Ny-kalvinismen

Ny-kalvinismen har begynt å gjøre seg gjeldende i Norge. Det har ført til at det har oppstått grupper av unge kristne som flagger kalvinsk teologi. Den ny-kalvinske bevegelsen har opphav i USA, i kirkesamfunnet Sørstatsbaptistene. I følge nyere statistikker sier ca. 16 % av pastorene innen dette kirkesamfunnet at de er såkalt fem punkts kalvinister, og tilhengere av den klassiske kalvinismen. Ny-kalvinismen er en oppblomstring nettopp av denne retningen. Den gjør seg ikke bare gjeldende i USA, men over store deler av verden. Bevegelsen fikk en viss oppmerksomhet i 2009. Da ble den omtalt i tidsskriftet Times som en av verdens ti mest innflytelsesrike retninger.

Etter hvert som man stifter bekjentskap med ny-kalvinismen oppdager man at den er annerledes enn andre bevegelser som har kommet fra USA i senere år. Den er hverken karismatisk, eller representativ for amerikansk kirkeveksttenkning. Det formidles mye godt. Det tales for eksempel klart og tydelig om frelse og fortapelse, om vekkelse, og om Bibelens ufeilbarlighet. Bevegelsens ledere inspireres av den eldre amerikanske vekkelsesbevegelse, av teologer og forkynnere som Jonathan Edwards, Charles Spurgeon og Martyn Loyd-Jones. Dagens ledere er dyktige teologer og pastorer, som har drevet målrettet evangelisk virksomhet siden 1980-tallet. Nå ser de frukter av sitt arbeid. Unge mennesker søker konservativ, bibeltro og, fremfor alt, kalvinsk teologi. De leser kalvinske bibellærere som Kevin DeYoung, og de lytter til forkynnere som John Piper og Paul Washer.

Mange spør hvordan denne bevegelsen skal vurderes. Det er ikke tvil om at den formidler mye god bibelsk veiledning. Dersom man går bevegelsens teologi nærmere etter i sømmene, vil man likevel oppdage flere ting som virker fremmedartet og vanskelig å godta. De som slutter seg til bevegelsen kan for eksempel komme til å ta gjendåp. Grunnen til dette er at sørstatsbaptistene har et baptistisk dåpssyn, og derfor praktiserer voksendåp. Man finner også snart ut at nykalvinistene har en meget streng lære om utvelgelsen (dobbel predestinasjon). De lærer at Gud har forutbestemt noen til frelse, og andre til å gå fortapt. I forlengelse av dette lærer de såkalt begrenset forsoning (limited atonement). Jesus døde bare for de som er utvalgt til frelse, ikke for dem som er bestemt til å gå fortapt.

Ny-kalvinismens er representativ for såkalt fempunkts kalvinisme. Det betyr at de målbærer den klassiske kalvinismen slik denne ble utformet av teologigenerasjonen etter Calvin. Deres troslære er sentrert om følgende fem hovedpunkter; 1. Læren om totalt syndeforderv, 2. Læren om ubetinget utvelgelse. 3. Læren om begrenset forsoning, 4. Læren om uimotståelig nåde. 5. Læren om frafallets umulighet. Skal man forstå nykalvinismen trenger man noe kunnskap om de oppfattingene som skjuler seg bak disse punktene

Totalt syndeforderv og ubetinget utvelgelse

Det første punktet i det kalvinske fempunktssystemet handler om det totale syndeforderv. Ny-kalvinistene viderefører her den klassiske kalvinske læren om at mennesket er totalt gjennomtrengt av synden. Ingen er i stand til å gjøre det gode. Ingen er ut fra egne forutsetninger i stand til å søke Gud. Åndelig talt er alle mennesker døde, som følge av syndefallet.

Læren om det totale syndefordervet korresponderer med det andre dogmet i det kalvinske fem punkt systemet. Det handler om Guds suverene makt og om utvelgelsen. Kalvinismen lærer at Gud har utvalgt dem han vil frelse, uten at det foreligger noen forutsetninger for å bli valgt hos disse. På tilsvarende måte har Gud forutbestemt alle andre mennesker til fortapelse og forkastelse. Det er viktig å forstå den kalvinske læren om utvelgelse og forkastelse rett. Rendyrkede fem punkts kalvinister mener at Gud har bestemt mennesker til frelse eller fortapelse før han skaper dem. Utvelgelsen kan derfor ikke forklares med utgangspunkt i Guds nåde. Det handler kun om ubetinget utvelgelse eller forkastelse. De som er utvalgt blir frelst fordi Gud vil det. De som forkastes går fortapt fordi Gud vil det.

Selv kan jeg ikke forstå at den kalvinske læren om at mennesker forkastes av Gud fra evighet av stemmer med Bibelen. Bibelen lærer tvert i mot at Gud har en brennende trang til å frelse alle mennesker. Flere bibelsteder bekrefter dette:

Herren er ikke sen med løftet, slik noen holder det for senhet. Men han har tålmodighet med dere, for han vil ikke at noen skal gå fortapt, men at alle skal komme til omvendelse. 2 Pet 3:9

Gud vil altså at alle mennesker skal bli frelst. Dette er enda tydeligere uttalt i 1 Tim 2:4. Her leser vi at Gud "vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse”. I Titus 2:11 leser vi at "Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker”.

Hva betyr dette? Jo, det betyr for det første at de som tror på Jesus kan se på seg selv som utvalgt av Gud. De er valgt av ham fra evighet av (Ef 1:4). Dette gir likevel ikke grunnlag for å hevde at Gud vil at mennesker som ikke omvender seg skal gå fortapt. Bibelen viser derimot at Gud vil frelse så mange som mulig fra dom og fortapelse.

Så sant jeg lever, sier Herren: “Jeg har ikke behag i den ugudeliges død, men i at den ugudelige vender om fra sin ferd og lever”. Esek 33:11

Vi skal komme tilbake til dette med Guds frelse i neste artikkel. Da skal vi se nærmere på hvordan læren om at Gud har bestemt noen til frelse, andre til fortapelse, blir bestemmende for den kalvinske troslæren.

Begrenset forsoning

Kalvinismens lærer, som nevnt, at Jesu soningsdød bare gjelder for dem som er forutbestemt til frelse. Dette er ingen ny teologisk oppfinnelse, men en oppfatning som ble tydelig og klart utformet i teologi generasjonen etter Calvin. Særlig klart finner vi den hos den engelske teologen John Owen (1616-1683), en av kalvinismens fremste teologer.

En rekke bibelord benyttes for å begrunne læren om begrenset forsoning. Det vises for eksempel til Matt 1:21, der det står at Jesus skal frelse sitt folk fra deres synder. Likeledes til Joh 10:11 (15), der Jesus sier at han er den gode hyrde som gir sitt liv for fårene. Guds folk og fårene, er jo bare de som tror, og når Bibelen sier at Jesus frelser dem, så må det bety bare dem og ingen andre! Det vises også til andre bibelord, for eksempel Mark 10:45, der det står at Jesus gir sitt liv som en løsepenge for mange. "Mange" betyr noen, ikke alle, hevder fempunktskalvinistene. Derfor gjelder forsoningen kun de utvalgte.

Læren om begrenset forsoning tones ned i vanlig forkynnelse og undervisning hos noen av de moderne fempunktskalvinistene. Jeg har likevel til gode å se at noen av dem tar avstand fra denne læren. Flere, blant annet John Piper, som mange anser for å være den mest innflytelsesrike lederen innen ny-kalvinismen, er tydelig talsmann for denne oppfatningen.

Jeg må få melde mine sterke reservasjoner mot denne læren. Jeg kan ikke se at bibelord som sier at Jesus døde for sine får, eller for sitt folk, utelukker at han også led døden for alle. Dessuten finner vi en rekke bibelord som forteller at Jesus virkelig døde for alle, både de som blir frelst og de som går fortapt. I Joh 1:29, står det for eksempel at Jesus er Guds lam som bærer verdens synd. I 2 Kor 5:14-15, leser vi at Jesus døde for alle. I 1 Joh 2:1-2 heter det at Jesus er soning både for "våre synder", og for "hele verden".

I tillegg til disse og lignende tekster, finner vi også bibelord som sier at noen av dem Jesus døde for kan falle fra og gå fortapt. Et eksempel på dette er Rom 14:15: "Du må ikke med din mat føre dem i fortapelse som Kristus er død for". Et annet eksempel er 1 Kor 8:11: "Da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld – den bror som Kristus er død for".

Slike bibeltekster viser ikke bare at Jesus døde for alle. De viser også at frafall er mulig. Dermed kommer disse bibelstedene også i motsetning til det siste punktet i det kalvinske fempunktssystemet, nemlig læren om at de troende ikke kan falle fra.

Uimotståelig nåde

Ny-kalvinistene viderefører også læren om «uimotståelig nåde». De som er utvalgt til frelse, vil med nødvendighet bli omvendt, hevder de. Dette begrunnes med å vise til Guds allmakt og Guds utvelgelse. Fordi Gud er allmektig og gjør det han vil, virker nåden med uimotståelig kraft, slik at de utvalgte blir omvendt. For å forstå denne delen av kalvinismen rett, er det viktig å ha klart for seg at de oppretter et skille mellom det de kaller Guds alminnelige og spesielle nåde.

Den alminnelige nåden kommer til uttrykk i Guds godhet overfor alle mennesker, og i at innbydelsen til omvendelse forkynnes til alle. Man kan imidlertid ikke innby mennesker til frelsen ved å si at Jesus er død for alle, og derfor også for deg. En slik innbydelse bryter i følge kalvinismen med læren om begrenset forsoning. Man skal kun innby mennesker til Jesus, og denne innbydelsen formidler bare et ytre kall som både motstås og avvises av dem som Gud har forutbestemt til fortapelse.

Hva er det så som gjør at de utvalgte blir omvendt? Jo, overfor disse virker Gud, ikke bare med et alminnelig kall, men også med et spesielt indre kall. Dette indre kallet gjør at de som er forutbestemt til frelse forstår at de er utvalgt, og omvender seg.

Hva skal vi si til dette? Selv vil jeg svare at det nok er riktig å si at kallet til frelse oppleves både om et ytre og et indre kall. Evangeliets budskap om Jesu død for våre synder har virkning på den som hører det. Mange har kjent en overbevisende kraft som følger av dette budskapet. Det er likevel ikke sant at mennesker ikke kan stå imot kallet til omvendelse. Mennesker kan bli overbevist om at Jesus døde for dem. Likevel står de Guds kall i mot og sier nei til frelsen. Jesus forteller om dette i lignelsen om kongssønnens bryllup. (Matt 22:4ff)

Min erfaring er ellers at læren om uimotståelig nåde kan føre mennesker inn i stor fortvilelse, eller til at noen regner seg som kristne på et grunnlag som brister. Hvorfor tror du at nettopp du er utvalgt, kan man spørre en som tror på læren om utvelgelse og forkastelse. Svaret man kan få er at jeg har kjent Guds kall og Åndens virkning i mitt hjerte. Problemet er blant annet, at andre kan komme til å tenke at de forkastet av Gud fordi de ikke kjenner den etterlengtede virkningen i sitt indre.

Jeg har sett at mennesker i vår moderne tid har viklet seg inn i store anfektelser om utvelgelsen. De kan ikke tro de er utvalgt, men vil så gjerne være Guds barn. Det kan nesten oppleves håpløst å forsøke å hjelpe slike. Forholdet er likevel at den som stoler på at han er utvalgt fordi han føles det så sterk, snart kan oppleve at overbevisningen dør og blir borte.

Hva skal du da tro? Jo – du skal få tro at du kan se bort fra dine følelser, din manglende overbevisning og din tvil. Du skal få tro det Jesus sier i sitt ord, at den som tror på Ham ikke skal fortapes, men ha evig liv. Du og jeg får klynge oss til dette de dagene vi føler oss utvalgt og glade, og de dager vi føler oss mismodige og elendige – ja – forkastet av Gud. Hva vi føler kan ikke ødelegge det Jesus har gjort for å frelse oss. Det kan heller ikke forandre Guds løfte, for det er løftet om frelse for Jesu skyld det hele står og faller med.

En gang frelst – alltid frelst?

Ifølge det siste punktet i det kalvinske fempunktssystemet, kan ikke mennesker som virkelig er omvendt falle fra. Hva så dersom en person som bekjenner seg som en kristen likevel kommer bort fra Jesus? Til dette gis følgende forklaring: Det som ser ut som et frafall for oss, er ikke et virkelig frafall. Den personen det gjelder har i virkeligheten aldri har vært omvendt. For å begrunne at frafall er umulig viser kalvinismen blant annet til 1 Pet 1:3-5, Rom 8:31-39 og Fil 1:6. Av plasshensyn begrenser vi oss her til å se nærmere på Fil 1:6. Her leser vi følgende:

Og jeg er fullt viss på dette at han som begynte en god gjerning i dere, vil fullføre den inntil Jesu Kristus dag. Fil 1:6

Er dette bibelordet en garanti for ikke å falle fra? Nei, jeg tror ikke det. Leser vi videre i vers 7, ser vi nemlig at Paulus forklarer hvorfor han er sikker på at Gud vil fullføre sin gjerning i dem han skriver til. Grunnen er at de står sammen med ham i nåden.

Det er jo bare rett at jeg tenker slik om dere, for dere står sammen med meg i nåden. Fil 1:7

Så lenge et menneske lever i Guds nåde, vil det også bli bevart i troen slik at Guds gode gjerning kan fullføres i dette mennesket. Dersom et menneske kommer bort fra nåden, kan ikke Guds gode gjerning fullføres.

Jesus taler klart, både om hva vi må gjøre for å bli bevart i troen på ham, og om hva som forårsaker frafall. I Joh 15:6 viser han oss hvor nødvendig det er for troende mennesker å leve i samfunnet med Jesus: "Om noen ikke blir i meg, da kastes han ut som en grein og visner”. Sammenhengen dette bibelordet står i viser oss hvor nødvendig det er for en kristen å ta seg tid med Guds ord. Dersom Ordet forsømmes, vil vi gli bort fra Jesus og falle fra. Jesus selv advarte mot frafall, og han la ikke skjul på hva som kan føre til frafall. En av de viktigste grunnene er falske profeter og lærere som får mennesker til å vende seg bort fra Bibelens lære om Jesus. (Matt 24:5-11)

I vår tid må vi ta frafallets mulighet alvorlig. Saken er nemlig at vi lever i en tid med mye frafall. Det har nok ført til at det finnes noen mennesker som vet med seg selv at de en gang var kristne. Av forskjellige grunner kom de bort fra Jesus. Enkelte av disse har det vondt fordi de tror at det ikke er noen vei tilbake. Det finnes en rekke ord i Bibelen som Gud har beregnet på slike. Ord som viser Guds store kjærlighet til dem. Et av disse ordene finner vi i Jeremia:

Vend tilbake, frafalne barn! Jeg vil lege deres frafall. Jer 3:22

Denne teksten ble først publisert i august 2015.