Med ujevne mellomrom dukker spørsmålet opp i bakhodet mitt. Det kan roe seg en stund, ligge der og ulme litt, for så å dukke opp igjen med fornyet styrke. Vil vår kirke forsvinne?
Din kirke. Min kirke. Jesu Kristi kirke i Norge. Vil den overleve fremtiden som noe mer enn enkelte spredte flokker her og der, og med nesten tomme kirkebygg som mer vitner om en stolt fortid enn en levende kirke av i dag?
Vil vår(e) kirke(r) forsvinne? Enkelte har svaret klart allerede.
Nei, sier noen. Det store flertallet i Norge tilhører jo en kirke. Det er mange som i vanskelige stunder sender sitt bønnesukk til Gud. Dessuten, tenk på alle konfirmantene, de mange barna som døpes og på kirkenes store kontaktflate.
Ja, sier andre. Egentlig har vel kirken nesten forsvunnet allerede. Av de sanne troende finnes det ikke mange igjen. Det er deg og meg, noen her og noen der. Frafall og hykleri har overtatt det meste av kirkene. Nei, det ser mørkt ut.
For min del har jeg ikke noe klart svar. Men både i Norge og mange andre vestlige land ser vi en synkende oppslutning om kirkene. Samtidig skjer det i mange kirkesamfunn en liberalisering av tradisjonell kristen lære.
I 2016 spurte den engelske avisen The Guardian: «Kan vi se slutten på vestlig kristendom?» Avisen pekte på at nesten halvparten av befolkningen i England og Wales sier at de ikke har noen religion.
Dette er dobbelt så mange som de som kaller seg anglikanere, og fire ganger så mange som katolikker. Det samme mønsteret kan ses over hele Europa, og i økende grad også i USA.
Vi finner en lignende utvikling i Den norske kirke:
I 2001 valgte 68 prosent av norske 15-åringer kirkelig konfirmasjon. I 2020 var andelen sunket til 52 prosent.
I 2018 var det for første gang flere som giftet seg borgerlig enn kirkelig. Mens 73,9 prosent av alle fødte barn ble døpt i 2006, var det bare 45 prosent i 2020.
På begynnelsen av 1990-tallet var gudstjenestebesøket nesten 7,5 millioner årlig. I 2020 var tallet sunket til 2,3 millioner.
Ifølge Korsets Seier (21.12.2020) viser en svensk rapport at over halvparten av unge mennesker i svenske frikirker vender seg bort fra troen når de blir voksne. Rapporten mener at den samme utvikling skjer i mange andre land.
I stadig flere kirker, også i frikirker, opplever vi at gamle teologiske sannheter stadig overprøves. For Den norske kirkes del gir to av dens samfunnsdebattanter uttrykk for hvordan de opplever dette.
Den norske kirke endrer seg svært raskt. Det som var helt akseptabel teologi for 25 år siden, betraktes i dag som oppsigelsesgrunn av noen. … Mye er bra i Norge. Samtidig foregår det utvilsomt en avkristning. (Espen Ottosen, Aftenposten 24.9.2020.)
Etter en biskops abortbønn utbrøt Sofie Braut nylig på sin Facebook-side: «Har vi då i det heile å gjera med ei kyrkje?»
Dette er ikke en utfyllende samtidsanalyse, men nevnes for å vise trender og utvikling. Det burde i alle fall være nok til at vi bør spør oss selv: Vil vår kirke forsvinne?
Kirker før oss har iallfall forsvunnet, slik det skjedde i Nord-Afrika. (Se min bok «Steinene roper – Kirkens røtter i Nord-Afrika». Efrem, 2017). Det samme hendte i flere land i Sentral-Asia. Vi har ingen garanti for at ikke det samme kan skje også hos oss.
Kirken i Sovjet overlevde 70 år med kommunisme. Ville kirken i Norge ha overlevd 70 år med ateistisk propaganda og forfølgelse?
Kristne og kirker fra ulike sammenhenger, som ønsker å stå for en klassisk kristen tro, må inspirere og oppmuntre hverandre.
Kirkene i Midtøsten har overlevd (men med synkende antall) 1400 år med muslimsk herredømme. Ville kirken i Norge ha overlevd et muslimsk styre så lenge?
«Når Menneskesønnen kommer, vil han da finne troen på jorden?» spør Jesus (Luk 18:8). Poenget var nok ikke å finne fram til et absolutt svar, men å få oss til å tenke – og be – og arbeide – så vi kan bevare troen og kirken fram til Jesus kommer igjen.
«Hva skal vi gjøre?» spurte folk Peter og de andre apostlene på pinsedag. Ja, hva skal vi gjøre? Jeg kan jo begynne med noen svar, så håper jeg at andre etter hvert kan bidrar med flere.
Vi må søke bakover. Tilbake til kirkens røtter, vår felles tradisjon fra apostlene og oldkirkens tid. Dette har jeg ved flere anledninger allerede skrevet om, så jeg skal ikke utdype det nærmere her.
Vi må søke sammen. Kristne og kirker fra ulike sammenhenger, som ønsker å stå for en klassisk kristen tro, må inspirere og oppmuntre hverandre. Står vi alene hver for oss, blir vi lett marginalisert og mister motet. Vi må derfor finne sammen for å styrke hverandre og hjelpe hverandre på veien fremover.
Vi må få en fornyet tillit til Bibelen. Biskop Bertil Gärtner uttalte i 1988: «Hvis du ber om fornyelse, hvis du virkelig vil inn på fornyelsens vei, da må du ta Bibelen og lese den, gjøre teksten til din bønn og stole på at det Gud sier der, er sant.»
Vi må be. Sammenligner vi med en eller to generasjoner bakover, ser vi at det kommer langt færre på bønnemøter i dag, i den grad man fremdeles har slike samlinger. Men vekkelseshistoriker J. Edwin Orr har sagt: «Historien er taus om vekkelser som ikke har startet med bønn.»
Vi må forsøke. Da Angela Merkel ble spurt hvordan hun ønsker at ettertiden skal beskrive henne, svarte hun: «Hun forsøkte.» Ja, la oss ikke gi opp, men forsøke å snu en negativ utvikling. Derfor skriver jeg også dette, for å oppmuntre oss alle til ikke å gi opp, men til å be og arbeide for liv og vekst i våre kirker.
Vil vår kirke forsvinne? Jeg vet ikke. Jeg håper det beste, men frykter det verste. Men ett er iallfall sikkert, og det er at det gamle ordet til Serubabel (Sak 4:6) fremdeles er like sant: «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren over hærskarene.»
Denne artikkelen er først publisert i Dagen.
