Kapittel 15 hos Lukas inneholder tre lignelser om omvendelse. To av dem står å lese i søndagens evangelietekst. Derfor må det ut fra denne teksten forkynnes jublende glad omvendelsesforkynnelse. Lukas skriver:
1 Alle tollerne og synderne holdt seg nær til ham for å høre ham. 2 Og både fariseerne og de skriftlærde knurret og sa: Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!
Innledningsversene nevner til sammen fire forskjellige grupper mennesker med hvert sitt forhold til Jesus. Den første gruppen kalles «tollere og syndere». Tollernes yrkesgruppe var trolig på Jesu tid uvanlig stor. For etter Herodes den stores død (år 4 f. Kr.) ble riket delt i fire deler med hver sin «fjerdingsfyrste» (= fyrste over en fjerdedel). Dermed var det tollstasjoner nær sagt overalt, blant annet i Jeriko, hvor Sakkeus var overtoller (se Luk 19:1-10). Yrkesgruppen var sterkt uglesett. Dette var mennesker mange foraktet. Men v 1 sier om dem at de «holdt seg nær til Jesus for å høre ham». Åpenbart lengtet de etter det oppgjøret med synd som Jesus forkynte.
Den andre gruppen kalles i v 2 «fariseerne og de skriftlærde». Også dette er et sammenstillings-uttrykk. En del av fariseerpartiets 6-7.000 medlemmer var skriftlærde. Men en del av de skriftlærde sto utenfor fariseerpartiet. I v 2 står det at de «knurret» mot Jesus. De kritiserte ham for to ting: å ta imot syndere og å spise med dem (sml Luk 5:29-32).
Bakgrunnen for kritikken er antagelig denne: Fariseerne lærte ideelt sett visstnok egentlig ikke gjerningsrettferdiggjørelse. Men de betonte en lære om fortjenestefulle gode gjerninger og et fromhetsideal om å leve som «tsadik» (= «rettferdig»). Og det dro likevel tankene i retning av egenrettferdighetslære. Når de kritiserte Jesus, sa de trolig omtrent som så: Du Jesus, som er «tsadik», hvorfor utsetter du deg for de farene som et så tett fellesskap med slike urettferdige mennesker representerer? Det er denne utfordringen Jesus svarer på i tekstens to lignelser, sitat:
3 Da fortalte han denne lignelsen til dem: 4 Om noen av dere har hundre sauer og mister én av dem, vil han ikke da forlate de nittini i ødemarken og gå av sted og lete etter den som er kommet bort, til han finner den? 5 Og når han har funnet den, legger han den på skuldrene sine og gleder seg.
Ifølge grunnteksten sier Jesu i v 4: «Hvilken mann blant dere …». I utgangspunktet gjør han altså kritikerne selv til hovedpersoner i lignelsen. Derfor bør vi ikke preke så anti-fariseisk at vi ikke får plass til dette poenget. Jesus ønsker ikke bare å frelse tollerne og synderne, men også fariseere og skriftlærde. Derfor trekker han dem fra første øyeblikk aktivt inn i den hverdagsfortellingen som lignelsen utgjør. «Også dere fariseere og skriftlærde oppfører dere selvfølgelig slik når dere eier 100 sauer … osv».
Lignelsesfortellingen er i fortsettelsen både enkel og krystallklar. En av sauene blir borte. Eieren forlater de 99 i ødemarken (hvor de i mellomtiden ganske sikkert har det trygt nok) og leter etter den bortkomne. Bæringen på skuldrene signaliserer både at den bortkomne er forkommen og at eieren er glad i sauen sin.
Så langt er lignelsen en ren hverdagsfortelling som ingen fariseer eller skriftlærd ville ha protestert imot. Slik oppfører alle seg i rollen som saueeiere. I fortsettelsen vil Jesus dessuten gjerne poengtere gledemotivet sterkere, sitat:
6 Når han kommer hjem, ber han sammen venner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sauen som jeg hadde mistet.
For å betone gledesmotivet går Jesus i dette verset et lite skritt ut over hverdagsbildene. Jesus lar tolkningen overstyre billed-realismen.
Så kommer vi så til Jesu lignelsestolkning:
7 Jeg sier dere: Slik skal det være større glede i himmelen over én synder som omvender seg, enn over nittini rettferdige som ikke trenger til omvendelse.
Den bortkomne sauen er, som vi ser, bilde på fortapte syndere. Videre sier Jesus at gjenfinning av sauen er bilde på synderes omvendelse. Her møter vi et viktig poeng og et intenst paradoks: Egentlig er det Gud selv som handler når vi mennesker omvender oss. Det er ikke vi som finner Gud, men Gud som finner oss. Av oss selv kan ingen av oss omvende seg. Bare Gud kan omvende oss. Derfor skal vi be slik: «Omvend meg, Gud. Så blir jeg rett omvendt.» (sml Jer 31:18).
En viktig sak til: I lignelsestolkningen er det Den treenige Gud selv som er fårehyrden som leter opp det bortkomne fåret. For å belyse dette hyrde-idealet, må vi huske denne lignelsens gammeltestamentlige bakgrunn. I Salme 23 skildrer David hvordan den treenige Guds hyrdesinn er. I Esek 34 avsetter Faderen Israels svilkefulle jordiske hyrder og innsetter seg selv, pluss Guds tjener David (= Jesus), som Israels eneste gode hyrde. Og i Johs 10 stadfester Jesus at han selv er den hyrden som det ble profetert om i Esek 34. I vår lignelse må vi ha alt dette i tankene under tolkningen.
V 7 sier ikke at himmelen ser ned på de 99 rettferdige. Tvert imot. Også de er avhengig av å få rettferdigheten sin av bare nåde. Men gleden over frafalnes vekkelse og omvendelse er likevel større. Bibelens definisjon av omvendelse er ellers to ting: anger og tro.
Så følger lignelse nummer to:
8 Eller om en kvinne har ti sølvpenger og mister én av dem, tenner hun ikke da et lys og feier huset og leter nøye til hun finner den? 9 Og når hun har funnet den, ber hun sammen venninner og naboer og sier: Gled dere med meg, for jeg har funnet igjen sølvpengen som jeg hadde mistet! 10 På samme måten, sier jeg dere, blir det glede blant Guds engler over én synder som omvender seg.
Den eneste saklige forskjellen mellom den første og den andre lignelsen er forholdstallet. I stedenfor 99 mot én er forholdstallet nå 9 mot én. I virkeligheten søker Herrens inderlig bankende hyrdehjerte å samle oss alle, hundre prosent, inn i de sant omvendtes salig flokk.
