Juni er for mange blitt Pride-måneden. Regnbueflagg heises over offentlige bygninger, organisasjoner markerer mangfold, og budskapet lyder fra mange kanter: «Vær den du er. Elsk den du vil.»
For mange handler dette om grunnleggende menneskerettigheter. Og nettopp derfor opplever mange det som vanskelig å forstå hvorfor kristne ikke uten videre slutter seg til feiringen.
Er ikke kristen tro også opptatt av kjærlighet? Er ikke alle mennesker skapt med samme verdi? Jo, Bibelen er tydelig på dette. (1 Mos 9.6, Matt 22.37-39)
Men kanskje handler den egentlige uenigheten om noe dypere? Kanskje handler den om et av de eldste spørsmålene mennesket har stilt:
Hvem skal få definere hva som er sant, godt og livgivende?
Er det jeg selv? Kulturen rundt meg? Eller Gud?
Frykt eller omsorg?
En vanlig forestilling er at kristne som er kritiske til Pride er det av frykt eller er motstandere av mennesker som er annerledes enn dem selv.
Men hvis du spør disse hvorfor de bryr seg, vil svaret sjelden være frykt.
De bryr seg fordi de tror Gud har skapt mennesket og vet hva som er godt for dem og deres medmennesker. (Jes 55.8-9, Jes 48.17)
Akkurat som en god mor eller far ikke lar barn definere alle grensene selv, tror kristne at Gud i kjærlighet viser oss en vei som leder til liv og det som er evig godt. (Salme 32.8, 5 Mos 10.13, Salme 25.8-9)
Det betyr ikke at alle kristne alltid har håndtert disse spørsmålene godt. Vi må ærlig erkjenne at mennesker noen ganger har blitt møtt med hardhet, fordømmelse eller mangel på kjærlighet fra kristent hold. Det er ikke i tråd med Jesus. (1 Kor 13.1-7)
Samtidig må ikke kristnes feil brukes som argument mot kristen tro. Spørsmålet er fortsatt om Gud faktisk vet bedre enn oss hva som leder til liv.
Der vi står sammen
Kristne kan med stor frimodighet stå sammen med Pride-bevegelsen i kampen mot mobbing, trakassering og menneskeforakt.
Ingen menneskers verdi kan rokkes eller endres av seksuell orientering, kjønnsidentitet, prestasjoner eller livssituasjon.
Fra et kristent perspektiv er hvert menneske skapt i Guds bilde og derfor verdifullt. (Apg 10.34, Salme 139.13-14)
Jesus møtte mennesker med respekt, verdighet og kjærlighet. Som kristne ønsker vi å følge Jesus også i dette.
Der vi skiller lag
Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke om mennesker har verdi.
Spørsmålet er hvor identiteten vår kommer fra.
Vår kultur sier ofte: «Se innover. Finn deg selv. Lev ut den du er.»
Jesus sier derimot: «Kom til meg. Følg meg. Finn livet hos meg.» (Matt 11.28, Luk 9.23-24)
Det er to forskjellige utgangspunkt.
For mange representerer Pride mer enn kampen for rettigheter. Det uttrykker også en bestemt forståelse av mennesket: at identiteten vår først og fremst finnes i våre følelser, våre ønsker og vår egen selvforståelse.
Kristen tro peker i en annen retning
Bibelen lærer at vår dypeste identitet ikke finnes i våre følelser eller vår seksualitet, men i at vi er skapt av Gud og kalt til å tilhøre ham. (1 Mos 1.27, Salme 100.3)
Her møter vi et av Bibelens mest motkulturelle budskap:
«Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.» (1 Pet 5.5)
I vår tid forbindes stolthet ofte med styrke og frihet. Men Bibelen beskriver stolthet som ønsket om å være sin egen øverste autoritet. Ydmykhet er å erkjenne at jeg trenger Gud til å vise meg hva som er sant og godt. (Ord 3.5-6)
Det er egentlig gode nyheter.
Jeg trenger ikke skape min egen identitet. Jeg trenger ikke bære ansvaret for å definere min egen sannhet. Jeg får lov til å stole på en Gud som kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv. (Salme 139.1-4, Jes 43.1, Jer 1.5)
Spørsmålet som alltid har stått der, står der fortsatt: Hvem får definere hva som er sant om deg? La ham som skapte deg, få svare.
