Lovsangens imperativ
Ordet «frelseshistorie» er et vanlig og godt ord for å beskrive Bibelens historiefortelling. Dette er et drama som fra først til sist handler om Guds plan for verden og menneskene. Guds kirke på jord er en manifestasjon og et vitnesbyrd om Guds strategi, at verden og kosmos ikke er et spill av tilfeldigheter. Ja, Guds strategi griper inn helt ned på individnivå. I sin beundring over skaperverket, undrer salmisten seg over nettopp dette: Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det? (Sal 8:5).
Gjennom hele Salmenes bok, møter vi en lovprisende respons på Guds handlinger i fortid og nåtid, og en grunnleggende tillit til at han har en fremtidig plan. I NT følger Paulus opp med sine spontane oppfordringer til å lovprise Herren (bl.a. i Kol 3:15-16). Hans anliggende er at de kristne må være takknemlige. Dette har sin grunn i frelseshistoriens høydepunkt, frelsen i Jesus Kristus: La Kristi fred råde i hjertet, og syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte. Lovprisningens mulighet og privilegium gjelder både individuelt og kollektivt, for den enkelte kristne og menigheten.
Noen hymnologer vil hevde at all kristen sang er lovsang. Dette gjelder også sanger som har klage- og sorgmotiver. Grunnen er at disse sangene og salmene også erkjenner at Gud er til, og at han er Herre. Personlig har jeg sans for denne tankegangen. Det er likevel naturlig å forstå lovsangen spesielt som et mer spontant uttrykk der takknemlighet og tilbedelse er det sentrale.
Den kristne lovsangen har innebygd et imperativ: Gjør det! Fordi: Gud er hellig og han skal opphøyes, han har gitt oss frelse i Jesus Kristus, og lovsangen er derfor en gave som er gitt oss. Gaven skal deles, og samtidig være et kraftfullt vitnesbyrd for verden. Men hvorfor er det egentlig slik?
Lovsangens «worldview»
I sin bok The case for the Psalms, (s. 16-21), påpeker N. T. Wright at Salmenes bok løfter frem et verdenssyn (worldview) som står i rak motsetning til en rendyrket sekulær tankegang. Salmenes lovsangsmotiver synger relativismen midt imot, fordi "Alt står i Guds faderhånd" (Grundtvig).
Bibelens salmer uttrykker en manifestasjon av Guds eksistens og allmakt. Ja, også i klagesalmene er dette grunntonen. Salmenes bok har i hele kirkens historie vært en viktig inspirasjonskilde for den kristne lovsangen. Følgelig er ikke lovsangen kun et subjektivt uttrykk i en kirkelig kontekst. Men den er et mektig vitnesbyrd inn i kulturen og samfunnet om at Gud har åpenbart seg og at hans vilje er god. Dette kan alle kristne med glede og stolthet legge seg mer på sinne: Når jeg gir min stemme til det kristne lovsangskoret, løfter jeg også frem et menneskesyn og verdensbilde for verden. Jeg bidrar musikalsk med de gode nyhetene: Vi tilhører et meningsbærende univers, Gud har i sin kjærlighet åpenbart seg i sin sønn Jesus Kristus. Han fortjener alle ære!
Lovsang, identitet og diakoni
Lovsang er samlende, – det er en dyp sammenheng mellom lovsang og identitet. I sangen finner kristne mennesker sammen og uttrykker sin bekjennelse. Gjennom sangen både formes og konkretiseres den kristne identiteten. Dette skjer både individuelt og som fellesskap. Sangen er en av den kristne kirkes viktigste vitaminer. Guds åpenbarte ord til oss er selvsagt øverste norm, men en av lovsangens oppgaver er å bekrefte nettopp dette.
Lovsangen skal presentere et meningsbærende innhold, som har sin basis i Bibel og bekjennelse. Et annet aspekt ved dette er at sangens innhold også må gi opplevelse av mening for den som synger. Opplevelsen av mening er ikke en subjektiv bekreftelse av eget tankegods. Sangens idéinnhold er meningsbærende fordi det skjer et møte mellom Guds åpenbaring og menneskelig erfaring.
Tilbedelse og lovsang har med det hele menneske å gjøre. Når lovsangens basis står klart for oss, kan det være fruktbart å tenke videre, om lovsangen, og den kristne sangen generelt, har relevans på områder vi ellers lett overser.
Jeg har allerede påpekt at lovsangen løfter frem et verdensbilde som er en motsats til en relativistisk verdensanskuelse. Et fremtredende kjennetegn ved dette er håpsaspektet. Gled deg, Gud har åpenbart seg! Den kristne forsamling kommer sammen for å løfte frem det kristne håp, både for seg selv og for verden. Dette gir næring til troslivet, ja til alle aspekter ved menneskelivet.
I Eyvind Skeies bok, Svein Ellingsen, en livshistorie, møter vi et nytt begrep knyttet til salmenes funksjon. Som salmedikter ser Ellingsen på sin rolle også som salmediakon. Med dette menes at salmesangen har en diakonal funksjon, slik kirkens diakonale tjeneste retter seg mot mennesket og dets erfaring og vil bidra til helbredelse, helhet og håp. Det er noe av det samme Svein Ellingsen gjerne vil gjøre ved hjelp av ordene i sine salmer (s. 287).
Sang- og salmesang bidrar til håp, nytt mot, og restaurering for både ånd og sjel, ja for kroppen med. Jeg tror lovsangen bidrar spesifikt til dette, med den energi og de håpsaspekter som kjennetegner den.
En kristen som synger, løfter en håpets fakkel inn i verden.
