Kjære Gud.
Jeg har et par spørsmål til deg i dag.
Hvorfor tillot du sola å stå opp i dag?
Trofast.
Som i dag.
Som i går.
Hvorfor tillater du at den befinner seg i perfekt avstand til jorda?
Hvorfor tillater du en beskyttende atmosfære rundt jorda?
Hvorfor Gud?
Hvorfor tillater du oss en tilværelse på en nydelig planet?
Hvorfor tillater du oss frisk luft å pust inn?
Øyne som kan se?
Munn som kan snakke?
Nese som kan lukte?
Ører som kan høre?
Hender som kan berøre?
Hvorfor Gud?
Hvorfor har du skapt naturen i alle mulige farger?
Var det nødvendig?
Kunne du ikke klart deg med et par farger?
Hvorfor så mange dyr?
Og fasonger?
Og egenskaper?
Hvorfor Gud?
Hvorfor skapte du sommerfuglen?
Og løva?
Fisken i havet?
Fuglene i lufta?
Fantastiske dyr som lever i en gjensidighet.
Orden.
Og harmoni.
I naturen.
Som er helt ufattelig.
Hvorfor gjorde du dette Gud?
Hvorfor sørget du for mat på jorda?
Overalt.
Planter, frukt og grønnsaker?
Fisk, kyr og kylling?
Urter og krydder?
I et mangfold av farger og smaker som ikke kan beskrives med ord.
Fritt tilgjengelig for oss.
Proppet med proteiner, fett og karbohydrater.
Vitaminer og mineraler.
Som gjør at vi kan overleve.
Hvorfor gjør du det Gud?
Hvorfor tillater du hjertet mitt å slå i dag, Gud?
Som i går.
Har jeg bedt deg om det?
Nei.
Allikevel slår det.
Cirka 100 000 slag hvert bidige døgn.
Og pumper over 7000 liter med blod.
Hver eneste dag.
Vi tar det som en selvfølge.
Helt til det stopper.
Men det er ingen selvfølge.
Så hvorfor tillater du dette, Gud?
For vi vil nemlig ikke ha noen ting med deg å gjøre, Gud.
Hører du?
Vi misbruker ditt navn fra morgen til kveld.
Vi knytter våre never mot deg.
Vil være våre egne guder.
Sitte i førersetet selv.
Ingen skal få lov å fortelle meg hva jeg skal gjøre.
Jeg behøver ingen pappa.
Så hvorfor gidder du å bry deg, Gud….?
Hvorfor lar du det regne over både gode og onde?
Hvorfor lar du opprørere få høste frukt?
Hvorfor lar du tyver få nyte varmen fra sola?
Hvorfor lar du egendyrkere få møte kjærlighet?
Hvorfor lar du meg få leve?
Hvordan kan du tillate dette Gud?
Fortell meg det.
Hvordan kan du tillate godhet?
Omsorg?
En varm klem?
Folk som bryr seg?
Folk som løfter deg opp når du er nede?
Folk som skaper fred?
Folk som setter andre først?
Folk som går en ekstra mil med deg?
Folk som sørger med deg?
Og gleder seg med deg?
Hvorfor tillater du dette Gud?
Hvorfor tillater du meg evnen til å lese denne teksten?
Hvorfor tillater du meg evnen til å snakke?
Til å gå?
Hoppe?
Løpe?
Krype?
Klatre?
Hvorfor tillater du oss dette Gud?
Hvordan kan du tillate meg en seng å sove i?
Et varm hus å bo i?
Venner og familie som bryr seg?
Et kjøleskap fullt av mat?
Rent vann i springen?
Et toalett å gå på?
Et fredelig nabolag?
Skole som barna kan gå på?
Utallige muligheter for utdanning?
I et land uten krig?
Hvorfor?
Hvorfor tillater du oss evnen til å skape nye ting?
Bygge majestetiske bygg?
Sy egne klær?
Lage kunst?
Malerier?
Skulpturer?
Musikk?
Som kun fantasien begrenser.
Hvorfor Gud?
Hvorfor tillater du oss en slik kreativ kraft?
Jeg forstår det ikke Gud.
Hvorfor tillater du oss humor?
Evnen til å le sammen?
Ha gode samtaler?
Rundt et bål.
Med en god kopp kaffe i hånden.
Varme klær.
Nydelige flammer.
Og en stjernehimmel over oss.
Som mangler dimensjoner.
Hvorfor Gud?
Hvorfor tillater du praktfulle solnedganger?
Et deilig kveldsbad i et stille vann?
Akkompagnert av nydelige fuglers sang?
Tidspunkt der tiden står stille.
Alt er perfekt.
I en verden som kun en allmektig kan fremstille.
Hvorfor lar du meg oppleve lys etter mørke?
Soloppgang etter natt?
Glede etter sorg?
Håp etter mismot?
Trøst etter gråt?
Liv etter død?
I en evighet lang?
Jeg forstår det ikke.
Tar kun imot dine ufattelige gaver.
I stor undring og takk.
Men hvorfor tillater du egentlig dette, Gud?
