I Salme 139 i Bibelen gir David plass for å undre seg over livet: «Du har skapt mine nyrer, du har vevd meg i mors liv. – Dine øyne så meg da jeg var et foster. Alle dager er skrevet opp i din bok, de fikk form før en av dem var kommet».
David er trygg på at Gud har vært med helt fra start. Slik skal vi også få tenke. Hver dag jeg har levd, har vært viktig for å forme meg til den jeg er blitt. Og skal jeg velge ett øyeblikk fremfor andre som det aller største i livet, må jeg trolig si: Det var i befruktningen. Det var da Gud skapte meg. Den genetiske koden, med kjønn og øyefarge, ble bestemt da, oppskriften på hvem jeg er. Det var da livet tok til.
Salmen minner oss om at før et barn «ser dagens lys» når det blir født, har det allerede en fortid. Ingen vet det bedre enn hun som har båret det fram. Hun som fulgte barnet tett på gjennom måneder med krevende dager og netter. Hun kjente det i sin egen kropp mens det utviklet seg, helt fra begynnelsen.
Da engelen kom til Maria med bud om at hun skulle bli med barn og få en sønn, fikk hun også høre:
Din slektning Elisabet venter en sønn hun også, på sine gamle dager. Hun som de sa ikke kunne få barn, er allerede i sjette måned. For ingen ting er umulig for Gud. Lukas 1:36-37
Noen dager senere skyndte Maria seg av sted. Lukas forteller videre: Hun kommer inn hos Elisabet og hilser, og Elisabet svarer:
Velsignet er du blant kvinner og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Luk 1:42-44
Dette skjedde altså bare noen dager etter at Jesus var unnfanget. Vi kan merke oss hvordan Elisabet tiltaler Maria: «Min Herres mor». En kvinne som er med barn, er allerede mamma. Og barnet er Herren selv. Han er Guds egen Sønn. Et foster er altså en virkelig person helt fra først av. Og så: I møte med ham som senere fikk navnet Johannes, skjer det noe. Barnet Jesus utløser hos gutten Elisabet bærer, et kroppsspråk som ikke er til å ta feil av. Tenk at et barn kan glede seg spontant og uttrykke det allerede før det er født!
Ja, det var lett for Maria, kan vi tenke. Hun fikk vite hvem hun skulle føde. Men gutten var ikke planlagt av mennesker. Både for Maria som var så ung, og for Josef, som tok ansvar for mor og barn, ble planene for livet videre helt snudd om. Et unnfanget barn er et nytt familiemedlem. Det forandrer tilværelsen, både for foreldrene og dem som er rundt. Men barnet er ingen trussel mot fremtiden. Tvert imot. Det bærer i seg en hemmelighet som snart skal røpes, et håp som ingen må få fjerne!
«Dine øyne så meg da jeg var et foster», sa David. Et kristent menneskesyn handler om å møte hverandre slik Gud tenker om oss. Hva ser Gud i deg og meg? Han ser sitt eget avtrykk, et kunstverk som verden ikke har sett maken til. Også et foster med en alvorlig sykdom er skapt i Guds bilde. Men etter at synden kom inn i verden, er ikke lenger noe bare godt.
Alt og alle Gud har skapt, vet også noe om hva det vil si å lide. Derfor rommer Guds hjerte også en dyp smerte. I hans øyne er vi alle fortapte syndere, som trenger Jesus for å bli frelst. Det var derfor han kom. Gud elsker hver og en av oss så ufattelig høyt at han sendte sin egen Sønn, han som på korset ga livet sitt for alle.
Den kristne tro begynner med barnet. Barnet Jesus. Han ble født i Betlehem. Men det begynte i den unge Maria, da Guds Sønn ble et lite sårbart menneske. Under mammas hjerte ble vi selv beskyttet fra vi var bare en celle stor, helt hjelpeløse.
Er ikke livet den aller største gaven vi har fått? Og hva er viktigere enn å legge til rette for at ethvert barn som blir til, kan bli født og få leve?
