Hvordan preger troen hvilken stemmeseddel jeg skal velge?
Det nærmer seg valg i Norge, og i den sammenhengen er det naturlig å tenke over hvordan kristen tro kan påvirke våre politiske prioriteringer. I denne artikkelen kan du lese noe av hvordan Carl Fr. Wisløff tenkte rundt disse spørsmålene. Tekstene er hentet fra Egil Sjaastads bok "I samtale med Carl Fr. Wisløff" fra 1982, samt Sjaastads Wisløff-biografi fra 2016.:
Dere var jo egentlig ulydige mot øvrigheten under krigen. I Rom 13 leser vi at enhver øvrighet er innsatt av Gud. Hvordan kunne dere forsvare den holdning dere inntok – kristelig sett?
Det står mer i Rom 13. Det står at styremakten er til redsel for den onde gjerning. Når den blir til redsel for den gode gjerning, da kan den ikke være en funksjon av Guds gode vilje lenger. Da er den blitt en demonisk makt.
Det var den tankegangen som lå til grunn for ‘Kirkens grunn’, - og for Berggrav, Olav Valen-Sendstad og andre som engasjerte seg i foredrag o.l. mot nazismen under krigen. Vi skal være klar over at antikristelige tendenser stadig kan slå inn i politikken. Vi er nok ikke ferdige med slike ting. Her gjelder det å være våken og merke seg det første bud: «Du skal ikke ha andre guder enn meg.»
Du har selv skrevet en bok med tittelen ‘Kristendom og politikk’. Har du gode råd når det gjelder kristnes forhold til politikken?
Det jeg skrev om i den boken, gjaldt en episode i 1880-årene. Gisle Johnson, kristenfolkets ledende mann i den tiden, og noen andre, laget et «Opprop til kristendommens venner». Konklusjonen var at alle måtte støtte Høyre, ikke Venstre. Men store deler av kristenfolket hørte ikke på Johnson i den saken, - selv om de satte ham høyt som forkynner.
Dette har jeg påvist i denne boken. Hele episoden er for meg blitt en tankevekker når det gjelder kristne og politikken. En skal være uhyre forsiktig med å blande kristendom inn i partipolitikk. Det er farlig å ta kristendommen til inntekt for et bestemt partipolitisk program. Den gangen var det det mest konservative parti som ville forpakte kristendommen.
I senere år har vi også sett det motsatte. Radikale utspill fra venstre-orienterte ungdommer har likesom forutsatt at kristendommen legitimerte det spesielle politiske syn som de ville hevde. Begge deler er farlig. Vi har ikke noen spesialåpenbaring til å avgjøre om et bestemt omstridt punkt i politikken er kristelig eller ikke. Vi har alle et samfunnsansvar – det skal vi bære i ansvar for Gud og i lydighet mot ham så langt vi ser det. Men her kan kristne se forskjellig på mange ting, og det må de ha lov til å gjøre.
Hva da med abortsaken?
Det er en sak hvor Guds ord taler klart. Og det er der poenget ligger. Som kristen kirke skal vi forkynne Guds ord og ikke si noe annet enn det vi kan utlede av Guds ord. Da er det ikke partipolitikk. I abortsaken har vi det femte bud: «Du skal ikke slå i hjel.» Et foster er et menneske, det kan ingen benekte. Og konsekvensen er klar og tydelig. Her må vi kjempe så sterkt vi kan med Guds ord som basis. Det er jo fryktelig å tenke på at tusenvis av barn blir tatt av dage i mors liv hvert år her i landet.
Noe av det samme gjaldt forholdene før og under krigen. Mange kristne i Norge forsto ikke Hitler til å begynne med. De var redde for kommunismen. Og så hørte vi at Hitler ryddet opp i all slags pornografi og prostitusjon og uhumskhet. Det syntes vi jo var bra. Men etter hvert skjønte man hva som egentlig skjedde.
Jeg skrev en artikkel i Morgenbladet i 1935 – på grunnlag av en liten bok jeg hadde fått opp fra Tyskland. «Herre, hvor skal vi gå!?» het boken. Det var et nødskrik fra en kristen som gjerne ville være en lojal samfunnsborger, men som var klar over at det første bud først og fremst krever lydighet mot Gud. Hans dilemma var at Staten krevde mer enn lojal lydighet. Den forlangte faktisk at man skulle være enig. En skulle tenke sånn som Statens ideologi foreskrev, - selv om dette åpenbart var i strid med Guds ord. Sånn var det i nasjonalsosialismen og sånn er det i kommunismen. Det er disse ideologiers ulykke og forbannelse at de holder mennesker i trelldom. I slike situasjoner er vi nødt til å holde fram Guds ord og ikke tillate Staten å kreve vårt sinn, vårt hjerte, vår tilbedelse.
Har du personlig engasjert deg i partipolitikk noen gang?
Nei, aldri! Min far sa til meg da jeg var ganske ung: «Du Carl, du skal aldri blande deg bort i aktiv politikk, for det passer ikke for deg!» og slik ble det. Jeg har ikke følt noe kall til å engasjere meg aktivt og har heller ikke hatt så voldsomt utpregede politiske meninger. Partipolitisk er jeg temmelig hjemløs.
Forresten, jeg uttalte meg en gang om Kristelig folkeparti. Det var da Kristelig folkeparti var ungt og lite.. Jeg skrev en artikkel som sto i flere aviser der jeg sa at en kristen må ta sin stilling som enhver annen borger i striden mellom idéer og interesser. Det er falsk åndelighet å si at samfunnets problemer ikke skal interessere oss. Men, mente jeg, det må da være like galt om man ut fra kristendommen lager en ufeilbar norm til å avgjøre hva som er rett i det politiske livs mange floker. Er omsetningsskatt kristelig politikk eller er det ikke? Er det kristelig å blande smør i margarinene eller er det ikke?
Ja, slik spurte jeg i 1935. Det var reelle problemer den gangen. Jeg ble effektivt ‘henrettet’ av redaktør Johannes Lavik i Dagen like etterpå. Senere har jeg ikke deltatt i partipolitisk debatt. Men selvsagt har jeg hatt mine meninger om diverse politiske spørsmål opp gjennom årene. Det kan jeg ikke nekte for.
Fra biografien «Carl Fr. Wisløff. Presten som ble misjonsfolkets professor» av Egil Sjaastad (2016):
Fra krigsårene av hadde Wisløff reflektert mye over den lutherske regimentslæren.[1] Og arbeidet med boken Kristendom og politikk hadde gitt ham skremmende eksempler på avsporing.[2] Ved misjonskonferansene på Fjellhaug i 1970-årenee anvendte han dette i misjonsteologien. Han prøvde å gi ungdommene en enkel forklaring på hva regimentslæren går ut på:
Den trekker opp en grense mellom de to gjerningene Gud vil ha utført i verden. Gjennom det «åndelige regimente» arbeider han med «sin høyre hånd». Ved den gjennomfører han sin store redningsaksjon der hans vrede og fortapelsen er den egentlige trusselen. Og ved dette «regimente» bevarer han oss i troen til det evige liv.[3] Dette er misjonens egentlige oppgave.
Gjennom det «verdslige regimente» arbeider Gud med «sin venstre hånd» for å fremme det gode liv her på jorden – på den sosiale og politiske arena. Her bruker han verdslige politiske myndigheter. Men sant nok: Kirken og misjonen er ikke uten betydning her heller. Når vi forkynner Guds lov, skal også aktørene innen det verdslige regimente adresseres. De kalles til å besinne seg, for også de står ansvarlige for Gud – selv om deres arbeid er dennesidig og midlertidig. Regimentslæren gir ikke grunnlag for passivt å akseptere åpenbar urett.[4] Men konkrete politiske løsninger hører til de sider ved det verdslige regimente som misjonen ikke skal blande seg inn i om den ikke har klare Guds ord å vise til.
Denne skjelningen mellom Guds to regimenter er avgjørende for våre tanker om hva misjonen skal drive med. De unge studentene som fulgte godt med, fikk her en ramme å tenke innenfor.
I prekenlæren av 1951 hadde han skrevet at prekenen bør, ja, skal tale om Guds livslover som fremmer det gode liv her på jorden. Men vi må ta skarp avstand fra enhver «teokratisk tendens». Guds livslover – ja, men de er ikke et stykke av evangeliet, og den rettferdige samfunnsorden har ikke med frelsen å gjøre.» «Når prekenen … taler om Guds livslover, må den aldri med så meget som en lyd antyde at det er Guds rike som kommer ad denne vei.»[5]
Wisløff ville sikre at evangeliet og det åndelige regimente får bevare sitt hovedsikte. Her gir regimentslæren hjelp. «Social gospel»-teologien[6] blandet regimentene, og det samme skjer nå innen kirkeøkumenikken. Selve frelsen blir forkludret. Under konferansen i 1969 sa han – trolig med adresse til Uppsalamøtet:
«Man uttaler seg ikke bare om bærende moralske grunnspørsmål, om rett og sannhet og barmhjertighet. Nei, høyst konkrete politiske løsninger har vi sett disse forsamlinger uttale seg om. … Tenker ikke vi som lutheranere på Augustanas ord om forskjellen mellom det åndelige og det verdslige regimente? Frykter ingen at vi skal få en ny form for klerikalisme? – bare denne gang politisk radikal til forskjell fra den gamle tids politisk reaksjonære klerikalisme?»[7]
Noen mente for øvrig at Beyerhaus til forskjell fra Wisløff fremmet et politisk konservativt ståsted. Han likte ikke KVs idé om «politisk profeti» i møte med urettferdigheten i verden.[8] Under konferansen i 1972 brukte Wisløff nettopp begrepet «profetisk» positivt om misjonens rolle i forhold til staten. Den består nettopp i å holde fram det han kalte «bærende moralske grunnspørsmål, om rett og sannhet og barmhjertighet».[9] Vår lutherske kirke er ikke «den som har sett klarest her», sa han og beklaget episoder der kirke og misjon har sviktet sin profetiske oppgave.[10]
Revolusjon, derimot, kan ikke kirke og misjon bidra direkte til.[11] En har ikke bibelsk grunnlag for så konkrete politiske handlinger på Guds vegne. Hva den enkelte kristne finner å måtte gjøre innen det verdslige regimente i ekstreme situasjoner, inkludert revolusjonære handlinger, er likevel en sak som ikke andre uten videre kan kritisere vedkommende for. Hver enkelt må vurdere situasjonen for Guds ansikt.[12]Men her skal ikke misjonen som sådan engasjere seg.[13]
Flere ganger forsvarte Wisløff misjonen mot urettmessig kritikk. Misjonen har ofte vist stor diakonal omsorg.[14] Beskyldningen om kulturimperialisme har noen ganger vært berettiget, men ikke uten et snev av ironi prøver han å vise inkonsekvensen hos kritikerne:
«For det eiendommelige er jo nemlig at i samme øyeblikk som man kritiserer misjonen for å ha latt seg bruke av imperialismen, så går man hen på venstreorientert, marxistisk hold og opphøyer det likefram til et ideal at misjonen skal engasjere seg politisk i frigjøringsbevegelser.»[15]
I møte med nøden i verden er barmhjertighetsgjerninger alltid en utfordring til misjonen, sier han. Vi får tenke som legene om vår gjerning: De står i livets tjeneste selv om alle pasienter til slutt må dø.[16] Vårt diakonale arbeid skjer i en verden som ligger i det onde, og som engang skal gå under. Men vi er kalt til barmhjertighet og gode gjerninger, og vi ser framover mot den dagen da alt skal bli nytt. Og, i lys av dette, gjelder det framfor alt at vi brenner for menneskenes evige frelse.
Wisløffs måte å tilrettelegge regimentslæren på ga noen studentene en aha-opplevelse. Vi opplevde foredragene hans på dette punkt som viktige lutherske bidrag til debatten om forholdet mellom sosial innsats og evangelisering. De ville jo både styre unna den defensive holdningen fra luthersk hold og avgrense oss fra en «social gospel»-tenkning.
[1] Austad 2008, se også Wisløff 1983, s.192–207.
[2] Wisløff 1961.
[3] Wisløff 1973 b, s. 109-110.
[4] Wisløff 1983, s. 198.
[5] Wisløff 1951 a, s. 108–109.
[6] «Social gospel” var en teologisk liberal strømning, især i USA fra slutten av 1800-tallet. Vekten lå på at Guds rike (og frelsen) realiseres i innenverdslige, sosiale prosesser.
[7] Wisløff 1969, s. 63-64.
[8] Se Beyerhaus 1975, s. 134.
[9] Wisløff 1973 b, s. 106-107. Kritikken mot regimentslæren har ført til at mange har blitt forsiktige med å holde den fram. (Austad 2008, s. 116).
[10] Wisløff 1975 b, s. 107 og 112.
[11] Wisløff problematiserte for øvrig selve begrepet revolusjon. 1814 og 1905 er eksempler som av noen er blitt karakterisert som revolusjon (Wisløff 1973 b, s. 110, se også Wisløff 1975 b, s. 112-113).
[12] Wisløff 1973 b, s. 111 og 113. Se også Austad 2008, s. 123.
[13] Wisløffs arbeid med «oppropet” fra 1883 ga ham hjelp i argumentasjonen på dette punkt i ulike foredrag (Wisløff 1975 b, s. 112).
[14] Se f. eks. Wisløff 1975 b, s. 111.
[15] Wisløff 1975 b, s. 112. Se også Wisløff 1975b, s. 110-11, Wisløff 1973 b, s. 106.og Wisløff 1975 a, s. 22.
[16] Denne illustrasjonen brukte Wisløff avslutningsvis i foredraget «Misjon – evangelisering – revolusjon” (Wisløff 1973 b, s. 114-115).
