Sabbaten og høytidene som høydepunkter
Mange kulturer har en festkalender. Bestemte dager/tider er satt av til bestemte aktiviteter med en religiøs eller nasjonal tolkningsramme. I Israel la festkalenderen rammebetingelsene for mye av trosopplæringen.
Sabbaten var en gudgitt hviledag for folk og fe. Begrunnelsen var behovet for hvile (5 Mos 5:13-15), og mønsteret var skapelsen slik vi leser om den i 1 Mosebok 1-2. Gud hvilte den syvende dag og helliget den (1 Mos 2:2–3). Derfor skulle Guds ord skulle lyde for folket. «I seks dager kan det arbeides, men den sjuende dagen skal være sabbat, en hviledag med hellig samling» (3 Mos 23:3). Sjudagersrytmen var svært viktig – også for trosopplæringen.
Kristne er ikke forpliktet på sabbatsforskriftene i GT (Rom 14:5). Men sjudagersrytmen som skaperordning ligger fast og har vært til stor velsignelse for mennesker (rent fysisk/psykisk, også uavhengig av tro).
De første kristengenerasjoner opplevde et grunnleggende behov for å samles regelmessig. Søndagens særstilling er tydelig allerede i NT og ble kalt Herrens dag (se 1 Kor 16:2, Åp 1:10). Uttrykket sikter til den ukedagen Jesus sto opp fra de døde. Det var dagen for trosopplæring! Da delte de bibeltekster (GT), minte hverandre om sentrale Jesusfortellinger, tok opp viktige tema for tro og liv (apostlenes lære), delte nattverden, tilba Jesus – og spiste sammen. Statsmannen Plinius forteller (rundt år 110) at de kristne i
Lilleasia kom sammen tidlig søndag morgen og sang «sanger til Kristus som til en Gud».
Helligdags-dimensjonen slår også igjennom i Luthers lille katekisme: «Du skal holde hviledagen hellig. Det er: Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Dermed er temaet trosopplæring sentralt i bildet.
I de store høytidene i Israel foregikk en systematisk trosopplæring. Her opplevde folket trosfellesskapet sterkt og nært. Gud frelsende gjerninger i folkets historie virket samlende. Dette er vår historie. Gud tok seg av oss! De ble samtidige med den generasjonen da det skjedde første gangen. Dette gjaldt ikke minst påskefeiringen. Under festreisene opp til Jerusalem i valfartshøytidene sang de sanger skrevet nettopp til disse reisene: Salmer med tilbedelse – og med historisk stoff om folkets vandring med Gud (Sal 120–134).
På den store forsoningsdagen gikk øverstepresten inn i det aller helligste rommet med offer (et forbilde på langfredag, se Hebr. 4-10).
Flere høytider kom til. Ved alle disse festene fikk nye generasjoner sterke inntrykk av Gud, av hans frelsesgjerninger og hans normer for felleskapets og den enkeltes liv.
Pedagogiske muligheter
Den kristne kirke er prinsipielt fri hva angår feiringen av høytider (Gal 4:10-11). Men kirken oppdaget tidlig de pedagogiske mulighetene ved å feire høytider. En påskepreken fra ca. år 160 er bevart (Melitons påskepreken). Den gjennomgår beretningen om påskefeiringen – før utferden fra Egypt (2 Mos 12). Teksten ble tolket som et klart forbilde på Kristus og hans offerdød for oss. Prekenen gir uttrykk for en kristen lesning av GT – i pakt med NTs bruk av GT.
Typologi
Trosopplæringen i denne typologiske tolkningstradisjonen framstiller begivenheter eller personer i GT som forbilder på noe større i NT.
Med forbildet har det seg slik:
Det lages ikke som det endelige verk,
men som en modell
for at man gjennom den kan
se det fremtidige verk.
…
Det framtidige verk
– større i høyde, sterkere i kraft,
– vakrere i formen og
– rikere i utsmykningen
kan ses i den lille og foreløpige modell.
Melitons trosopplæring var basert på en prinsipptenkning som bidro til at GT bevarte sin rolle som helligskrift for de kristne.
Også i vårt sekulariserte Norge kan mennesker være lydhøre for slike linjer fra GT til NT. Og de kan fascineres av fortellingen bak de enkelte høytidene. Mulighetene knyttet til jul, påske, pinse og særlige helligdager er fortsatt store, både blant familier som aktivt bekjenner troen (inkludert kristne innvandrerfamilier), i kontakten med f.eks. muslimske innvandrere og overfor den mer sekulariserte del av befolkningen. Kristne leirer i høytidene burde prioriteres!
Unike fortellinger
Noen bibelfortellinger har hatt en særlig evne til å formidle både gudstro og livsholdninger. Tillit til, kjærlighet til og ærefrykt for Gud fikk plass i hjertene. Barna ble tatt med inn i et univers med Gud som hovedaktør i menneskers liv. Samtidig ga fortellingene teft for psykologiske mekanismer, og de fungerte oppdragende i et allmennetisk perspektiv.
Inn i vår skjerm-fikserte tid har fortellinger, og ikke minst bibelfortellinger, dessuten sin styrke i at det dannes individuelle indre bilder både hos barna. Disse er mer identitetsskapende enn de prefabrikerte bildene som Disney eller Cartoon har laget! Dessuten: Når vi hører noe sammen, opplever vi sam-hørig-het! I en tid fattig på samhørighet er det vesentlig.
Interesserte kan her stanse opp for fem eksempler blant Bibelens mange fortellinger som har vist seg meget tjenlige i trosopplæring:
- 1 Mos 22 – om da Abraham ble bedt om å ofre Isak. Den har en unik spenningsbue.
- 1 Mos 37-50 – beretningen om Josef som ble solgt til Egypt, er en uovertruffen innføring i
familiepsykologi. - 2 Sam 12:1-5 – om da profeten Natan oppsøkte David etter at han hadde syndet så grovt,
er et skoleeksempel på hvordan en fortelling kan føre til alvorlig ettertanke. - Luk 10:25-37 – om den barmhjertige samaritan, anskueliggjør kjærlighetsbudet på en helt
unik måte. - Luk 15:11-32 –forkynner hvordan Gud møter fortapte syndere. I samtalen om slike
fortellinger er det viktig å sette dem i en helbibelsk ramme. Det er nettopp på grunn av
ham som fortalte lignelsen, at faren kan ha slike åpne hender mot den fortapte sønn.
Spørsmål til ettertanke
- Hvordan utnytte søndager og høytider til meningsfulle aktiviteter i et
trosopplæringsperspektiv? - Hvordan kan tenåringer involveres i en meningsfull framføring av fortellingen om Natan
og David?
