Det ble aften og det ble morgen, den første dag. Den første dag i resten av livet, den første morgenen etter stortingsvalget.
Befolkningen vår kjenner på ulike ting nå; noen, i alle fall politikere, har prioritert jubel og feiring fremfor søvn i natt. De har jobbet målrettet for sin politiske overbevisning og sitt parti, og vil kanskje slutte seg til unionskongen Karl Johans valgspråk: Folkets kjærlighet, min belønning.
Andre kler seg i svart i dag og ser for seg fire mørke år. Det hjelper ikke å ha det man mener er den beste politikken om velgerne ikke er enige eller om budskapet ikke når ut. Det har lite for seg å snakke hvis ingen lytter. En rekke nominerte kandidater hadde så mye god vilje, men ble ikke valgt eller gjenvalgt. Det må ryddes ut av kontorer og skiltene på dørene skal få nye navn på seg.
Den norske styreformen innebærer at vi stemmer på og velger representanter som vi stoler på skal tale vår sak på Stortinget. Ulike partier har ulike kampsaker og ulike segmenter av befolkningen som de lover å prioritere og å kjempe for. Nettopp av denne grunn kan en rekke velgere være skuffet over valgresultatet, om de føler seg dårlig ivaretatt eller svakt representert på Stortinget de neste årene.
Øverstepresten Kaifas ville rydde Jesus av veien ettersom han oppfattet ham som en utfordrer mot makteliten, men talte profetisk og langt over sin egen fatteevne da han sa «det er til gagn for dere at ett menneske dør for folket» (Joh 11:50). Sannelig var det til gagn for alle som noensinne har levd at Jesus døde for oss, stod opp tredje dag etter skriftene, og satte seg ved Guds høyre hånd. Vi har «en bror som ved Guds side vet om min sak og ber for meg», som Lina Sandell skrev. I himmelen har vi en representant for hele menneskeheten og ikke bare enkelte folkegrupper. Det er naturlig nok enorme forskjeller på Jesu representasjon av oss foran Guds trone og på våre folkevalgte. Én grunn er at frelsesverket er Guds gjerning alene, og kom i stand uten at vi hadde overtalt Jesus til å la seg nominere for å tale vår sak. Jesus er folkevalgt på den måten at han ble valgt av Gud Fader, for folket; det var ikke vi som valgte ham, men han som ble utvalgt, og som har kalt og utvalgt oss. I tillegg er Jesus en feilfri mellommann mellom oss, svake og syndige mennesker, og en hellig, hellig, hellig Gud. Han lever for å gå i forbønn for oss, ja for nettopp deg. Han, i motsetning til våre folkevalgte, vet hva vi trenger. Han kjenner dine behov og din nød både i dag og i morgen, langt mer enn du gjør selv.
Ethvert valg fører med seg endringer både for enkeltindivider, for landet og til og med utenriks. Bibelhistorien og verdenshistorien ellers er full av historier om velsignede folk som levde i velsignede tider under beskyttelse av gode og trofaste ledere - så vel som det stikk motsatte. Vi leser i Romerbrevet 13 at det ikke finnes noen myndighet som ikke er fra Gud. Jeg klarer ikke å forestille meg hvor utfordrende slike ord er å lese for troende brødre og søstre i diktaturer og andre kontrollerende regimer. Guds folk er kalt til å be for alle mennesker, spesifikt ”for alle som er i høy stilling” (1 Tim 2:2). Vi har tilgang til Guds trone, og vi oppfordres til å be, både for landet vårt og om at alle landets ledere skal få møte Herren, sånn at det blir til velsignelse for både det ansvarsområdet de har og dem selv. De troendes bønn har stor kraft, for eksempel leser vi hos profeten Jeremia at folk som er bortført oppfordres til å be for byen de har blitt sendt til: «Og søk den byens fred som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når den har fred, da har dere fred.» (Jeremia 29:7)
”Stor er din trofasthet, Herre og Fader, skiftende skygger når aldri din sti”, synger vi. Dette er en trøst som bærer, både når vi ser alt omkring oss endre seg og når nyhetsbildet er fylt av krig og annen ondskap. Vi vet at vår egen trofasthet er forsvinnende liten og at både skiftninger og skygger ligger som et refreng over jordelivet; alt her i verden er i konstant endring. Men Gud er den samme i dag som han var i går, og til og med inn i den ukjente morgendagen.
Evangeliene sier noe om hvordan vi skal forholde oss til både Gud og jordisk øvrighet i historien om fariséere som vil fange Jesus i ord når de spør ham om hvorvidt det er tillatt å gi keiseren skatt (Matteus 22). Jesus lar seg ikke målbinde, men ber om å få se en mynt. ”Hvem har sitt bilde og sin påskrift her?” Det er keiseren. Da sier Jesus til dem: ”Gi da keiseren det som keiserens er, og Gud det som Guds er!” Jeg tror ikke det er skattepolitikk eller forholdet til en okkupasjonsmakt som er hovedanliggende for Jesus her. Hva er det derimot som bærer Guds merke og påskrift, som Jesus sier vi skal gi til Gud? Det er vi. Ved menneskets eksistens går vi rundt som levende og vandrende beviser på både Guds storhet, Hans uendelige kreativitet og Hans enorme skaperevne til å forme liv av celler og atomer. Gud har pustet inn liv i våre kropper og skapt oss med udødelige sjeler, og dypest sett kaller Jesus oss til å gi oss selv til Gud i historien referert til ovenfor. Han sier vi skal gi oss over til Ham som har og tar ansvar for oss, som sørger for at vi blir mette i dag også, og som kjenner både hver eneste spurv som faller til jorden og hvert eple som er klart til å høstes nå.
Hvis Gud har gitt deg muligheten og interessen til å involvere deg politisk, er det fordi Han vil gjøre godt for mennesker som Han har omsorg for – gjennom deg. Du er kalt til å kjempe for det beste for alle, som den «gudsmynten» du er. Hvordan forvalteroppgaven utføres best, har ulike politiske partier ulike svar på, ellers ville vi ikke hatt partimangfold, men husk på ham som ga oss forvalteroppdraget, ham som har gitt oss sitt hellige merke, og lytt til Hans budskap og det forvalteroppdraget Han ga til oss mennesker.
Det er ikke unaturlig at mange tenker at nattens valgresultat vil bli toneangivende for framtida vår. Da håper jeg det vil hjelpe å, ved Den Hellige Ånd, løfte blikket og feste det på Jesus, troens opphavsmann og fullender, og Gud Fader, skaperen og opprettholderen av alt synlig og usynlig.
I ”En kristens dagordning”, som er en åttepunkts plakat med viktige teser for kristenlivet, skriver C. O. Rosenius (fritt oversatt av artikkelforfatter fra gammelsvensk)
Punkt 3: Ordet sier at Kristus tar seg av vår sak hos Gud. Vi får holde på med noen småsaker her nede. Kristus står for Guds ansikt for oss, én rettferdig for urettferdige. Vi skal elske hverandre og gjøre det som kjærligheten påbyr.
Punkt 4: Glem ikke forskjellen i tredje punkt!
Jeg er glad i dette fjerde punktet: se en gang til på tredje punkt. Kristus tar seg av det som strengt tatt betyr noe, og vi holder kun på med noen småsaker her nede. Akkurat nå oppleves valgresultatet veldig stort og viktig for mange. La oss forvalte de verdier og ressurser som er gitt oss — med kjærlighet for vår neste — og samtidig huske på at selv de største ting her på jord er for småsaker å regne i evighetsperspektivet. Uansett hvem som er statsministere eller presidenter, kjenner vi Ham som er kongenes Konge.
