Det kan noen ganger virke som om misjon er en aktivitet eller satsning som en menighet bestemmer seg for å gjennomføre med håp om å nå ut og vinne nye mennesker. Men tenker man på menighetens misjonskall som én aktivitet blant andre, glemmer man hva en menighet egentlig er i dypeste forstand. Ingen menighet lever for seg selv. Den har et oppdrag fra Gud om å alltid nå ut til alle mennesker og innlemme dem i fellesskap med Gud. Alt den gjør må være gjennomsyret av dette. Denne grunnholdningen, denne orienteringen, må få konsekvenser i enhver menighets liv.
Misjonserklæring
Det er mote å snakke om "driftskonsept". Hver bedrift, organisasjon og forening skal formulere mål for sin virksomhet og et grunnleggende driftskonsept/forretningsidé. På engelsk, som en kuriositet, kalles forretningsidé «mission statement». Kirkens driftskonsept trenger ikke omformuleres. Det er gitt en gang for alle.
Gå ut i hele verden og forkynn evangeliet for alt som Gud har skapt! Mark 16:15
På en skjult måte fortsetter Kristus sin misjon i og gjennom sin kirke.
På svensk har ordet ‘misjon’ nå også fått betydningen «grunnleggende oppgave», som forskyver betydningen fra det opprinnelige «å sende». I kirkesammenheng er det viktig å sammenholde begge disse betydningene. Med begge begrepene i tankene kunne man til og med uttrykke det slik: Menighetens misjon er misjon, d.v.s. at menighetens oppgave er å nå ut til alle mennesker for å innlemme dem i fellesskapet med Gud. Den er sendt av Kristus for å forkynne Guds herlige gjerninger gjennom tilbedelse, pastoral omsorg og undervisning og for å vitne om vår Herre i ord og gjerning.
Alt menigheten gjør må være knyttet til dens oppdrag. Gudstjenesten skal være et uttrykk for kirkens misjon, diakonien er et uttrykk for kirkens misjon og undervisning er et uttrykk for kirkens misjon, ja menighetsfellesskapet er også et uttrykk for kirkens misjon. Dersom vi bare kaller det talte ord, prekenen, og det personlige vitnet for misjon, noe som ofte skjer, da har vi en forenkling som fører tankene helt feil.
Menighetens grunnleggende oppgave er misjon. Det kommer til uttrykk i martyria (vitne), liturgi (tilbedelse), diakoni (kjærlighetsaktivitet) og koinonia (menighetsfellesskap). Det er ikke mulig å isolere vitnet, gudstjenesten, diakonien og menighetsfellesskapet fra hverandre. Menigheten er sendt av Gud, for å forkynne Hans store gjerninger gjennom et klart vitnesbyrd og lære, en vedvarende bønnetjeneste, gjennom kjærlighetsgjerninger og ved å bygge et nytt fellesskap av mennesker som har forsonet seg med Gud.
Hva menigheten er
Utgangspunktet for en analyse, dersom en menighet fungerer som misjonerende, må være å bli klar over menighetens fantastiske og ansvarsfulle oppdrag fra Gud. Det kan være en ny oppdagelse.
Vi tenker ofte for lite på hvilke ressurser, og her i åndelig forstand, vi har til rådighet. Vi har et oppdrag, et kall fra Gud, om å være lys og salt i den sammenhengen vi står i (Matt 5:13-14). Menneskene som øser ut av Guds rike kilde er kirken på sin plass. Alt vi behøver for vår salighet har vi i våre menigheter gjennom Guds Ord og de hellige sakramenter. Vi er, ved Guds nåde og kall, menigheten på det sted hvor vi bor. Vi er forbundet med alle kristne på vår jord, en del av "den ene, hellige, universelle og apostoliske kirke", men på stedet der vi opererer, er vi den kirken. Man kan si det slik: «Forsamlingen er lokalsamfunnet til den ene, hellige, universelle og apostoliske kirke».
Kirken er fortsatt «kledd i denne verdens klær», den er Guds rike i en verden preget av synd og død. Det nye finnes bare i Kristus. Uansett hvor han arbeider, virker også den nye tids krefter som verden ofte ikke kan se eller forstå. Ettersom guddommens fylde en gang bodde i Jesus fra Nasaret, bor nå Guds rikes krefter midt i den gamle verden, hvor de er ikledd jordisk form. På utsiden ligner det en menneskelig organisasjon – men i denne ytre formen lever Guds rike med alle sine frelsende, livgivende krefter. I den forstand kan det være berettiget å snakke om kirken som et sakrament. Gjennom synlige jordiske ting gis usynlige himmelske gaver.
Når vi tør å trekke konklusjonene av dette, endres mye. Hver menighet er den hellige, universelle, apostoliske kirke i dens lokalitet og bærer kallet fra Gud. Den kan være liten eller stor. Det er Guds eget folk, der menighetsmedlemmene bor og arbeider. De som «med menigheten tror og bekjenner at Jesus er Frelseren og Forløseren» (Kateketisk Utvikling 1878 St 1) er myndige og sendt av Gud for å «tale om det de har sett og hørt» i ord og handling.
Noen har sagt det slik med en bevisst skarphet: Kristne ansvar omfatter de som ennå ikke, eller ikke lenger, kjenner Kristus som sin frelser.
Behovet for en samtidsanalyse
Enhver menighet må takle utfordringen med hvordan den skal lykkes i å nå ut med budskapet og inn i menneskers livssituasjon med evangeliet. Det mangler ofte en reell samtidsanalyse, som gjør at menighetsarbeidet fortsetter i gamle hjulspor uten dypere refleksjon, eller det prøves igjen og igjen «nysatsinger», hvis «best-før»-datoer mange ganger har gått ut for lenge siden.
Det er lett å klamre seg til gamle tankemønstre. Det er ikke lenge siden at Svenska kyrkan virkelig var en folkekirke i ordets rette forstand. Å snakke om misjon i Sverige ble ikke ansett som hensiktsmessig. De aller fleste ble døpt og tilhørighet til kirken var ikke engang bundet til dåpen.
Samholdet i religiøs forstand fant man i en geografisk lokalmenighet, som sørget for at hvert kirkemedlem kunne delta i kirketilbudet på sine egne premisser. Deltakelsen i de kirkelige handlingene var de fleste steder ubrutt, dåp og konfirmasjon var nærmest en selvfølge. Folkekirketeologien om Guds Ord til folket i Sverige ga nok en ideologisk motivasjon til kirkens mangefasetterte virksomhet. «Moderne» arbeidsmetoder ble gradvis innført og i de fleste nybygde bydelene ble det bygget små kirker i takt med urbaniseringen. Menighetshjemmene bugnet av aktiviteter, grupper, syforeninger, kor og studiesirkler. På den måten ble mange holdt i kirkesammenheng. Samtidig var friheten stor for enkelte prester til å plassere sine menigheter innenfor ulike fromhetstradisjoner, så lenge ingen stilte spørsmål ved den enkeltes rett til kirkelig tjeneste og begynte å stille «urimelige krav» til kirkedokumentene.
Vi vet at dette er en svunnen tid. Kirkebesøket har stupt, noen steder nærmest kollapset, konfirmasjonsskikken er undergravd, hele driften av menighetskirken ligger i grus og stadig flere mennesker blir ført til graven uten noen seremoni osv. I prostiene er tjenestetilbudet redusert og mange kirkebygg står de facto tomme. Utmeldingene fra kirken slår nye rekorder. Sekulariseringen av samfunnet har blitt paret med en intern sekularisering av kirkens virksomhet.
Våg å vurdere arbeidet
Det har vært mange forsøk på å takle den situasjonen. Det som kan kalles populariseringsforsøk har vært legitimt. Det kanskje tydeligste eksemplet på at kirkens arbeid endrer seg gjelder gudstjenestelivet. Nye «lettere» gudstjenesteformer er forsøkt, antall musikalske gudstjenester og konserter har økt dramatisk. Håpet om at folk skulle ledes fra enklere gudstjenester inn i menighetens vanlige gudstjenesteliv har ikke blitt oppfylt. Konsekvensen har vært at det ofte er en konsertmenighet, en annen musikkgudstjenestemenighet og en tredje familiegudstjenestemenighet ved siden av den krympende høymessemenigheten. Bare de som jevnlig går på høymesse kommer også ved de andre anledningene – du kan gå ned trappene, men svært sjelden opp! I mange menigheter har for eksempel sommertid vært en tid hvor det «vanlige» gudstjenestelivet praktisk talt opphører. Det som står igjen har blitt et musikktilbud, mens høymessene glimrer med sitt fravær. I mange sammenhenger snakkes det om nødvendigheten av kvalitetssikring for at en virksomhet skal fungere og utvikle seg.
Konsentrasjon
Arbeidsmetodene, som ble kopiert fra samfunnet i folkekirkebevegelsens Sverige, fungerer ikke lenger. Det gjelder derfor for kirken å hente ut det unike fra sine egne kilder.
Alle trenger ikke gjøre det samme – men skal menigheten være misjonær i egentlig forstand, må det skje en kraftsamling for å kvalitetssikre gudstjenesten, undervisningen, diakonien og menighetsfellesskapet. Hvis dette fungerer, er menigheten misjonær. Misjon er aldri frakoblet eller en aktivitet uavhengig av det som utgjør en menighet. Det er heller ingen annen aktivitetsform som kan erstatte gudstjenesten, diakonien og menighetsfellesskapet. Det er alltid viktig å finne den rette balansen mellom tradisjon og innovasjon. Menigheten som ikke bryr seg om «sine gamle» mister dem, og menigheten som ikke søker nye måter å uttrykke «den tro som er overlevert en gang for alle» når ingen «nye» mennesker.
Ordet skaper tro
Utgangspunktet for all fornyelse er at enhver menighet, «der Guds ord forkynnes rent og klart og sakramentene forvaltes etter Kristi innstiftelse», har alt som trengs for å være en kirke. Troen er født i menneskers hjerter der Guds ord forkynnes i all sin fylde (Rom 10:17). Ingen kan komme til tro uten Ordet og sakramentene.
Ordet skaper tro. For kirken er ikke Bibelen en håndbok full av instruksjoner, men et effektivt nådemiddel, som når det leses, forkynnes og utlegges, skaper tro. Menigheten er en synlig formidler av usynlige gaver gjennom Ordet og sakramentene. Det er ikke uten grunn at Paulus innprenter Timoteus nødvendigheten av å «lese høyt fra skriftene, lære og formane» (1 Tim 4:13).
Det som var essensielt også da gjelder like mye nå. Det var slik Timoteus bygget sin menighet og slik kan en annen menighet bygges. Bibelens målgruppe er hele menneskeheten, men Bibelen er først og fremst kirkens bok, som leses i gudstjenesten. Når kirken hevder at Bibelens ord er inspirert av Gud, må det forstås som total avhengighet og identifisering med disse ordene. Refleksjon over Skriften er det som bygger opp menigheten og gjør den i stand til å utføre sitt oppdrag i verden. Slik trofasthet til Bibelen betyr en ydmykhet foran den en gang gitte åpenbaringen og en intens, aktiv lytting til hva Ånden sier gjennom den til vår egen tid.
Ethvert forsøk på å fornye en menighet med ulike metoder, strategier eller kampanjer er dømt til å mislykkes hvis ikke Guds Ord på denne måten står i sentrum. En person kommer ikke til tro ved å bli «overtalt til å være med» og ved å stå opp for en aktivitetsidé, men ved at Gud tar tak i ham gjennom det levende Ord og «leder ham til sannheten». Slik begynner disippelskap, og grunnfestingen av troen skjer på samme måte.
En livaktig menighet trenger ikke være det samme som en levende menighet. En livaktig menighet kan fungere som enhver annen forening, med dyktige ledere og engasjerte medlemmer, men alt avhenger av hva de kan få til med egne ressurser og talenter. Menigheten i bibelsk forstand er en levende organisme, som henter sin styrke og næring fra Guds Ord og sakramentene. Når Guds ord settes i sentrum får alt nytt liv og bygges opp. (Ef 4:15-26)
Når refleksjonen over Ordet settes i sentrum, blir gudstjenestene det de er ment å være: møtet med den levende Gud.
Å bygge opp Kristi legeme
Oppgaven er «å utruste de hellige til tjeneste så Kristi kropp bygges opp». (Ef 4:12) Strategien er faktisk veldig enkel. Hva én eller flere prester, én eller flere diakoner eller andre ansatte klarer å gjøre, er ingenting sammenlignet med om enhver kristen, enhver tilbeder ble bevisst sitt «misjonsansvar». Enhver kristen er kalt av Gud til å være en «misjonær», en emissær i sin daglige situasjon. For lenge har folk i menighetene blitt redusert til å være gjenstander for prestenes og ansattes arbeid. Vi høster nå fruktene av denne fatale feilen og feil syn på hva en kirke er.
Det handler i bunn og grunn om å styrke den enkelte kristne, få ham eller henne til å forstå at det han eller hun gjør eller ikke gjør påvirker livet til hele menigheten. Der gudstjenestelivet fungerer, sendes enhver kristen ut som en budbringer i ordets rette forstand. (Ordet messe har denne opprinnelige betydningen: "Missa est. Det sendes ut")
Paulus sine ord om de kristne som "Kristi brev" til verden (2 Kor 3:3) er ekstremt relevante i vår tid, da menneskers kunnskap og opplevelser av kirkens tro og liv blir mindre og mindre. De som ikke bor i kirkens fellesskap, leser ingen annen bibel enn de kristne.Det er i møtene med andre mennesker i deres hverdag at mye avgjøres i synet på hva tro betyr. Det er i hverdagen at menighetens medlemmer fungerer i misjon. Derfor er det ekstremt viktig at kristne ikke isolerer seg fra de andre aktivitetene som foregår på stedet der de bor. Egentlig burde det være åpenbart, men mange føler at kristne er skjermet fra det alle andre holder på med. Det er når de «som vet at de ikke lever av verden, lever med verden», at mange anledninger byr seg for å «gi grunner for håpet som er i oss». (1 Peter 3:15)
Fremtiden
I tusen år har kirkens oppgave i vårt land vært å forvalte Guds tilbud om frelse. Men kirkens posisjon i samfunnet har nok aldri før vært svakere i et historisk perspektiv. Det som har blitt kjent som Svenska kyrkan kan ikke unnslippe sin historiske arv som Guds menighet i Sverige. I tusen år har den i ulike avskygninger formidlet evangeliet til Sveriges innbyggere. Den historisk gitte rollen er Kirkens spesifikke utfordring. Den deler misjonsansvar med alle kristne, men Svenska kyrkan har en unik arv å forvalte. Den må ikke isolere seg fra samfunnet, men må heller ikke bli absorbert av det pluralistiske samfunnet og bli et smørbrødfat hvor alle tar det hun eller han ønsker.
Begrepene «kirke og menighet» har en bestemt betydning som krever en spesiell måte å fungere på i et unikt samspill mellom embetsbærerne og lekfolket slik at kirken forblir det den kalles å være og forvalter det som «læres av alle, alltid og overalt og som er "overgitt til de hellige" for å legemliggjøres i enhver tidsalder (Jud 1) Uten dette unike samspillet mellom lekfolk og kirkens embete, er hele kirkens oppdrag truet.
Enhver menighets misjon er og forblir misjon. Veien til en dristig tjeneste for verden går tilbake til kildene, i en ny oppdagelse av hva kirken og menigheten er. På moderne språk kalles det kvalitetssikring og konsentrasjon om kjernevirksomheten.
Artikkelen er først publisert i "Kringkast for verdens liv".- Om gudstjeneste, undervisning, diakoni og misjon i menigheten" Arbetsgemenskapen Kyrklig fornyelsesårbok 2000, Verbum og i oppdatert versjon i Kyrka och Folk nr. 1 2023.
