Bønnens Ånd
Når vi taler om Den Hellige Ånds gjerning i livet til en kristen, kan vi ikke unnlate å tale om bønn. Det er Den Hellige Ånd som skaper og holder oppe et sunt bønneliv. Profetien i Sak 12:10 (som på en særlig måte vil oppfylles med vekkelse over det jødiske folk) taler om en utgytelse av «nådens og bønnens Ånd». Nådens og bønnens Ånd er to sterke, beskrivende ord om Åndens gjerning.
Ånden skaper avhengighet av nåden. Når egenrettferdigheten vokser eller annen synd forsvares, så «utslukkes» Ånden (1 Tess 5:19), og bønnelivet dør ut. Men Den Hellige Ånd vil holde ved like en avhengighet av Guds nåde i hjertene våre slik at vi må til han med all vår nød og all vår takk og lovprisning.
Det 8. kapitlet i Romerbrevet som er «nøkkelavsnittet» i helliggjørelsen og kampen i troslivet, taler sterkt om bønn.
Og her kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om slik vi burde det. Men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke rommes i ord. Men han som gransker hjertene, vet hva Ånden trakter etter, for det er etter Guds vilje han går i forbønn for de hellige.
Rom 8:26-27.
Det er en stor trøst at Ånden selv ber for oss når det bare er et «sukk» i våre hjerter. Vi vet ikke hva vi skal be om, men det er et hjerte som trenger hjelp av Guds Ånd.
Lengselen etter målet
I Rom 8 kalles det også «sukk», den lengselen etter målet som Den Hellige Ånd skaper.
Men også vi som har fått Ånden som førstegrøde, også vi sukker med oss selv, mens vi lengter etter vårt barnekår, vårt legemes forløsning.
Rom 8:23
Det er altså Den Hellige Ånd som skaper den bevisstheten hos en kristen, at vi har et annet «hjemland». I Rom 8 ser det ut til at det gjerne skjer gjennom lidelse for en kristen (v. 17-23). Det skapes en lengsel etter å bli fri fra synd og smerte. En lengsel etter «Guds barns frihet i herligheten» (v. 21).
Jeg tror ikke så mange av oss skal tale om vår store himmellengsel, men det er i hvert fall et åndelig sykdomstegn når lengselen etter det fullkomne Guds rike er fraværende.
Det beskrives som en lengsel etter «vårt barnekår». Det å få være det vi var skapt til, barn i Guds nærhet og omsorg og i evig fellesskap med hans sønn Jesus Kristus.
Målet beskrives også som «vårt legemes forløsning». Det er altså hele sin falne skapning Herren frelser, ikke bare vår «sjel». Ja, hele skaperverket lengter etter frihet (v. 19-22).
Den Hellige Ånds gjerning er altså å vende blikket mot målet, mot legemets oppstandelse, mot den nye himmel og den nye jord hvor rettferdighet bor (Åp 21:1f), ja aller mest mot han som er målets midtpunkt Jesus Kristus, verdens frelser.
