Publisert

Talita kumi – lille pike, stå opp


Ca leselengde:
5 min

17. søndag i treenighetstiden
Tekstrekke 3
 
Lesetekster: Esek 37,1-5. 10-14
 Fil 1,20-26
Prekentekst: Mark 5,35-43
Fortellingstekst: Joh 11,1-44
Poetisk tekst: Salme 16,8-11

En god, gammel tradisjon omtaler denne søndagen som «høstsemesterets påskedag». Alle tekstene peker fremover mot Jesu egen oppstandelse fra de døde. Da vant han seier over død og grav. Og i kraft av den seieren skal alle troende døde også stå opp på Herrens dag (se 1Kor 15:16-20). Søndagens budskap er derfor det kristne oppstandelsesbudskapet.

Betretningen om Jesu oppvekkelse av den tolv år gamle datteren til synagogeforstander Jairus begynner egentlig allerede i v 21 (sml paralleltekstene i Matt 8:18ff og Luk 8:40ff). Jairus kastet seg på kne og ba om helbredelse for datteren sin. Jesus gikk så sammen med ham hjemover for å helbrede datteren. Evangelistene skildrer en betydelig folketrengsel, og midt i trengselen fornemmer vi også hastverk. Likevel stanses Jesus opp av en kvinne med blødninger. Hun blir helbredet etter å ha rørt ved Jesu kappe, og det utløser en samtale med Jesus om tro (se Mark 5:25-34).

Det står strengt tatt ikke at denne avbrytelsen forsinket dem så sterkt at Jairus' datter døde. Men Markus formulerer seg, idet vår tekst begynner, slik:

35 Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Datteren din er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger?

36 Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro!

I v 36 er det greske verbet «par-akoúoo» åpent for to overrsettelser, enten overhøre = ignorere, eller overhøre = lytte til noens samtale.

Jesus sier to ting til Jairus: «Frykt ikke, bare to.» Det betyr sikkert at Jairus ble voldsomt redd da han fikk dødsbudet. Jeg tror vi må kunne tenke oss at frykt nå var i ferd med å nedkjempe tro på Jesus i Jairus' hjerte. Jesus taler så direkte inn i denne hjerte-kampen, med det litt spesielle uttrykket «bare tro» («mónon písteve»). Det bor en grunntanke om urokkelig tro på Jesus i dennne teksten. Markus fortsetter:

37 Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.

Disse tre er av og til nevnt som disippelflokkens «indre krets» (Mark 9:2, 13:3, 14:33). Sannsynligvis oppfyller Jesus her Moselovens forskrift om at hver sak skal stå fast ved to eller tre vitners ord (5Mos 17:6, 19:15 sml Joh 8:17). Derfor er v 37 er et skriftsynsvers, et skriftbevis om det apostoliske kristusvitnesbyrdet.

Markus går nå over til fortellende nåtidsform, sitat:

38 De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt.

39 Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover.

40a Men de bare lo av ham. ...

I oppslagsverket TWNT har G. Stählin skrevet en ganske grundig artikkel om sorg og sorgskikker i bibelsk tid. V 38f svarer temmelig nøye til skikkene  under «aninæh» (= første sorgperiode). Til sammenligning er vi i Lasarus-beretningen inne i «avelah» (= andre sorgperiode). Begravelsen måtte skje innen 24 timer, og første sorgperiode dekket da det første døgnet.

Ifølge sorgskikkene møtte slekt og naboer frem for å delta i sorgen. Dessuten deltok profesjonelle gråtekoner, musikere og sangere. Det kunne nok virke støyende, slik som her. Men intensjonen var å vise helhjertet deltagelse.

Trolig korrigerer Jesus i v 39 denne sorgtypen med ordene «Hun er ikke død. Hun sover.» Noen tolker dette som tegn på at jenta bare var falt i koma. Men den tolkningen motsier Lukas (Luk 8:53): «De visste at hun var død». Derfor må Jesu uttrykk «hun sover» her bety noe annet.

På gresk bruker Jesus verbet «kathévdoo», som i overført betydning også brukes om døden som en søvn (se 1Thess 5:6+10, Efes 5:14). Derfor signaliserer Jesus i v 39 hvordan troende kristne bør tenke om døden: Den er, på grunn av oppstandelsesbudskapet, essensielt sett bare en søvn mens vi venter på Herrens dag.

Så kommer vi til selve underet, sitat:

40b ... Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er.

41 Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp!

Grunnen til at Jesus sender de profesjonelle sørgerne på dør har sikkert med samme sak å gjøre som ovenfor i v 37. Det er sant troende som nå får nådig adgang til å være vitne til den lille pikens oppstandelse fra de døde.

Selve underet iverksetter Jesus med myndige skaperord, ord som bare en som selv er sann Gud, rår over. For ordene virker det som de nevner. Derfor lyser det, som Lenski skriver, et strålende oppstandelseslys fra vår tekst.

Jesus velger å snakke arameisk til den lille piken (sml «efata» 7:24, «sabakjthani» 14:36, «abba» 15:34 og navn som Kefas og Boanerges). Galilea-arameisk var antagelig morsmålet hennes. (Forskjellen på hebraisk og arameisk var som svensk og norsk.) Så oversetter Markus Jesu ord fra arameisk til gresk. Det er «talita» som betyr «lille pike» (tiltaleform). Og «kumi» er bydeform av et verb som betyr stå opp. Markus fortsetter:

42 Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring.

Tekstens hovedsak er dette oppstandelsesunderet. Jesus er sann Gud og har derfor makt til å vekke opp døde.

Grunnen til at Markus presiserer den lille pikens alder med begrunnelsespartikkelen «for» – er antagelig at han i de foregående versene har brukt et par-tre såkalte diminutiv-former «lille pike». Hun er fremdeles barn, men snart voksen

Og til slutten en ting til, sitat:

43 Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.

Jesu pålegg om hemmeligholdelse av slike undere hadde trolig til formål å bremse opp kortsiktig politisk misbruk av evangeliet, når folk ville gjøre Jesus til konge. Jesus hadde sendt på dør de profesjonelle sørgerne. Men han kunne ikke hindre dem i å trekke sine egne slutninger når de så den døde piken lys levende igjen. Underet kunne ikke virkelig holdes hemmelig. Og fra pinsedag av skulle også apostlene, Jesu autoriserte vitner, bekrefte offentlig det som skjedde med Jairus' datter.


 

Relatert



Støtt foross.no
Ca leselengde
5 min
Ressurstype

  Søndagens tekst

Skrifthenvisning

  Markus evangelium  5: 35-43

Forfatter
forfatter_fotoSkrevet av: Odd Sverre Hove.
  Odd Sverre Hove har arbeidet som prest og prost i Sogn, generalsekretær i Den Indre Sjømannsmisjon, og som redaksjonssjef og sjefredaktør i avisen Dagen. Han er gift med Hildegunn, bor på Frekhaug utenfor Bergen og er i dag pensjonist.
   Ressurser av Odd Sverre Hove
Vil du støtte foross.no?

  Du kan gi via kredittkort

  Du kan benytte Støtt foross via Vipps! med Vipps-nummer: 70979

  Mer info og andre alternativ finnes på siden STØTT OSS.