Nytt perspektiv på Paulus forandrer evangeliet

Denne artikkelen ble først publisert i Magasinet Budskapet. Den tar for seg «Det nye Paulusperspektivet», gjennom å ta for seg en dansk bok som omhandler temaet. Selv om det ofte henvises til denne boken (som for øvrig også har norske bidragsytere), så får vi en introduksjon av dette nye perspektivet på Paulus. Artikkelforfatteren (Torben Kjær) peker på at et slikt syn/forståelse av Paulus og hans brever, snur fullstendig på flere sentrale lærepunkter. Særlig får det store konsekvenser for forståelsen av rettferdiggjørelseslæren.
«Det nye Paulusperspektivet» har hatt sin rot i liberal teologi, men har også fått sin inngang i evangeliske sammenhenger - da særlig gjennom teologer som N.T. Wright.

Paulus’ brev til romerne er et av de mest sentrale skriftene i NT. Dets betydning for kirkens teologi kan ikke overvurderes. Men det er teologisk strid om hvordan Paulus’ budskap skal forstås. Det nye Paulusperspektivet – som ikke lenger er så nytt – og det radikale Paulusperspektivet ønsker å ta et oppgjør med en klassisk luthersk forståelse.

Forlaget Anis ga i 2015 ut boken «Paulusevangeliet – Nye perspektiver på

Romerbrevet¹

» (boken heter det samme på norsk) av flere forfattere, med Kasper Bro Larsen og Troels Engberg-Pedersen som redaktører. Alle bokens forfattere tar utgangspunkt i det nye Paulusperspektivet. Dette gir meg anledning til i denne artikkelen å presentere og kommentere denne tolkningens anliggende helt generelt, før jeg kommer med noen korte kommentarer til den aktuelle boken.

Oppgjør med reformatorisk teologi

Den nevnte boken uttrykker anliggendet i den nye forståelsen på denne måten: «Det nye Paulusperspektivet hadde, og har fortsatt, til hensikt å frigjøre Paulusforskningen fra senere tiders

anakronistiske²

teologiske tolkningskategorier, slik at den kan komme i tettere overensstemmelse med Paulus’ idé- og mentalitetshistoriske kontekst i den antikke jødedommen og den gresk-romerske verden» (s.10).

Det nye Paulusperspektivet har en lengre forhistorie, men det egentlige gjennombruddet kom med E. P. Sanders, som skrev boken: «Paul and Palestinian Judaism: A Comparison of Patterns of Religion» (1977). Sanders mener at den tidligere protestantiske forskningen har latt seg farge av reformasjonens senere teologiske temaer, med det resultat at Paulus ble oppfattet som en «antikk Luther». Paulus’ kritikk av hans jødekristne motstandere ble forstått i likhet med reformatorenes oppgjør med katolsk kirke og dens gjerningerettferdighet. Det handler for Paulus – og for Luther – om hva et menneske skal gjøre for å fortjene frelsen (s.10).

Karikatur av jødedommen?

Men jødedommen på Jesu tid hadde ifølge Sanders ingen forestilling om at mennesker skulle gjøre seg fortjent til Guds nåde ved å prestere overholdelse av Moseloven. Protestantismens beskrivelse av jødedommen er altså en karikatur. I antikk jødedom tenkte man i stedet ut fra en paktsnomisme, som ifølge Sanders karakteriserer den antikke jødedom. Sanders benytter to vendinger, nemlig «getting in» (inngang) og «staying in» (forbli), og mener at jøden i kraft av Guds utvelgelse og av nåde ble innlemmet i pakten (inngang), og der møter jøden Guds nåde og står i frelsen. Jøden skal altså ikke fortjene Guds nåde eller frelse. Og jødens respons på Guds nådefulle handling er lydighet mot pakten, dvs. mot loven. Jøden forblir i pakten (nåden og frelsen) ved sin lydighet (forbli).

Dette er Sanders bilde av antikk jødedom. Ifølge det bildet har antikk jødedom ingenting med katolsk gjerningerettferdighet eller legalisme å gjøre (s.10-11). Dette får naturligvis konsekvenser for tolkningen av Paulus’ brev. Spørsmålet for Paulus er ifølge Sanders ikke: «Hvordan finner jeg en nådig Gud?», men derimot: «Hvilken betydning får Kristi komme for Israel og menneskeheten, og hva blir det av Israels særstatus?» (s.11).

Sanders legger grunnlaget for det nye Paulusperspektivet. Hans forståelse av antikk jødedom gir en helt ny lesning av Paulus, og Sanders blir i sin forståelse av antikk jødedom fulgt av mange. Vi får dermed «det nye Paulusperspektivet». Det utvikler seg raskt og er i dag en temmelig diffus størrelse. Den har utviklet seg i mer fagteologiske retninger, hvor den viktigste pioneren er James Dunn, og den har utviklet seg i mer evangelikal retning, hvor det spesielt er N. T. Wright som er den store inspiratoren.

Fire elementer i det nye Paulusperspektivet

Jeg tror man kan samle det nye Paulusperspektivet om fire felles elementer:

• Det første elementet er Sanders’ forståelse av antikk jødedom, som er nevnt ovenfor. Det er det felles utgangspunktet, og dette utgangspunktet skaper behovet for en ny forståelse.
• Det andre elementet er at Paulus ikke skifter religion. Som fariseer ærer og tjener han den ene sanne Gud, og som kristen ærer og tjener han den samme Gud. Ved møtet med den oppstandne på veien mot Damaskus skjer det ikke en omvendelse, men det skjer en kallelse. Paulus kalles til en ny tjeneste. Paulus skifter dermed ikke religion når han går fra jødedom til kristendom.
• Det tredje elementet er at alt det Paulus skriver angående rettferdiggjørelse på grunn av lovgjerninger eller ved tro, handler om forholdet mellom jøder og hedninger eller mellom jødekristne og hedningekristne. Rettferdiggjørelse handler ikke om forholdet til Gud, men om forholdet mellom jøder og hedninger.
• Det fjerde elementet er at lovgjerninger alene forstås som omskjærelse, sabbat og ren/uren mat. Når Paulus skriver om rettferdiggjørelse på grunn av lovgjerninger, refererer lovgjerninger til disse tre tingene: omskjærelse, sabbat og Moselovens regler for ren og uren mat. Hverken mer eller mindre. Disse tre «lovgjerningene» bruker jødekristne som noen identitetsmarkører som forteller hvem som tilhører Guds folk. Men de blir ikke bare brukt som identitetsmarkører, men også som en barriere som skal holde hedningekristne borte, og som skal sikre jødenes eksklusive rett til å være Guds folk. Paulus’ oppgjør med lovgjerninger dreier seg altså – ifølge det nye Paulusperspektivet – kun om dette: Jødene må ikke holde hedningene vekk fra Gud ved å kreve at de skal overholde de tidligere nevnte tre lovgjerninger.
  

Larsen og Engberg-Pedersens vinkling

Slik jeg ser det kan disse fire elementene betraktes som felles elementer i det nye Paulusperspektivet. Men interessant nok opererer Larsen og Engberg-Pedersen i sin introduksjon til boken Paulusevangeliet med noen andre felles elementer enn dem jeg har nevnt. De nevner Sanders’ forståelse av antikk jødedom som det første. Som det andre nevner de at Paulus var jøde, og at han ikke opplever en omvendelse til en ny religion. Paulus er en reformator innenfor det antikke jødiske feltet (s.12). Det tilsvarer mitt andre element. Larsen og Engberg-Pedersen nevner som det tredje element at

Paulus var hellenist.³

Hans brev avspeiler mentaliteter og ideologier fra samtidig polis- og imperiekontekst. Paulus var altså hellenist – noe som likevel på ingen måte gjorde ham mindre jødisk (s.12-13). Som det fjerde nevner de at Paulus var misjonær. Han var ikke en systematisk tenker, men skrev anledningsskrifter. Paulus teologiserte konkrete spørsmål som relaterte seg til hans praksis som misjonær (s.13). Når Larsen og Engberg-Pedersen vinkler det nye Paulusperspektivet på denne måten, skyldes det at de ligger innenfor den retningen som leser Paulus ut fra gresk-romerske forutsetninger. Engberg-Pedersen er kjent for sin

stoiske ⁴

lesning av Paulus.

Det radikale Paulusperspektivet

Det nye Paulusperspektivet finnes i mange variasjoner i dag, og for å gjøre bildet enda mer diffust, er også det radikale kommet til. Her mener man at man ikke har gått langt nok i det nye Paulusperspektivet med hensyn til å gjøre Paulus jødisk. I det radikale Paulusperspektivet mener man at Paulus fastholdt at jøder som ham selv skulle overholde Moseloven for å bli i pakten med Gud. Paulus’ evangelium om adgang til pakten utenom Moselovens rituelle bud er derfor kun henvendt til hedninger (s.14).

Evangelikalt nedslag

Det nye Paulusperspektivet har også funnet nedslag i evangelikale kretser. N. T. Wright (også kalt: Tom Wright) er den best kjente representanten for det. Han oppløser det grunnleggende i lov-evangelium-forståelsen. Loven oppfattes av Wright ikke som Guds redskap til å avsløre synd, slik at vi drives til Kristus. Han mener at man blir en kristen ved å slutte seg til Jesus som sin herre. Rettferdiggjørelse handler ikke om at Gud erklærer den troende rettferdig, men om medlemskap i menigheten. Rettferdiggjørelse betyr at Gud regner et menneske som tilhørende Guds familie.

Paulus taler om forholdet til Gud

Hvordan skal vi forholde oss til det nye Paulusperspektivet? Sanders’ forståelse av antikk jødedom betydde en dekonstruksjon av Paulus. Og det gikk spesielt ut over Romerbrevet 1-3. Disse kapitlene var ifølge Sanders en konstruksjon fra Paulus’ side, og den holdt ikke. Det er ikke mye annet enn motsetninger i de tre kapitlene. For ifølge Sanders er synden ikke noe problem når man står i pakten, og ifølge Sanders er det ingen jøde som fortjente frelse og blir rettferdig ved lovgjerninger. Sanders’ egen forståelse kolliderte altså med Rom 1-3, og derfor «måtte» han dekonstruere Rom 1-3.

Men dermed har man ikke bare avvist denne teksten, men også rammen for Paulus’ forståelse av synd, av lovgjerninger og av rettferdighet ved tro, for ifølge Romerbrevet 1-3 står alle mennesker under synd. Alle har syndet. Menneskets synd er ulydigheten mot Gud. Det er opprøret mot Gud, og denne synden konkretiserer seg i en avvisning av Gud og i overtredelser av Guds lov.

Paulus påviser i Romerbrevet 1-2 at alle mennesker kjenner Gud gjennom en naturlig åpenbaring eller Guds åpenbaring i GT. Men alle avviser den Gud de kjenner. Paulus påviser at alle kjenner Guds lov via en naturlig lov eller en åpenbart lov i GT. Alle overtrer denne loven. Det gjelder hedninger i forskjellig omfang og på forskjellig måte, og det gjelder jødene. Men det er noen hedninger og jøder som bekjemper synden og kjemper for å bygge opp sin egen rettferdighet. Det skjer gjennom loven ved å oppfylle loven. Men det er ikke mulig på grunn av menneskets synd.

Romerbrevet 1-3 viser krystallklart at det handler om menneskers forhold til Gud. Her står loven og synden mellom Gud og menneske og sperrer adgangen til Gud. Loven formulerer hva som er rettferdig og dekker alle Guds bud – og ikke bare omskjærelse, sabbat og renhet. Et menneske er rettferdig når det oppfyller loven. Og det er menneskets eneste vei til et rett forhold til Gud. Men det skjer ikke på grunn av menneskets synd: «For av lovgjerninger blir intet menneske rettferdig for ham, for det loven gir, er erkjennelse av synd» (Rom 3,20). Rammen forteller at alle står overfor loven og kan gjøre ett av to: Enten leve i bevisst opprør eller forsøke å oppfylle den. Rammen forteller at synd, lov og rettferdiggjørelse har med Gud å gjøre og dreier seg om spørsmålet: «Hvordan finner jeg en nådig Gud?» Det handler om å stå rettferdig overfor Gud.

Dekonstruksjon anstrenger lesningen

Paulus forstår altså antikk jødedom helt annerledes enn Sanders. Og Sanders er bare en teolog, mens Paulus er en apostel. Sanders har lest om antikk jødedom, mens Paulus har levd i den. Så jeg velger Paulus fremfor Sanders. Rammen forteller at rettferdighet er oppfyllelse av loven, og at troens rettferdighet er en fremmed rettferdighet. I det nye Paulusperspektivet er man totalt avvisende overfor en tilregnet rettferdighet, som Gud skjenker gjennom evangeliet og til troen. I det nye Paulusperspektivet kan Romerbrevet 1-3 ikke handle om dette, og derfor må man dekonstruere det eller lese det annerledes. Det gir en anstrengt lesning, fordi man hele tiden forsøker å få Paulus til å si noe annet enn det han sier. Dette er i meget kort form min kritikk av det nye Paulusperspektivet.

Ny bok på dansk

På dansk finnes det ikke mye om Romerbrevet, og derfor er det i seg selv interessant at det nå foreligger den omtalte boken, Paulusevangeliet – nye perspektiver på Romerbrevet. Boken er ikke en kommentar i tradisjonell forstand med en vers for vers gjennomgang. Det er heller ikke en tradisjonell gjennomgang skrevet av én teolog, da det er skrevet av en rekke skandinaviske teologer med hovedvekt på danske. Boken består av et introduksjonskapittel og elleve artikler som diskuterer hvert sitt tekstavsnitt i brevet. Det gir selvfølgelig en variasjon i tilnærming til tekstene (metode) og i tolkning. Men resultatet blir at den mangler et helhetspreg og en helhetstolkning.

I bokens forord skriver redaktørene: «Paulus’ Brev til Romerne er en teologisk og idéhistorisk klassiker» (s.7). De nevner hvilken betydning lesningen av Romerbrevet 1,17 fikk for Luther, og siden er utallige kristne og teologer blitt avklart gjennom lesning av Romerbrevet. Brevets betydning står ikke til diskusjon. Boken presenteres som en «eksegetisk og metodisk introduksjon til Romerbrevets univers. Dens målgruppe er teologistudenter og andre med interesse for kristendommen og dens tilblivelse. At introduksjonen er eksegetisk, vil i denne sammenhengen si at bokens fokus gjelder Romerbrevets betydning i dets opprinnelige, historiske kontekst – før det begynte å vinne kanonisk klassikerstatus. Bokens formål er med andre ord å gi en innføring i Romerbrevet i dets opprinnelige kommunikasjonskontekst, basert på de seneste årtiers internasjonale eksegetiske forskning (det såkalte nye Paulusperspektivet, og det ’radikale’ Paulusperspektivet). Spørsmålene om resepsjonshistoriens senere bruk av teksten og dens fortsatte relevans i dag spiller derfor en mindre sentral rolle. Boken kan imidlertid godt danne utgangspunkt for en aktuell teologisk og filosofisk diskusjon av Romerbrevet. Eksegesen kan ved å gå bakom tradisjonen meget vel komme til å avsløre sider ved Paulus som er aktuelle på annerledes og mer vidtrekkende måter, enn den tradisjonelle protestantiske teologien har kunnet se» (s.7).

Boken er et partsinnlegg

I forordet er det ytterligere en presentasjon av bokens program: «Artiklenes forfattere er blitt bedt om dels å gjøre grunnleggende rede for plasseringen av tekstavsnittet i brevet som helhet og selve argumentasjonsgangen i det, dels å presentere de absolutt sentrale problemstillingene i forskningen om den gitte tekst, og endelig å legge frem en tolkning av teksten som avspeiler en eller flere av fortolkerens foretrukne metoder eller særlige perspektiver på teksten» (s.7-8).

Dette er bokens program. Det er fokus på brevets betydning i dets opprinnelige historiske kontekst basert på det nye eller radikale Paulusperspektivet. Det er velgjørende at forfatterne så klart vedkjenner seg sitt teologiske ståsted i det nye Paulusperspektivet – og samtidig så tydelig markerer en avstand til det de kaller for «tradisjonen», som er den senere kirkelige tolkningen. Boken er med andre ord et partsinnlegg. Den er for et nytt Paulusperspektiv i dets forskjellige variasjoner og imot tradisjonen. Med tradisjonen vil man ikke minst mene den lutherske tolkningen, for i det nye Paulusperspektivet opererer man med to skurker. Den første store skurken er Augustin, som for alvor begynte en feillesning av Paulus og Romerbrevet, og den enda større skurken er Luther, superskurken over alle, som videreutviklet og kanoniserte Augustins feillesning. Luther leste jo sin samtids katolske villfarelse inn i brevet, slik at Paulus og Luther dermed bekjempet den samme form for gjerningerettferdighet. Først med det nye Paulusperspektivet har forskningen oppnådd en nødvendig frigjørelse fra en reformatorisk lesning, mener bokens forfattere. Det blir tydelig i bokens introduksjon, som både er en introduksjon til nytt og radikalt Paulusperspektiv og til Romerbrevet.

Romerbrevet debatteres

Jeg kan ikke gå i dybden, men vil fortsette med å presentere enkelte av artiklene i boken. Artikkelen om Romerbrevet 1,18-3,20 av Magnus Zetterholm er primært en forskningsoversikt. Zetterholm hører til i det radikale Paulusperspektivet og mener at det ikke finnes noen direkte motsetning mellom Paulus og jødedommen. Konklusjonen er «at den historiske Paulus bør rekonstrueres med utgangspunkt i at han forble jøde, og at han var tro mot jødiske tradisjoner» (s.81). Ifølge Zetterholm er problemet i skriftavsnittet ikke jøden, men hvordan ikke-jødene skulle forholde seg til Israel.

Troels Engberg-Pedersen har en oversikt over Romerbrevet 5-8. Det er nærmest en parafrase av teksten og er på mange måter ganske god. Anders Klostergaard Petersen behandler Romerbrevet 6. Ved å benytte kunnskap om ritualer i alminnelighet og

initiationsritualer⁵

i særdeleshet kan det skapes forståelse over teksten. Tesen er at det ikke er umulig å synde, men Kristus-tilhengerne er plassert i en posisjon hvor de ikke bare har fått muligheten for, men også er drevet til å handle rettferdig (s.180). Gitte Buch-Hansen har et kapittel om Romerbrevet 9-11. Buch-Hansen vil arbeide med teksten via en forståelse av

etnisitet og genealogi⁶

i antikken. Det virker som en lang omvei for å forstå Paulus, som taler om at hedningene er tatt opp i Israel og innpodet i det edle oliventreet. Jeg avslutter med Lone Fatum, som har en artikkel om Romerbrevet 12-13. Fatum bruker en sosial-antropologisk metode. Nøkkelbegreper som kjærlighet og Kristus blir sosiale begreper. Fatums tese er at kjærligheten blir et sosialt verdibegrep, og at gode gjerninger betraktes som en «etnosentrisk identitetsmarkør på én gang selvbekreftende innad og offensiv selvbeskyttelse utad» (s.240). Kristus er en kollektiv figur.

Gir ingen hjelp til å forstå Paulus

Hva kan man bruke boken til? Det er ikke en innføring i nytt Paulusperspektiv. Det er primært forutsatt. Det nye og radikale Paulusperspektivet er ellers relevant å beskjeftige seg med, da det er et frontalt oppgjør med en reformatorisk forståelse. Det er heller ikke en innføring i Romerbrevet, for det forsvinner i de enkelte artiklene under forskjellige tolkningslag og metoder. Det nye Paulusperspektivet hevder at dette perspektivet har åpnet for en mer historisk lesning av Paulus. Men sannheten er stikk motsatt. Det nye Paulusperspektivet hindrer etter min mening en historisk lesning av Paulus. Derimot gir den reformatoriske forståelsen av synd, lov og rettferdighet oss en unik mulighet til å forstå Paulus. Boken kan derfor brukes til å ta temperaturen på teologisk forskning ved våre universiteter. Men da Paulus forsvant i denne forskningen, blir det hele litt likegyldig.