I fronten av nytestamentlig forskning står det såkalt nye Paulus-perspektivet (NPP) ikke like sterkt som det en gang har gjort. Men, på et populærvitenskaplig nivå virker det å være mer populært enn noen gang.
Dessuten står store ting på spill, idet NPP står i motsetning til den sentrale reformatoriske forståelsen av rettferdiggjørelsen. Til syvende og sist gjelder det spørsmålet om vi frelses ved tro uten gjerninger. Derfor er det relevant her å gi en forenklet og komprimert introduksjon til NPP fokusert omkring forståelsen av rettferdiggjørelseslæren.
Hva handler Det nye Paulus-perspektivet (NPP) om?
NPP er flere ting. Verdt å nevne er at selv om det finnes «fromme» og fyldige unntak, så ser de fleste representanter for NPP Paulus som en ivrig misjonær med først og fremst pragmatiske anliggender. Og hans teologiske tanker sees som etterrasjonaliseringer i forhold til disse i forskjellige konkrete misjonssituasjoner, med hva det innebærer av selvmotsigelser eller i hvert fall begrenset sammenheng.
Paulus’ brev er produkter av sosiologiske dynamikker, ikke kompleks og genial tenkning, og slett ikke åpenbaring.
Brevene sees blant annet derfor som så situasjonsbestemte, at det ofte betraktes som metodisk forbudt å trekke inn materiale fra ett Paulusbrev til fortolkningen av et annet (mens man ironisk nok raskt importerer massevis av ikke-paulinsk materiale fra forskjellige skrifter av forskjellige forfattere fra forskjellige grupper i forskjellige sjangre til fortolkningen av Paulus). Disse tankegangene er ikke nye, men for den langt største delen av NPP er det en del av det metodiske forutsetningsgrunnlaget, som hører med til en beskrivelse av det.
Men NPP er først og fremst et nytt perspektiv på jødedommen på Paulus’ tid, og dermed blir det et nytt perspektiv på hva han mener, når han sier at vi ikke blir rettferdiggjort ved loven eller lovgjerningene.
I 1977 utkom E.P. Sanders’ bok Paul and Palestinian Judaism, hvori han argumenterte for den forståelse av jødedommen, som kom til å danne bakgrunn for det nye Paulusperspektivet. Ultrakort sagt er fellesnevneren i den nye forståelsen, at frelseslæren i den jødedommen, som Paulus kom fra og sto overfor, var en ganske annen enn den lære om frelse ved gode gjerninger og et høyt moralsk nivå, som størstedelen av Paulusforskningen tidligere så for seg.
I stedet kunne man betegne jødedommen på Paulus’ tid som «paktsnomisme»:
Man kommer innenfor i gruppen av frelste mennesker ved Guds nåde ved å bli født inn i det folk, som Gud i sin nåde har utvalgt og stiftet pakt med. Og man vedlikeholder sin væren innenfor ved i takknemlighet mot Guds nåde å overholde loven i den forstand, at man ikke klart setter seg utenfor pakten med Israel. Kort sagt kommer man innenfor i den frelsende pakt av nåde og blir inne ved gjerninger, og i jødedommen er disse gjerningene ikke først og fremst moralske, men jødiske. Sagt på en annen måte blir man frelst ved å være og vedbli med å være jøde.
Når Paulus skriver, at vi ikke blir rettferdiggjort ved loven eller lovgjerninger, skal loven og lovgjerningene derfor ikke (eller i hvert fall kun i svært sekundær grad) forstås som moralske betegnelser, så betydningen er, at vi ikke blir frelst ved gode gjerninger.
For det var det ifølge det nye perspektivet på jødedommen ingen som mente. I stedet skal loven og lovgjerningene forstås som etniske betegnelser, så betydningen er, at vi ikke blir frelst ved å være eller bli jøder.
Paulus’ lære om rettferdiggjørelsen ved tro på Kristus er altså ikke et budskap om, at vi blir frelst på tross av vår moralske syndighet, men om, at vi ikke behøver å bli jøder med alt, det innebærer i form av omskjærelse, sabbatslover, matlover osv., for å bli frelst. Det reformatoriske fortolkningsparadigmet er altså ifølge NPPs forkjempere simpelthen feil. Dette er blitt sagt ganske så eksplisitt, selv om noen representanter er blitt mindre klare og skråsikre om det i løpet av de seneste års diskusjon.
Hvis NPP har rett i sin sentrale tese om rettferdiggjørelseslæren, må vi nettopp som bibeltro korrigere det reformatoriske paradigmes forståelse av den. Hvis derimot den reformatoriske forståelsen best forklarer tekstene, må vi forkaste NPPs sentrale tese om rettferdiggjørelseslæren. Intet mindre enn dette står på spill i denne diskusjonen.
Er det bare dårlig?
Det er ingen hemmelighet, at denne artikkelens forfatter mener, at det nye perspektivet tar alvorlig feil på en rekke sentrale punkter. Allikevel hører minst et par positive aspekter med til bildet.
For det første har NPP med rette korrigert beskrivelser av det første århundres jødiske teologi som rå gjerningsrettferdighet uten nåde. Og NPP har ledet til en intensivering i studiene av de tilgjengelige primærkildene, som først og fremst har vist, hvor umulig det er, å skjære alle de forskjellige teologiene over én kam.
For det andre har NPP brakt aspekter av Paulus’ teologi, som tidligere var underspilt eller oversett, frem i lyset. Ikke minst gjelder dette de etniske aspekter, som ikke bare er langt mer til stede enn det tidligere har vært innsett, men som også har stort aktuelt teologisk relevans-potensial – ikke minst i vårt multietniske samfunn.
Allikevel mener jeg, at NPPs problemer er større enn det reformatoriske paradigmes, og at det tar feil i dets tese om at den reformatoriske forståelsen av Paulus’ rettferdiggjørelseslære er feil. Jeg vil peke på, hva som bare er eksempler fra fire problemfelt, til belysning av dette.
Problem 1: Det metodiske problemfelt
Når man fortolker Paulus’ brev, får det avgjørende betydning, hva man forventer å finne. Hvis man på forhånd betrakter Paulus som en pragmatiker med begrenset sans for logisk konsistens, der teologi bare fungerer som etterrasjonalisert legitimering av ens praksis, er man ikke tilbøyelig til å tenke særlig lenge, dypt og tålmodig for å finne en sammenheng, logikk eller konsistens. Derimot tenderer man i stedet til relativt raskt å konkludere med at Paulus’ tanker ikke henger sammen.
Hvis man derimot går ut fra, at man har med en genial, dyp og samvittighetsfull teolog eller likefrem åpenbaringsformidler å gjøre, som skriver om ganske så komplekse ting, så vil man arbeide og grave dypt og tålmodig for å forstå Paulus’ logikk. Man vil også forvente at det ene brevet av Paulus midt i sin situasjonsbestemthet kan hjelpe med å fortolke det andre.
I betraktning av den mottakelse og behandling Paulus’ brev har fått i kirken på tross av motstandere, og i betraktning av hans kolossale kreativitet for slett ikke å tale om hans budskaps forhold til uærlighet mener jeg, at den sistnevnte tilnærming er mest historisk sannsynlig. Det er også min erfaring som forsker, at Paulus henger sammen. Ikke alt er lett å forstå, og mye krever tålmodig og og langvarige studier; men det er ingen unnskyldning for å fordreie tingene (jf. 2 Pet 3,15-16).
Og i jo høyere grad man forsøker å lese Paulus som en dyktig teolog, jo vanskeligere blir NPPs sentrale teser om rettferdiggjørelseslæren å fastholde overfor tekstene.
Problem 2: Teologihistorie
NPP bygger delvis på en mangelfull teologihistorisk forståelse. Argumentasjonen går ofte slik her: «I jødedommen kom nåden før gjerningene; derfor er jødedommen nærmest god reformatorisk teologi og har intet med gjerningsrettferdighet å gjøre. Når Luther så Paulus’ motstandere som gjerningsrettferdige var det fordi han anakronistisk leste inn sin egen samtids katolisisme i den jødedommen som Paulus sto overfor. En slik gjerningsrettferdig jødedom fantes imidlertid så å si ikke, og derfor må vi forstå Paulus’ motstandere i rettferdiggjørelsestekstene annerledes».
Det er to alvorlige problemer her:
Hvis Luther leste inn sin samtidige katolisismen i jødedommen, og hvis denne var paktsnomistisk, så ville Luther, som blant annet M.A. Seifrid har påpekt, komme nærmere en riktig forståelse, enn han ellers ville ha gjort, fordi den samtidige katolisismen nettopp var «paktsnomistisk»: Man kom innenfor i den frelsende kirke ved Guds nåde i dåpen, og man ble innenfor ved å gjøre det så godt man kunne. Rettferdiggjørelsen var et samarbeid mellom Guds nåde, som kom først, og menneskets respons. Hvis altså jødedommen var paktsnomistisk, så passer den middelalderske katolisismen som fot i hose med den.
Spørsmålet om rettferdiggjørelsen handler for reformatorene om, hva mennesket på dommens dag kan holde opp foran Gud som dets rettferdighet. Det handler altså ikke bare om, hvordan frelsen «begynner», hvordan man kommer innenfor i gruppen av frelste; ei heller om, hvordan man blir der, men om hvordan eller på grunnlag av hva man kommer «endegyldig innenfor» på den nye jord. Og deres svar, slik som de forstår Paulus, er: ved og på grunnlag av Kristi fullbragte verk alene. Og dette «alene» blir ødelagt og Kristi rettferdighet per definisjon omdannet til gjerningsrettferdighet ved selv det minste påståtte bidrag til rettferdigheten fra mennesket. «Den minste smule surdeig syrer hele deigen», som Paulus skrev (Gal 5,9).
Derfor er den motstanderen, som reformatorene så Paulus som stående overfor, overhodet ikke forsvunnet ved, at man betrakter jødedommen som «paktsnomisme». Tvert imot.
Problem 3: Samtidig jødedom
Som blant annet D.A. Carson har pekt på, er det imidlertid etter hvert stilt så store spørsmålstegn ved holdbarheten av «paktsnomisme» som en samlet forståelse av jødedommen på Paulus’ tid, at den er vanskelig å opprettholde. I ikke så få tekster kommer man innenfor ved gjerninger. I mange av disse tekstene forblir man innenfor ved et lydighetsnivå, som er relativt høyt, og derfor stiller ganske så merkbare krav til gjerningene, hvis den endelige frelse skal oppnås. Og så er det også tekster der menneskets gjerninger er instrumentelle i oppnåelsen av et godt utfall av den endelige dom. Alle disse konstruksjonene passer med den gjerningsrettferdigheten, som Paulus ifølge det reformatoriske paradigmet står overfor, men de passer ikke godt med definisjonen på paktsnomisme.
Problem 4: Teologien i Paulus´ brev
Hvis NPPs sentrale påstand om rettferdiggjørelseslæren skal holde, blir den synden, som vi blir rettferdiggjort på tross av, nødt til eksklusivt eller i hvert fall primært å bestå i, at vi ikke er jøder eller lever etter jødiske forskrifter. Synden skal altså være «etnisk» i stedet for «moralsk». Men dette lar seg ikke gjøre i tekstene. Synden i Rom 3,21-26 er utfoldet i 1,18-3,20 og handler ikke primært og slett ikke eksklusivt om omskjærelse, sabbatslover og matforskrifter. Den er ganske så «moralsk». Rettferdiggjørelsen er en rettferdiggjørelse av «den ugudelige», og involverer tilgivelse for for eksempel hor og mord (4,4-8).
Rettferdiggjørelseslæren fremprovoserer dessuten flere steder helt umiddelbart det spørsmål, om vi så bare kan synde løs (Rom 3,8. 5,19-6,2). Dette kan ikke forklares, hvis rettferdiggjørelsen ved tro på Kristus uten «lov» og uten «(lov-)gjerninger» bare skal forstås som medlemskap i paktsfolket på tross av, at man ikke er jøde. Det kan bare forklares, hvis det er tale om frelse på tross av radikal moralsk syndighet, og hvis ingen form for lovlydighet kreves for eller bidrar til rettferdiggjørelsen.
Konklusjon
Dette var noen ganske få eksempler på temaområder som gjør at jeg mener at NPP tar feil, og at den riktige forståelsen av rettferdiggjørelseslæren hos Paulus ligger innenfor det reformatoriske paradigmet.
For de mer nysgjerrige eller på annen måte interesserte vil D.A. Carsons atskillige foredrag om emnet, som lett finnes på internett, være et godt sted å begynne.
Denne teksten er oversatt fra dansk, og er tidligere publisert av tilliv.dk
