Luther – en mystiker?
Martin Luther var en produktiv forfatter som ble mye lest, og som periodevis kunne holde flere trykkerier beskjeftiget samtidig. Men det første skriftet han fikk trykt, hadde han ikke skrevet selv. Det var et anonymt skrift på tysk fra 1300-tallet som var preget av den tradisjon vi gjerne beskriver som mystikk. Luther gav dette skriftet navnet «Den tyske teologi», og slik har det siden vært kjent.
Luther fikk dette skriftet trykt fordi han var begeistret for det, noe han også gav tydelig uttrykk for. Betyr dette at Luther selv skal regnes blant mystikerne? Er mystikk en tenkemåte som preget ham gjennom hans livsgjerning, eller tok han siden avstand fra den? Hva er egentlig mystikk, og hvordan forholdt Luther seg til den? Det skal jeg her prøve å si noe om.
Hva er mystikk?
Ordet kommer fra gresk mýein, som betyr å lukke øynene; ‘myopisk’, som betyr nærsynt, kommer av samme rot. Det brukes gjerne om å lukke øynene for å innvies i hemmeligheter som ikke uten videre ligger åpent i dagen. På den måten kan vi snakke nokså vagt og ubestemt om at det foregår noe mystisk. I religiøs sammenheng fins det også flere former for mystikk som har det felles at de skal gi innsikt i sammenhenger bakenfor eller bortenfor det åpenbart tilgjengelige.
I kristen teologi har ordet en mer presis betydning, for her viser det til bestemte skrifter som utfolder gudsforholdets innerside. Som utgangs- og referansepunkt for denne tradisjonen viser en gjerne til skriftet «Den mystiske teologi» som en i middelalderen trodde var skrevet av den Dionysios som er omtalt i Apg 17,34. Der beskrives veien til Gud som en vei hvor en systematisk legger bort alle mulige beskrivelser av hvem Gud er, for Gud er den evige og er uerkjennbare bortenfor språket og fornuften.
Det er avgudsdyrkelsens problem en på denne måten prøver å løse; Gud kan aldri identifiseres med noe i den skapte verden. Fordi en på denne måten benekter alle mulige gudsbeskrivelser, omtales dette iblant også som negativ teologi. Men når man først har erkjent og opplevd møtet med Gud bortenfor beskrivelsene, får verden ny mening som stedet for Guds nærvær uten at en faller for fristelsen til å forveksle Gud med elementer av det skapte.
«Den mystiske teologi» var mye lest i klostrene i middelalderen. Luther kjente det godt og lærte mye av det. I realiteten er imidlertid ikke «Den mystiske teologi» skrevet av Dionysios fra Apostelgjerningene; det er et mye senere skrift. Det var Luther klar over, og han er også kritisk til enkelte sider av dette skriftet, særlig fordi han synes anfektelseserfaringen, altså erfaringen av Guds fravær, her er beskrevet mer som et intellektuelt enn som et eksistensielt problem.
«Den tyske teologi»
Også forfatteren av «Den tyske teologi» kjente godt til Dionysios-skriftene. Også han forstår at Gud uerkjennbar og i en viss forstand utilgjengelig, slik også Bibelen sier (f.eks. Rom 11,33). Veien til Gud er likevel ikke helt stengt, men den forutsetter at en bekjemper egenviljen, som har en utpreget tilbøyelighet til å holde seg til det foranderlige og sansbare. Den når derfor ikke målet, som er forening med den Gud som er godhetens kilde og holder alt i sin hånd. Løsningen er å ikke anse noe i verden som ens eget; alt er gaver fra Guds hånd. Det er fullkomment og forbilledlig realisert av Sønnen i hans inkarnasjon; gjennom etterfølgelsen og det salige byttet kan en derfor også selv oppleve å bli et rom for den eviges nærvær.
Utfordringen er derfor å legge bort egenviljen og på den måten motta virkeligheten som manifestering av godhet forankret i godhetens fullkomne kilde. Eller, for å si det slik «Den tyske teologi» gjør det: En må forholde seg til Faderen slik Sønnen gjør. Dette er imidlertid ikke noe en bare kan bestemme seg for; oppgivelsen av egenviljen er aldri noe annet enn Guds verk i mennesket. Joh 6,44 («Ingen kan komme til meg uten at Far som har sendt meg, drar ham») er derfor en viktig bibeltekst i «Den tyske teologi».
Egenviljen kan bare holdes i tømme om en holder seg strengt til de midler Gud har gitt for å formidle det uutsigelige gudsnærvær, altså kirken og sakramentene. «Den tyske teologi» er derfor svært kritisk til de former for mystikk som tar lett på den åndelige disiplin. Da blir nemlig kampen mot egenviljen fort erstattet av selvdyrkelse.
Hva var det her som appellerte til Luther?
Slik han selv framstiller det, var Luther glad for å finne et skrift som på enkelt tysk, frigjort fra komplisert latinsk terminologi, og på en praktisk måte framstilte det essensielle i menneskets gudsforhold. Både den tydelige forankringen av verden i Guds gode skapermakt, appellen til å legge bort egenviljen og den tydelige understrekningen av at gudsforhold er forankret i Guds verk i mennesket, var noe som Luther hadde stor sans for. Luther var ikke en mystiker i den forstand at ekstraordinære åpenbaringer, f.eks. slik de skildres i 2 Kor 12,1-4, er noe han legger vekt på, men det gjør ikke forfatterne av «Den mystiske teologi» og «Den tyske teologi» heller. Slik sett er det et tydelig fellesskap mellom de tre.
Forble Luther preget av mystikkens tenkemåte?
Det gjorde han, men han presiserte og videreutviklet den. Som en begrunnelse for denne påstanden er det nærliggende å peke på den framstilling Luther mot slutten av sitt liv gav av det vi gjerne omtaler som Luthers reformatoriske gjennombrudd. Han forstod ikke, skriver han her, hva som var meningen med at Guds rettferdighet åpenbares i evangeliet (Rom 1,17). Det som ble løsningen, var oppdagelsen at gjennom evangeliet får mennesket del i Guds rettferdighet og alle Guds andre egenskaper; en lukkes i kraft av et guddommelig inngrep inn i Guds egen virkelighet (Luther, Verker i utvalg I, 18). Denne nyskapelsen er alltid formidlet ved evangeliets ord. Dette er en framstilling av det tillitsfulle gudsforholdets tilblivelse og innhold som ligger svært nær det vi kan lese i «Den tyske teologi». Det er Gud som griper inn og gir mennesket del i sin egen virkelighet. Skjer ikke det, vil mennesket forbli en selvsentrert synder.
Luther fastholder på denne måten kjernepunkter i mystikken. Gud er den i seg selv uerkjennbare som holder alt i sin hånd; vi lukkes inn i gudsfellesskapet gjennom det salige byttet, og vi må bekjempe egenviljen i etterfølgelse og kjærlighetens tjeneste for vår neste. Luthers understrekning av at et gjenopprettet gudsforhold ikke er noe vi kan gi oss selv; det er alltid et resultat av Guds verk i mennesket, er tydelig i samsvar med «Den tyske teologi». Luther understreker også ordets og sakramentenes betydning for formidlingen av det frelsende gudsnærvær. På dette punkt er Luther tydeligere enn forfatteren av «Den tyske teologi», men det er knapt noen motsetning mellom dem.
Samtidig er det andre elementer i Luthers tenkning som går ut over det som var standardtemaer i mystikken. Han har en klarere forståelse av betydningen av de troendes fellesskap og av betydningen av Jesu død på korset. Etter hvert blir også referansene både til «Den mystiske teologi» og «Den tyske teologi» sjeldnere i Luthers skrifter enn de var i det han skrev og talte om da han var ung. Men en har ikke dekning for å si at dette var en tradisjon Luther distanserte seg fra.
Mystikk og luthersk teologi etter Luther
I den lutherske ortodoksi var en lite opptatt av mystikk. Der var målet begrepsmessig presisjon, og dermed havnet man fort i en skrivemåte som i form om ikke nødvendigvis i innhold ligger nær den Luther tok avstand fra i forordet til «Den tyske teologi». Unntaket var Johann Arndt, som gav ut «Den tyske teologi» på nytt og var like begeistret for denne boken som Luther var. Pietistene hadde derimot stor sans både for Arndt og «Den tyske teologi». I Norge ser vi det tydelig hos Hans Nielsen Hauge, selv om den av mystikkens forfattere han var mest opptatt av, var Johann Tauler. Han var en eldre samtidig av forfatteren av «Den tyske teologi» og er omtalt i dette skriftet. Avstanden i teologi mellom de to er liten. Støttet av autoriteter som Martin Luther, Johann Arndt og Hans Nielsen Hauge kunne en derfor ha ventet at den bibelbevisste delen av norsk lutherdom også hadde omfavnet mystikken, men i nyere tid ser det ikke ut til at det har skjedd i særlig stor grad.
Dette kan henge sammen med at også akademisk Luther-forskning lenge hadde liten forståelse for Luthers forhold til mystikken. Det tror jeg primært har to grunner. Den såkalte Luther-renessansen, altså den fornyede interesse for faglig arbeid med Luthers skrifter som fant sted fra begynnelsen av det 20. århundre, var preget av Immanuel Kants tenkning, og dermed av filosofiske forutsetninger som var fremmed for mystikken og dens understrekning av gudsforholdets sentrale betydning. De som på denne tiden var opptatt av mystikk, og dermed også arbeidet med Luther ut fra dette perspektiv, hadde gjerne også et positivt forhold til nazistisk inspirert nasjonalisme. Dermed ble Luther og mystikken et tema bekjennelsesbevegelsens Luther-forskere ikke våget å nærme seg, og dette har satt sine tydelige spor, blant annet i Carl Fredrik Wisløffs Luther-studier. Inspirert blant annet av den svenske Luther-forskeren Bent Hägglund har dette endret seg de siste tiårene, og studiet av Luthers forhold til mystikken betraktes i dag som et sentralt tema innen Luther-forskningen.
Konklusjon
Det er et kjernepunkt i kristen mystikk at selv om Gud i seg selv er uerkjennbar, holder Gud alt i sin hånd og er den innerste kjerne i all virkelighet. Det er derfor et mål å forholde seg til Gud på en slik måte at en ser Gud i alt uten å tilbe deler av den skapte virkelighet som Gud. Dette er forbilledlig og stedfortredende realisert gjennom Sønnens forhold til sin Far, og mennesker er ved ordets og Åndens formidling invitert inn i dette fellesskapet. Dette er ting Luther lærte blant annet av mystikkens kjerneskrifter, og det forble sentrale elementer i hans teologiske tenkning livet ut.
Litteratur til videre studium
Alfsvåg, Knut. ”Negativ teologi hos Martin Luther”, Over alt 21 (2009), 91–100
Alfsvåg, Knut. What no mind has conceived: An investigation of the significance of Christological apophaticism, Leuven, Paris, Walpole: Peeters, 2010.
Alfsvåg, Knut. ”Luther as a reader of Dionysius the Areopagite”, Studia Theologica 65 (2011), 101–114. https://doi.org/10.1080/0039338X.2011.628124
«Den tyske teologi»: En perle fra 1300-tallets kristne mystikk. Med Martin Luthers forord. oversatt av Knut Alfsvåg, Follese: Efrem, 2024.
Hägglund, Bengt, «Luther och mystiken», Arvet från reformationen: Teologihistoriska studier, Göteborg: Församlingsförlaget 2002, 23–34
Leppin, Volker. ”Luther: A Mystic”, Dialog: A journal of theology 56 (2017), 140–144, 10.1111/dial.12315.
