Denne tredje artikkelen er fortsettelsen av del to.
Jeg anbefaler at du leser del en og to først.
Bibelens egen tolking
Tekstene om Åndens frukt står ikke separert for seg selv. De står i en sammenheng, og de konkretiseres i de påfølgende avsnitt. Da ser man at de står i en kampsetting. Kampen kjempes på to fronter. Begge er «brutale» og kompromissløse, men på svært ulik måte.
To kamper
Åndens frukt er Jesu sinnelag i en frelst synder. Den er annerledes enn alt annet i denne verden. Den står i konstant motsetning til alt som er Gud imot. Å leve ut dette sinnelaget er å leve i Ånden og å vandre i Ånden (Gal.5,25). Og Ånden og kjødet står hverandre i mot (Gal.5,17).
Kampen er altså tydelig og intens. Det er det hellige i kamp mot synden. Og den kampen går på to ulike fronter.
Kort fortalt er den første kampen rettet mot ens egen synd. Den er brutal. Det er full krig med formål om å utslette. Målet er å bli bevart.
Den andre kampen er rettet mot andres synd. Den er like kompromissløs, men ikke på samme måte. Her er målet at den andre må bli frelst. Her skal synderen ikke korsfestes, møtes med tålmodighet, overbærenhet, mildhet, ydmykhet og godhet. Man skal selvsagt hjelpe den andre inn i samme kamp mot synden, men den må være frivillig.
Første kamp er selve definisjonen på en kristen
Vi skal nå se på Galaterbrevet kapittel 5, der Paulus bruker uttrykket «Åndens frukt». Her ser vi hvordan han konkretiserer frukten, og hvordan frukten kjennes igjen.
Les først v.13-26, så får du sammenhengen.
Vi ser at v.16-18 bekrefter at det er en kamp mellom Ånden og kjødet, og det gis en oppfordring til å vandre å Ånden. Det gis en definisjon på det å vandre i Ånden; at man ikke fullfører kjødets lyst.
V.19-21 gir en nærmere konkretisering av kjødets lyst, som vi ikke kan leve i hvis vi ønsker å arve Guds rike.
V.22-23 beskriver Åndens frukt, som i praksis innebærer å aktivt og stadig vende om fra kjødets fristelser.
V.24 konkluderer med å gi en definisjon på alle de som hører Jesus til. Hva er kjennetegnet på dem? Jo, en spesiell holdning til sin synd, som ingen andre har enn dem som lever i stadig omvendelse: De har korsfestet kjødet med dens lidenskaper og lyster.
Er dette en beskrivelse av ditt kristenliv? Da har du Åndens frukt. Vet du med deg selv at du har sluttet fred med deler av kjødets lyst, da har du ikke Åndens frukt. For Åndens frukt er i praksis omvendelse fra all synd.
Jammen, hva da med…?
I de to første artiklene så vi at disse gode bestanddelene i Åndens frukt i seg selv ikke er særegne kun for de frelste. Alle mennesker har dem i sin falne natur, i mer eller mindre grad. Hvorfor nevner ikke Paulus at det er en kamp mot dem? Det er fordi det ikke er disse ting vi skal omvende oss fra og kjempe imot. Tvert om, så ønsker vi jo å styrke disse gode ting også blant ufrelste, selv om det ikke er frelse i det og selv om det ikke er Åndens frukt. Det er de onde og nedbrytende ting vi skal omvende oss fra, og det er kampen mot disse for å bevare vår frelse som er Åndens frukt.
Andre kamp definerer den kristne i like stor grad
Ser vi videre i Galaterbrevet kapittel 5, så ser vi at Paulus også tar opp spørsmål rundt våre medmennesker. V.15 oppfordrer oss til å ikke bite og ete hverandre, og v.13 oppfordrer oss til å tjene hverandre i kjærlighet. Ser vi på v.19-21 om kjødets lyst, ser vi at synden ikke bare skader den som gjør det, men også dem som det gjøres imot. I tillegg har vi all skade som de dårlige forbilder påfører andre.
Åndens frukt beskriver et sinnelag vi møter andre mennesker med. Spesielt det syndige, mangelfulle, bekymringsfulle og kritikkverdige hos andre. Det er bare overfor slikt man kan vise mildhet, overbærenhet, godhet osv. Det fullkomne og gode trenger ikke slikt. Bare det ufortjente.
Nå er det ikke mildhet overfor synderen som i seg selv er Åndens frukt, selv om det selvsagt hører med i grunnlaget. For verdens mennesker er ofte milde overfor andre syndere som gjør det samme som dem. Ja, de «holder også med dem som gjør det», som Paulus skriver i Rom.1,32. Det er altså ingen omvendelse i denne verdens mildhet, og ingen nød for den andres evige sjel i denne verdens overbærenheten. Og det er nettopp det som er Åndens frukt, og som ingen andre enn de frelste har; omsorgen for at andre må bli frelst.
Dette konkretiserer Paulus også i Galaterbrevet, rett etter han omtalte vår egen kamp mot vår egen synd. Da fortsetter han med at vi må hjelpe til rette den andre som blir ovverrumplet av synd (Gal.6,1ff). I møte med andres synder, må vi passe oss for at vi selv ikke blir fristet. Da tenker han selvsagt også på selve synden den andre har gjort, men mest på vårt harde hjerte overfor synderen. Det er så lett å møte andres feil med dom, forakt, kritikk og en holdning om å selv være bedre og fortjene mer fra Gud. Det er vår hovedfristelse, som vi trenger å omvende oss fra. Derfor sier Paulus at bare de med en ydmyk ånd kan hjelpe en fallende synder til rette. Ingen andre. Bare de med Åndens frukt som selv korsfester sin syndige lyst.
At omsorgen for andres frelse også er selve definisjonen av Åndens frukt, ser vi i at Paulus avslutter teksten om å hjelpe en synder til rette, med å «så i Ånden» og «høste i Ånden» (Gal.6,8).
Det samme
Hvis vi går til de andre parallelltekstene som nevner bestanddelene i Åndens frukt, så ser vi de samme konkretiseringer.
i Efeserbrevet kapittel 5 brukes utrykkene «Lysets frukt» og «vandre som lysets barn» (v.8-9). Her er poenget å ikke leve i synd, og å leve slik det er til behag for Herren. Videre er poenget hvordan vi skal tale til hverandre når vi er fylt av Ånden. Vi skal kjøpe den lagelige tid, og hjelpe mennesker til å «våkne opp». Dette gjelder i alle livets relasjoner.
Det samme er også saken i Kolosserbrevet kapittel 3. Her er oppfordringen til Guds utvalgte, hellige og elskede at Åndens frukt gir et sinn som søker det som er der oppe hos Gud, legger av alt ondt, og at vi tåler hverandre, tilgir hverandre og lærer og formaner hverandre. Også dette i alle livets relasjoner.
Paulus skriver til Timoteus i 1.Tim.4,12-13 at Åndens frukt skal være et forbilde for andre, og legge vekt på å formidle Guds Ord til andre. Det er igjen poenget om egen livsførsel og omsorgen for andres frelse.
I samme brevet, i kapittel 6, bruker Paulus uttrykket «Guds menneske», som beskrives med å fly bort fra alt det onde, holde Guds bud og å snakke slik til andre at «de kan gripe det sanne livet».
Vi tar også med Filipperbrevet kapittel 2 der vi oppfordres til å la Jesu sinn være i oss. Det er å ikke gjøre noe av ærgjerrighet og å ha de andres gagn for øye. Det er å ta på seg en tjeners skikkelse, uttømme seg selv for de andres skyld, og være lydig til døden for å vinne andre for evigheten. Det er Åndens frukt.
Til slutt ser vi på Romerbrevet kapittel 12, som sier at vår åndelige gudstjeneste er å ikke skikke oss lik verden, men la oss forvandle ved at vårt sinn fornyes. Så skal man tjene de andre med å formidle Guds Ord og ellers på alle gode måter.
Oppfordring
Jeg anbefaler at du leser alle disse stedene og graver dypere i hvordan Åndens frukt og det nye sinnelaget kjennes igjen og leves ut. Sammen med dette kan man se på de gaver som Ånden gir, altså nådegavene, som er gitt til oss for at andre skal åndelig oppbygges.
Jeg tror at den nye natur som søker etter det som er der oppe, virkelig gledes og frydes over å granske det som Ånden gir.
Da blir det også lettere å tenke konkret på hva Jesus mente med å kjenne igjen treet på den frukt den bærer (Matt.7,15-23).
Oppsummering
Åndens frukt er altså et todelt sinnelag:
…omvendelse; en praktisk korsfestelse av egen synd
…menneskefiske; en praktisk nød for andres frelse
Må vi be til Gud om å la denne frukt få vokse og modnes hos oss!
