Det finnes knapt noen del av troen som er så alvorlig og smertefull som fortapelsens mulighet. Bibelen slår igjen og igjen fast at mennesket står til ansvar for sine handlinger, og at Gud en dag skal holde regnskap med den enkelte. Og målestokken er tydelig overalt, nemlig Guds egne bud. Alle brudd på Guds lov kalles «synd», og «syndens lønn er døden» (Rom 6,23). På toppen av dette sies det igjen og igjen at dette er en «evig» død, en evig adskillelse fra Gud som er livets og lysets kilde. Denne døden kalles også «fortapelsen» og «helvete», og en rekke bibeltekster omtaler den som en evig pine, en «ild som aldri slokner».
Svært mange unngår å ta opp slike spørsmål direkte. Andre motsier blankt hele tanken på «livets to utganger». Ikke minst er det vanlig å vise til hvilke absurde forestillinger om helvete som lever i folketroen, av og til med henvisning til Dantes «guddommelige komedie» fra 1300-tallet e Kr. Der fremstår helvete nærmest som et fristed for djevelen og alle hans smådjevler til å torturere og pine de fortapte. Slike forestillinger er både absurde og direkte i strid med Bibelen, men likevel får mange det til å høres ut som at valget står mellom slike forestillinger eller en evighet der alle er lykkelige.
Vi skal i denne artikkelen se nærmere på hva Bibelen faktisk sier om helvete og risikoen for å gå evig fortapt. Vårt fokus her er bibelfaglig, men jeg viser gjerne til andre fremstillinger som på mer systematisk-teologisk og religionsfilosofisk grunnlag tar opp saken.[1] Dette er virkelig et smertepunkt i troen, og slett ikke en sak der vi som holder fast ved et klassisk kristent syn på livets to utganger håper «å få rett», som det heter med et dårlig uttrykk. Men det er ikke opp til oss å velge hva vi har lyst til å tro eller ikke. Vi må oppriktig søke hva Bibelen sier og så forsøke å holde oss til det.
Hva sier Bibelen om «helvete»?
Ett av nøkkelbegrepene Bibelen bruker om fortapelsen er «helvete». Selve dette nordiske ordet er satt sammen av «hel», som er navnet på dødsriket i norrøn mytologi og «viti» som betyr straff. Det hebraiske uttrykket ge hinnom betyr «Hinnoms dal». På gresk ble det til gehenna. Det ble brukt om en skrent eller liten dal like utenfor Jerusalem der mennesker til tider ble levende brent som offer til avguden Molok, amonittenes gud, 2 Kong 23,10 og Jer 7,31. Selv kong Manasse av Juda «lot sin sønn gå gjennom ilden», 2 Kong 21,6. Slik ble Hinnoms dal/ge hinnom til de grader et urent sted for jødene at det i ettertid ble brukt som søppelplass for byen i tillegg til at en lempet lik av døde mennesker der.[2] Billige påstander om at Gehenna bare var navnet på en søppelplass utenfor Jerusalem blir derfor sterkt misvisende – det ble tvert imot knyttet til død, drap, gravplass, urenhet og den groveste avgudsdyrkelse.
Faktisk brukes ikke ordet Gehenna mer enn 11 ganger i Bibelen, og med unntak av Jakob 3,6 er det bare Jesus som bruker det. Et annet litt påfallende trekk er at han ser ut til å bruke ordet bare i undervisning rettet til sine etterfølgere, ikke i advarsler rettet til hans motstandere. Det kan være et hint til oss i vår tid også, at vi ikke for raskt griper til et slikt ord når vi snakker til uomvendte, selv om vi ikke skal underslå sakens alvor.
Det er til «sine venner» (Luk 12,4-5) at Jesus sier: «Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt for ham som har makt til å slå i hjel og til deretter å kaste i helvete. Ja, sier jeg dere: Ham skal dere frykte».
Når Jesus bruker ordet «helvete» knytter han det til noen nøkkelord som «ild», «dom» og «kastes». Mens Det gamle testamentet taler om å «fare ned» eller «stige ned» i dødsriket når noen dør, blir tonen skjerpet atskillige hakk når Jesus stadig taler om å bli «kastet» i helvete.
Jesus talte ellers om «helvetes ild» (Matt 5,22). Han omtaler også Gud som «han som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete» (Matt 10,28). Det svarer vel til det han i Matt 23,33 kaller «dommen til helvete».
Særlig talende er uttrykksmåten i Mark 9,47-48 der han omtaler helvete som et sted « hvor deres orm aldri dør og ilden ikke slokner», eller også «den uslokkelige ild» vers 43.
Andre uttrykk for fortapelsen
Så finner vi, ikke minst hos Jesus, også andre og lignende uttrykksmåter for fortapelsen. Tre ganger bruker han det klassisk gammeltestamentlige uttrykket «dødsriket». Mest kjent er det fra lignelsen om den rike mann og Lasarus, der den rike mann «slo sine øyne opp i dødsriket der han var i pine» (Luk 16,23).[3]
Jesus talte også om «ildovnen» der de «skal gråte og skjære tenner» (Matt 13,42), og det er «den evige ild» (Matt 25,41). Ikke minst advarte Jesus for risikoen ved å bli stående utenfor en stengt port til Guds rike. Stadig brukte han uttrykksmåter som «utenfor», «kastes ut», «stengt ute», en lukket port» eller «stengt dør» om dette.[4]
Døperen Johannes sa at Jesus «har sin kasteskovl i hånden for å rense sin treskeplass og samle hveten i låven. Men agnene skal han brenne opp med uslokkelig ild.», Luk 3,17.
Paulus bruker ikke ordet «helvete»/Gehenna, men han taler stadig om «fortapelse» eller å «gå fortapt». Svært ofte kontrasterer han de som blir frelst med «de som går fortapt», som i 1 Kor 1,18; 2 Kor 2,15-16. 4,2; 2 Tess 2,10. Han omtaler Jesu gjenkomst slik i 2 Tess 1,8: «Han kommer med flammende ild, og tar hevn over dem som ikke kjenner Gud og over dem som ikke er lydige mot vår Herre Jesu evangelium.» Også Jesus brukte «fortapelse» når han talte om dommen, som da han sa at «veien som fører til fortapelsen» er «bred» og «mange er de som går inn gjennom den», Matt 5,17.
Paulus advarte filipperne mot de «mange» som «vandrer som fiender av Krist kors», for «de ender i fortapelsen», Fil 3,18-19. Og innad i det kristne fellesskapet må vi ta hensyn til hverandre, for ellers kan vi i verste fall «føre den i fortapelse som Kristus er død for», Rom 14,15. I den teksten handler det om «den som er svak i troen» i forhold til hva en kristen kan spise, for eksempel kjøtt som var blitt ofret til avgudene i templene (Rom 14). Hvis «den sterkes» eksempel leder en «svak» bror feil, «da går jo den svake fortapt for din kunnskaps skyld – den bror som Kristus er død for», 1 Kor 8,11.
Ikke minst kan vranglære «føre i fortapelsen», skriver Peter, 2 Pet 2,1. Om slike vranglærere skriver Peter ellers at «deres fortapelse sover ikke» (NB88/07), eller «fortapelsen ligger og lurer på dem», som NO2011 gjengir verset. Uttrykksmåten viser hvor skremmende og realistisk fortapelsen omtales av apostlene.
Det greske ordet som oftest ligger til grunn for tekstene om «fortapelsen» er apollymi, som faktisk er et nokså vanlig verb på gresk og som i andre sammenhenger kan bety at noe går tapt eller ødelegges. Det er dette verbet som brukes i Joh 3,16 og som har ført til stor debatt fordi Bibelselskapet i sin 2024-utgave først tenkte å gjengi det med «hver den som tror på ham ikke skal gå til grunne, men ha evig liv». Etter en intens debatt landet de på uttrykket «ikke gå tapt».[5] Det er sant at verbet i seg selv godt kan gjengis slik, men i lys av sammenhengen, der Jesus rett ut sa at «den som er ulydig mot Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede er og blir over ham», Joh 3,36 (NO2011), stiger det frem en lenger horisont.
En slik vedvarende tilstand av å «være og bli» under Guds vrede, er ett av Bibelens skarpeste uttrykk for fortapelsen. Det signaliserer at fortapelsen ikke bare er et fravær av Guds kjærlighet, men tvert imot et intenst og vedvarende nærvær av den hellige Guds vrede over en synder. Det får et dramatisk uttrykk i Joh Åp 6,16-17, hvor de uomvendte i dommen «sier til fjell og klipper: ‘Fall over oss og skjul oss for hans åsyn som sitter på tronen, og for Lammets vrede. For deres store vredesdag er kommet, og hvem kan da bli stående?’» Problemet deres er ikke at Gud er blitt borte for dem, men tvert imot hans intense nærvær. Det legger også sterke føringer i retning av at fortapelsen er en vedvarende tilstand, ikke bare en forbigående utslettelse, slik noen har tenkt (ofte kalt «annihilasjons-teorien»).
Fortapelsen i Johannes’ Åpenbaring
Johannes’ Åpenbaring bruker ikke uttrykket «helvete», men har til gjengjeld flere særpregede uttrykk, som «avgrunnen», «ildsjøen», «sjøen med ild og svovel» og «den annen død».[6]
«Avgrunnen» er ellers i Bibelen knyttet til død, dom og «stedet» for de onde ånder (Luk 8,31) og de falne engler (2 Pet 2,4). Det er fra avgrunnen selve «Dyret» i Johannes’ Åpenbaring stiger opp (Åp 11,7). Opp fra «avgrunnens brønn» stiger «en røyk» som «formørket» både solen og luften, står det i Åp 9,1-2. Ut av denne røyken kommer det så «gresshopper» som skal pine mennesker i endetiden så intenst at folk «skal søke døden, men de skal ikke finne den» (v.4-6). Disse «gresshoppene» har «avgrunnens engel» til «konge» over seg, og «hans navn er på hebraisk Abaddon, på gresk har han navnet Apollyon» (vers 11). Så er det også i «avgrunnen» Satan skal sitte fengslet i «de tusen år», Åp 20,1-3.
«Ildsjøen» er stedet der først Dyret og «den falske profet» skal «kastes levende» Åp 19,20), men som også ser ut til å være det endelige oppholdssted for både Satan selv (Åp 20,10) og etter den siste dom for alle som går fortapt: «Og hvis noen ikke ble funnet innskrevet i livets bok, ble han kastet i ildsjøen» (vers 15). Det gjentas i 21,8: «Men de feige og vantro og vanhellige og morderne og horkarene og trollmennene og avgudsdyrkerne og alle løgnere – deres del skal være i sjøen som brenner med ild og svovel.» Der er de for all evighet «utenfor» (22,15), for «ikke noe urent skal komme inn i byen» (21,27), altså i det nye Jerusalem (21,2). Dette kalles også for «den annen død» (21,8).
Om denne «ildsjøen» leser vi i Åp 20,10 at djevelen og hans allierte «skal pines dag og natt i all evighet». De som «tilber» Dyret og dets bilde skal måtte «drikke av Guds vredesvin, som er skjenket ublandet i hans harmes beger», står det i 14,9, og «han skal pines med ild og svovel for de hellige englers og for Lammets øyne» (14,10). Dette beskrives som en varig tilstand: «Røken av deres pine stiger opp i all evighet. De har ikke hvile dag eller natt, de som tilber dyret og dets bilde, og hver den som tar imot merket med dets navn» (vers 11).
Ut fra slike avsnitt som dette fra Åp 14 er det problematisk å hevde at fortapelsen betyr utslettelse, slik annihilasjons-teorien mener. Tekstene gir et nokså umiddelbart inntrykk av at smerten vedvarer. Hvis Bibelen kun refererte til fortapelsen som ild, ville det være logisk nok å tenke seg at de fortapte ville «brenne opp» på et tidspunkt, så fortapelse mest handler om å gå glipp av noe (= det evige liv, frelsen). Men hvis «de har ikke hvile dag eller natt» og hvis «røyken av deres pine stiger opp i all evighet» virker det som at det handler om en evig pine (Åp 14,11).
Det er et stort poeng i Johannes’ Åpenbaring at Gud har full kontroll også over «døden» og «dødsriket», og til sist skal Gud sørge for at også disse skal bli «kastet» i ildsjøen (Åp 20,14). Også «havet», som gresk religion nok tilla selvstendig makt, skal fjernes, «havet er ikke mer», sier 21,1, like lite som Satan eller noen motmakt er det.
I lys av dette er det ganske ubegripelig at noen har tenkt seg at helvete skulle være Satans torturkammer, der han kan herje vilt med de fortapte. Alt – absolutt alt – er for hele evigheten underlagt Gud, og ham alene. Satan skal aldri igjen bli «denne verdens fyrste», slik han ellers omtales i Joh 12,31; 14,30 og 16,11. «Fredens Gud skal i hast knuse Satan under deres føtter», Rom 16,20.
Hva da med Guds kjærlighet?
Men hvordan kan dette gå sammen med tanken på at Gud er kjærlighet? Kan virkelig en kjærlig Gud dømme noen til evig pine? John Piper skal ha sagt det slik: «Gud bryr seg om all smerte – især den som varer evig». Derfor forteller Bibelen om en gedigen redningsplan fra Guds side, det som kalles «frelse». Gud selv ofret sin egen sønn for å ta bort synden som stengte veien for fellesskap mellom Gud og mennesker.
Denne frelsen gis fritt og gratis til alle som vil «tro» og ta imot den. Men den tvinges ikke på noen. Gud gir mennesket et valg. Og det ser på en rekke steder ut til at Gud respekterer et nei. Han manipulerer ikke menneskene til likevel å svare ja, og han tvinger seg ikke på noen med sin gave.[7] For Gud skapte menneskene annerledes enn alle andre skapninger ved å gi oss valgets mulighet. Kanskje er det den aller tydeligste siden av det å være skapt «i Guds bilde» (1 Mos 1,26-27).
Den lutherske bekjennelsen tar eksplisitt opp denne saken, og i Confessio Augustana artikkel 17 står det: «De fromme skal han gi evig liv og evige gleder, men de ugudelige mennesker og djevlene skal han fordømme til å pines uten ende.» Ordene kan kjennes harde, og saken bør virkelig skape i oss et brennende ønske om å vinne flere for Jesus. Paulus selv kjente at frykten for at folk skal gå evig fortapt drev ham til misjon: «Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker», 2 Kor 5,11. Samtidig er det «Kristi kjærlighet» som «tvinger oss», vers 14.
Gud ønsker virkelig at hvert eneste menneske han har skapt skal bli frelst, 1 Tim 2,4. Jesus sa at han skulle gå hjem til sin Far for å lage i stand et rom for hver av oss, i himmelen, og når det er gjort, kommer han igjen for «å ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er» (Joh 14,2-3). «Den evige ild» er laget «for djevelen og englene hans», sa Jesus, Matt 25,41. Den er ikke laget for oss. Guds plan og ønske er å dele evigheten med oss i himmelen.
Jeg vil derfor hevde at den siste som kan klandres om noen går fortapt er Gud. Han har selv ofret sin eneste Sønn for å berge menneskene, og i sin tålmodighet «taler og kaller (han) på jorden fra solens oppgang til dens nedgang» (Sal 50,1). Og aldri skal noe menneske behøve å «overtale» Gud – kjærlighetens opphav – til mer kjærlighet. Vi skal heller ikke behøve å belære ham om rettferdighet. Vårt ansvar er på vegne av Kristus å si til våre medmennesker, «som om Gud selv formaner ved oss»: «La dere forsone med Gud!» 2 Kor 5,20.
Så handler denne saken om spørsmål som er altfor store til at vi makter å forstå alle sider. Jeg innrømmer å være som en liten maur aller dypest nede i maurtuen. Kan den forstå seg på stjernefysikk? Og likevel har Gud steget ned i min maurtue og talt – over tusen boksider har han meddelt oss. Jeg forstår ikke alle sider eller implikasjoner av hver bokside, for eksempel hvordan det «åndelige» eller «det himmelske legemet» vi skal få i oppstandelsen er, 1 Kor 15,44 og 49. Men jeg forstår hovedsaken om synd og nåde, og om frelseren Jesus. Og det er veldig tydelig at konsekvensene av menneskers valg i møte med Jesus har evige følger. Så ligger også evigheten i hendene til han som er lysenes Far (Jak 1,17), kjærlighetens opphav (2 Kor 13,11) og som på enhver måte er absolutt rettferdig. Der ligger saken trygt …
[1] Blant andre Aksel Valen-Senstad, Kristen dogmatikk, Oslo: Luther Forlag, 1979, side 381-91; Arne Redse, Sannheten og livet. En innføring i den kristne tro, Oslo: Lunde Forlag, 1993 side 134-37; Harald Hegstad, Gud, verden og håpet. Innføring i kristen dogmatikk, Oslo: Lunde Forlag, 2015, side 269-77.
[2] Se Molok – Store norske leksikon for utfyllende opplysninger om Hinnoms dal og Gehenna.
[3] For en nærmere drøfting av lignelsen om den rike mann og Lasarus, se Foross | Evighetsalvoret satt på spissen.
[4] For en nærmere gjennomgang av dette, se Foross | På utsiden av Guds trange dør
[5] Også i Matt 7,13; Joh 17,12 og Fil 1,28; 3,1 unngår NO2024 å bruke ordet «fortapelse», slik det ellers er vanlig i norske bibeloversettelser. Se ellers Foross | Bibel 2024 - noen refleksjoner om dette.
[6] Jeg har i boken På vegne av Kristus. Misjon i Bibelen, Fredericia: Kolon Forlag, 2021, side 309-13 og 317-20 drøftet hva Johannes’ Åpenbaring ellers sier om endetiden, dommen og fortapelsen.
[7] Se en drøfting av hvorvidt vi kan si at Gud «respekterer» et nei fra tidsskriftet Norsk Tidsskrift for Misjonsvitenskap 2023 hefte 2, Visning av Respekterer Gud å bli avvist?
