Jesus." Det er som en kjærlighetssang vi nynnet på i min ungdom: "If you were the only girl… Hvis du var den eneste jenta i verden og jeg var den eneste gutten, da kunne det nok bli oss to." Det er ikke særlig entusiasme i en slik kjærlighetsvise!
"Herre, hvem skulle vi gå til?" Om vi ikke alltid har den store gløden i troen, så kan troen ta seg opp når vi retter den mot Jesus og bekjenner hvem vi tror på. Hos Peter ser vi hvordan troen vokser fra setning til setning, når han bare kommer i gang med å bekjenne! "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige."
Det å tro og det å vite er to sider av samme sak for Johannes. (Joh 11:42, 17:8) Rett oversatt står det: "Vi er kommet til denne tro, og vi er kommet til den kunnskap at du er Guds hellige." Guds hellige er Guds enestående Sønn, den eneste av alle som er verd å satse på, den eneste som taler ord som gir evig liv.
Vil også du gå bort?
Nå er vi i Veierland kirke. Vi er lukket inn i denne teksten. Vi sitter her sammen med de tolv som er igjen av alle de tusener som var med i begynnelsen av kapitlet. Jesus er sår i stemmen i dag, og han løfter sine bedrøvete øyne på Peter.
Kanskje kan du oppleve i dag, her og nå, at Jesus løfter øyelokkene og fester øynene på deg: "Og du, da? Hvordan er det med deg?" Om du ikke straks slår øynene ned, så vil du se inn i øynene hans. De er som dype brønner. Du får se rett ned til hans bankende, bevende hjerte. "Vil også du gå bort?"
To baktepper
Det er to baktepper bak Jesus når han stiller sitt spørsmål. Det ene bakteppet er tekstene vi har hørt tidligere i gudstjenesten, om jødefolket. Det folket han hadde skapt og utvalgt til å være et velsignelsesfolk for alle andre folkeslag. Et stridlynt folk, står det. Jødefolket måtte være stridlynt for å overleve gjennom Bibelens historie og de 2000 årene som er gått etterpå.
Men Guds inderlige ønske har alltid vært at jødefolkets krefter skulle brukes til velsignelse for alle andre folkeslag, og ikke bare brukes til å overleve. Det er få folk som er så stolte av sin historie som jødene. Men når skal de begynne å velsigne alle folkeslag? Det er mange som lengter mot den dagen.
Jeg har bodd i Midt-Østen en vinter. Der fikk jeg en god venn som glødet for sitt folk og sitt land. Jeg spurte ham om hva han tenkte om Guds kall til Abraham og alle Abrahams barn: "I deg skal alle jordens slekter velsignes." Han dro på det, og sa at når det går jødene godt, så vil resten av verden ha glede av det. Akkurat som hvis én i en familie skaffet seg fjernsyn, så vil alle i huset ha glede av det. Jeg spurte ham om ikke det ble et for passivt bilde på å bringe velsignelse. Velsignelse er ikke bare et biprodukt. Da han forstod at jeg tok løftet og oppdraget til Abraham på alvor, ble han stille. Og så sa han: "Hvis jødefolket skal bringe velsignelse til alle slekter, slik det ble sagt til Abraham, da må vi vende om til Gud først!"
Jødefolkets historie er det ene bakteppet bak Jesu spørsmål til disiplene. Det andre bakteppet bak Jesus når vi i dag er lukket inn i denne teksten, er det norske folk.
Bak Jesu spørsmål til hver enkelt av oss, ligger våre 1000 år med kristendom, og den folkekirke vi tilhører. Vi vasser i kristendom. Hver eneste dag er det Gudsord på radioen. De aller fleste er lukket inn i norsk folkekristendom gjennom dåp og konfirmasjon, vielse og begravelse. Ved slike anledninger kjenner de aller fleste en dyp takknemlighet: Det er godt vi har kirken!
Men når vi får spørsmålet: "Vil også dere gå bort?" – da er det en del som blir flakkende i blikket. Noen svarer ganske åpenhjertig: "Jeg er ingen kristen, men jeg har min barnetro."
Jeg hører et ekko av min venn i Israel: "Jeg er stolt av å være jøde, men hvis jeg skal bringe velsignelse til andre, da må jeg vende om til Gud først."
En omvendelsesfri kristendom?
"Jeg er ingen kristen, men jeg har min barnetro." Jeg møter av og til mennesker som sier det. Hvordan skal en prest reagere da? Jeg kan svare ganske overfladisk: "Hvis du har din barnetro, da er du kristen!" Men da tar jeg ikke den andre på alvor. Det er jo tydelig at han mener at det er noe han mangler.
Så spør jeg om det. Da kan det være misforståelser: at man må være så og så from, og tenke så og så rene tanker, og være så og så hellig overbevist og ukjent med all tvil. Hvis du tenker slik, da trenger du å tenke en gang til.
Men det kan også være at det virkelig er noe som mangler. Kanskje tar du med deg Fadervår når du sovner, men du vil ikke gi slipp på uretten som styrer deg i jobben og familien. Kanskje vil du ha med deg Guds velsignelser i dette livet, men du er ikke villig til å ta imot det evige livs ord. Du vil leve med en omvendelsesfri kristendom. Det går ikke!
Hva er omvendelse?
I dagens tekst løfter Jesus sine øyne på hver enkelt av oss. Vi kan nok spørre hvorfor Jesus måtte tale slik at han mistet de store flokkene av tilhengere. Han burde vel heller holdt fast på denne store folkemengden?
Jesus gjorde det helt umisforståelig hva han var kommet for til denne verden. Han var ikke kommet for at vi skulle slippe å arbeide for maten. Han kom for å frelse. Og han gjorde det helt umisforståelig hva det spørres om på den store dag. Derfor sitter han igjen med de tolv. Han hadde demonstrert ordene i Johannes åpenbaring:
Alle som jeg har kjær, dem refser og tukter jeg. La det bli alvor og vend om! Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, da vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg. Åp 3:19-20
Jesus kaller oss ikke til syndfrihet, men han kaller oss til rettskaffenhet. Rettskaffen er den som vedkjenner seg sine mangler, og slipper inn han som kan sette alt i rett stand. Jesus kaller oss ikke til hykleri, men han banker på vår dør og vil inn.
Vi kan nok stå på vår side av døren og nøle, og vite at det er noe som mangler. Kanskje vil vi helst ha låst noen skuffer, før vi er rede til å åpne for ham. Kanskje nøler vi i vår bekjennelse. Men når vi kommer i gang, vokser troen med ordene når vi snakker: "Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige."
Gud gi at vi alle kunne svare med disse ordene!
La oss be!
"Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, og vi tror og vet at du er Guds Hellige."
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir én sann Gud, fra evighet og til evighet. Amen.
Prekenen er hentet fra Harald Kaasa Hammers nettsted tekstboken.no.
