Børre Knudsen er stadig aktuell. I debatten som gikk om utvidelse av abortgrensene, tidligere i år, registrerte jeg at flere unge siterte Knudsen, blant annet på Instagram.
Knudsen var en viktig stemme for de ufødte i sin tid og det kostet ham dyrt, slik Guds profeter før ham har fått erfare. Men Børre Knudsen er mye mer enn bare abort og utradisjonelle aksjonsformer, som f.eks. den danske presten Henrik Højlund har fått frem i to gode artikler her på foross.no. ("En prest og en plage" og "Børre Knudsen som skriftefar")
Børre Knudsen var ikke bare «abortmotstander». Han var en dyktig prest, forkynner og sjelesørger. Han kunne sin bibel – og han kunne sin salmebok. Og det er dette siste jeg vil si litt om. For han hadde nemlig sin egen salmebok, ja, faktisk to – utgitt sammen med noen andre.
Knudsen diktet altså salmer. Og hans salmer er kommet inn i salme- og sangbøker i både inn- og utland. Selv skrev jeg min masteravhandling om, blant annet, Børre Knudsens salmediktning. Det er fra denne jeg vil dele litt i denne artikkelen, og i det som blir en liten artikkelserie.
Poesi og protest?
Når man leser, eller synger, Børre Knudsens salmer så skulle man ikke tro at disse var skrevet av en mann på 70- eller 80-tallet. Man skulle tidvis tro at man leste salmer skrevet med gotisk, uleselig skrift fra 15-, 16-, eller 1700-tallet.
Og det kan jo samsvare litt med hvordan folk i sin tid så på Knudsen – som en gammeldags prest som var født altfor sent med tanke på meningene han bar frem. Men salmene til Knudsen er altså skrevet for ikke så veldig lenge siden – i en tid da salmediktning faktisk tok helt av både i Norge og internasjonalt.
Knudsen skriver nemlig sine salmer samtidig med det man i England kalte for «The Hymn Expolsion». På 50-, 60-, 70- og 80-tallet foregikk det en fornyelse av salmediktningen i hele verden. Dette må sees i sammenheng med mange ting, både den økumeniske bevegelse, den liturgiske bevegelse, 68-opprørert, kald krig, klimakamp, feminismen og andre omveltninger og bevegelser.
Og salmene som ble skrevet fikk et litt annet fokus enn man hadde hatt tidligere. I luthersk sammenheng var det salmer med hovedvekt på Jesus og frelsesverket som var det sentrale før denne «salmeeksplosjonen». Men med denne kom nye tema, nytt og mer moderne språk, nye melodier og mye mer inn i salmediktningen.
Og salmesangen i vårt land ble mer preget av andre lands salmetradisjoner. Til Norge kom det salmer fra øst og vest, og fra sør. Det kom inspirasjon fra svensk og engelsk salmediktning. Men det kom også inspirasjon og salmer fra blant annet det afrikanske kontinentet på denne tiden, og senere fra sør-amerikanske kilder, ikke minst med frigjøringsteologiske innslag og spenstige melodier.
Knudsen skriver på mange måter sine salmer som korrektiv til samtidenes diktere. Salmene hans kan nok likevel kalles en slags protest mot det han og hans salmekolleger opplevde som en liberalisering, forflatning og ødeleggelse av salmeskatten, som foregikk i og med den nye norske salmeboken som var under utarbeidelse. Denne ble utgitt i 1985. Her var mange av de klassiske salmedikterne blitt modernisert og til dels omskrevet til det ugjenkjennelige.
Dette reagerte Knudsen sterkt på. Salmedikterne skulle få komme frem med sitt budskap, ikke omskriverens. For ham er ikke det at salmen er «forståelig» for moderne mennesker det viktigste. For det er ikke mye i Knudsens diktning som minner om Hillsong eller Impuls, for å si det slik.
Både temavalg, språk og form skiller seg ut hos Knudsen. Han sier selv noe om dette, i biografien En prest og en plage: «Hva språket angår … så er vi mosegrodde, arkaiske og embedsdanske. Vi formidler ikke siste nytt på datafronten. Vi formidler kristendom…»[1] For Knudsen var det ikke noe annet som var viktigere enn kjernen – kristendommen selv, slik den kommer til uttrykk i Bibelen, Den hellige skrift.
«Jeg vil synge Gud en vise; at den Herren rett kan prise…»
Opp til fryd mitt strengespill!
Jeg vil synge Gud en vise;
at den Herren rett kan prise,
kom med fløyters lyd dertil!
Kom med pauker og basuner
at det klinger i Guds by!
Give Gud i hans pauluner
Ordet vorder sang påny!
Slik åpner den første salmeboken, eller salmeheftet, Børre Knudsen utgav sammen med sine prestekolleger Willy Abildsnes (som forøvrig har skrevet teksten ovenfor) og Bjørn Bjørneboe (som var ansvarlig for det grafiske). Samlingen het Det hellige bryllup, en tittel vi skal komme tilbake til.
Abildsnes og Knudsen henger så tett sammen som salmediktere at denne strofen må med. Fordi den forteller noe om hva de ønsket med salmene sine og noe om særtrekket deres, både i form og innhold.
Salmen, eller sangen, heter Præciniet. Det betyr noe slik som forspill. Den fungerer slik et forord gjør i en bok. Knudsens mål er å: «… synge Gud en vise; at den Herren rett kan prise…» Det handler om å tilbe Gud på rett vis. Det handler ikke om populærmusikk, men om noe mye dypere. Om sannheten, om å tilbe i ånd og sannhet. Et sitat fra den danske dikterprest og martyr, Kaj Munk, passer godt som en overskrift for Børre Knudsens liv – men også for hans salmediktning: «Aldrig, aldrig, aldrig spørge om det nytter, blot om det er sandt.»
Dette gjør at salmenes temavalg, språk og form på sett og vis avviker fra Knudsens samtidige salmediktere. Knudsen plasserer seg selv sammen med de klassiske salmedikterne i luthersk sammenheng, særlig fra barokken. Kingo, Brorson og Dass er forbilder forteller han selv – og det kommer tydelig til uttrykk i salmebøkene han var med på å gi ut. I et TV-intervju blir han spurt om hvorfor han bruker en så gammelmodig form i sine salmer hvorpå Knudsen svarer:
Det er fordi jeg gjerne vil stå i sammenheng med tradisjonen, jeg vil gjerne synge sammen med Petter Dass, Kingo og Brorson. Jeg fjerner meg ikke lengre fra dem enn det som er nødvendig gjennom den språklige utvikling vi har hatt. Dette er en tradisjon som jeg selv står i og som jeg selv synger i. Og dessuten har det også noe med forholdet til bibeltekster å gjøre. Min bibeltekst er den boken som der ligger på bordet, 1930-oversettelsen. Og også tidligere utgaver, for så vidt. Som jeg identifiserer meg med.
Bibelen – som radikalt fundament også for salmediktningen
For først og fremst er salmene skrevet med Bibelen som fundament og klangrom. Knudsen har på spørsmål om hva som er malen i diktningen svart:
Jeg tror malen først og fremst har vær Den hellige skrift. Det er dette å bruke Den hellige skrift, Bibelen, som klangrom for salmen. Vi synger i et rom, og rommet er gitt av Bibelen…
For Knudsen er radikal, ikke bare i sin kamp mot abort men også i sin salmediktning. Og da snakker vi om den opprinnelige betydning av ordet radikal (fra latin radix – rot) – nemlig om å gå til røttene.
Og Bibelen er kristendommens rot. I Bibelen er det Knudsen finner inspirasjon til salmene. Og det er tydelig at både Det gamle og Det nye testamentet følger med. Kirkefaderen Augustin har sagt det slik: «Det nye testamentet ligger skjult i Det gamle, og Det gamle testamentet ligger åpenbart i Det nye.»
Dette finner vi igjen ganske tydelig i Knudsens salmer. Dette skal vi se flere eksempler på når vi ser nærmere på de ulike temaområdene Knudsen synger om i sine salmer.
Et eksempel på dette er det som må være hans mest berømte og brukte salme, Farao nådde oss like ved stranden, skrevet rundt 1972. Det er en salme som binder Det gamle og Det nye testamentet sammen, en salme som binder israelsfolket og kirken sammen, en salme som binder israelsfolkets frelse gjennom Rødehavet sammen med frelsen i dåpen. Salmen er en dåpssalme, men også en salme knyttet til påskenattens gudstjeneste.
Farao nådde oss like ved stranden,
vi lå i leir foran Pi-Hakirot,
klemt mellom havet og hæren i sanden,
klemt i vår grav under klippenes fot.
Bare en eneste utvei lå åpen:
veien til havet, til døden i dåpen!
Halleluja! Halleluja!
Her drar Knudsen oss, menigheten, inn i den bibelske fortellingen. Vi blir ett med israelsfolket og historien blir vår egen historie. Slik veves israelsfolkets, kirkens og den enkelte døptes historie sammen. Og her holder Knudsen frem en klassisk evangelisk-luthersk forståelse av dåpen som nødvendig for et kristent menneske. Veien til livet ligger i døden i dåpen, slik også Paulus forteller det:
Vi ble begravet med ham da vi ble døpt med denne dåpen til døden. Og som Kristus ble reist opp fra de døde ved sin Fars herlighet, skal også vi vandre i et nytt liv. Rom 6:4
«Sanger fra Moria berg»: Kristus, offer, sakramenter, erotikk og brudemystikk
Knudsen bruker, som sagt, Bibelen som fundament for sin salmediktning. Det er også her han finner tematikken for salmene sine. Og det er ikke bare i form og språk at Knudsen skiller seg ut, men også i temavalg skiller han seg ut fra samtidens salmediktere. Han drar på mange måter tilbake og deler tematikk fra de klassiske lutherske salmedikterne, som vil alt har vært inne på. Samtidig har han også salmer som skiller seg ut fra det meste som er kjent.
Kristus er i sentrum, han som Luther kaller Skriftens kjerne og stjerne. Jesu frelsesverk er sentralt – og offerets betydning i frelsesverket blir belyst. Derfor avhandlingens tittel: «Sanger fra Moria berg».
Moria, stedet hvor Abraham ble bedt om å ofre sin sønn, men hvor væren blir et stedfortrendene offer som blir til Isaks frelse og som peker frem mot Guds store kjærlighetsoffer på Golgata. Sakramentene har en tydelig plass i salmene, vi har å gjøre med en klassisk teolog og salmedikter. Dåpens og nattverdens store betydning for det kristne livet påpekes sterkt og på ulike vis. Han skriver også tydelig om prestetjenesten, og ville nok blitt kalt høykirkelig av den og av flere andre grunner.
Men det er noe som særmerker Knudsens salmer og som skiller ham ut, og det er bruken av brudemystikken og det erotiske språket i salmene hans. Høysangen er et av de skrift i Bibelen han henter mye inspirasjon fra og som han taler varmt om. Han har blant annet sagt at
Høysangen er Skriftens hjerte, Skriftens kvinnehjerte. Og den står også ganske riktig midt i Den hellige Skrift.
Og da skjønner vi noe av at den første salmeboken han var med på å utgi ble kalt Det hellige bryllup. I artikkelserien vil vi se nærmere på noen av særtrekkene ved Knudsens salmediktning.
Salmene til Børre Knudsen vil for mange virke arkaiske og utdaterte. Slik virker også Bibelen for mange. Likevel er den en umistelig skattkiste, og kanskje kan Knudsens salmer føre oss dypere inn i Bibelen selv?
Så om man virkelig går inn i dem og kanskje tar noen av dem i bruk, så ligger det en enorm rikdom av bibelsk materiale som kan berike både det personlige kristne liv og menighetens sang- og gudstjenesteliv.
Knudsens salmer er både kritikk og korrektiv, poesi og protest. Men først og fremst et uttrykk fra en som ville være en Herrens tjener og lovsynge Gud «verdig og rett» med Bibelen selv som mal og kilde.
Forfatterens masteravhandling kan leses her.
[1] s. 89, En prest og en plage (Geelmuyden 2014)
