Denne artikkelen er den tredje i serien om liturgi. I de to første kan du lese om liturgi i Bibelen og kirkens historie og høymessens liturgi. I denne tredje artikkelen kan du lese om liturgi i det lavkirkelige. Med lavkirkelig menes det her den samlingsformen man finner f.eks. på bedehus. Denne artikkelen ble først publisert i Budskabet 02-2025. Den har blitt oversatt fra dansk til norsk ved hjelp av KI.
Ved å ta liturgien på alvor, også i den lavkirkelige gudstjenesten, gir vi oss selv verktøy til å senke skuldrene og hvile i Guds mangfoldige gaver til oss.
Det er vanskelig å forestille seg en gudstjeneste uten noen form for liturgi. Det vil som oftest være i hvert fall et minimum av planlagt bønn, planlagt forkynnelse, planlagt musikk og antagelig også et planlagt starttidspunkt. Enten vi vil det eller ikke, er det altså noen rammer det gir mening å innordne seg under.
Min påstand er at jo flere og mer definerte rammer, desto større rikdom får vi ut av det; både åndelig og praktisk i form av bedre muligheter for å engasjere flere forskjellige i gudstjenestene, og i form av et mindre ressursbruk på å forberede en gudstjeneste.
Frihet og ansvar
Den åndelige rikdommen i liturgien kan du lese om i andre artikler i denne serien, så la meg i stedet fokusere på den praktiske. Jeg tror det er lettere å engasjere flere i en rik liturgi, fordi vi i så fall spør om noe veldig definert og konkret. Da avhenger det mindre av den engasjertes dyktighet, fordi liturgien i seg selv bærer oppgavens innhold.
Kirkebønnen/menighetsbønnen kunne være et eksempel. Spør vi noen om å be den, uten å gi dem et forslag eller noen stikkord å be ut fra, gir vi dem en stor oppgave hvor den spurtes dyktighet kommer til å påvirke resultatet. Gir vi en fast formulert bønn å lese opp, blir den spurte fritatt for store deler av det ansvaret, og kun vedkommendes evne som oppleser har en betydning. Gir vi et forslag og en kort beskrivelse av hva bønnen bør inneholde, og hvordan den bør struktureres, får den spurte mulighet til selv å forme sin oppgave i trygge rammer. Gir vi begge deler, gir vi vedkommende den største friheten, fordi både ansvaret og oppgaven stilles fritt.
Ressurser
Det letter ressursbruken for gudstjenesten med en rik liturgi, fordi vi ikke behøver å tenke over hva som skal skje og når. Det er ikke mange år siden (faktisk bare 223 år) det ble innført fritt sangvalg i Den danske folkekirke. Før det var Salmeboken en bok hvor man slo opp på søndagen i kirkeåret, og der kunne lese hele gudstjenestens forløp. Det var derfor begrenset hvor mye den enkelte menighet trengte å planlegge en gudstjeneste. Samtidig har gudstjenesten vært så gjenkjennelig at det har frigjort ressurser til andre ting. Ingen musiker har måttet lære nye sanger hver uke, og hele menigheten har kunnet synge med på det som skulle synges.
Arbeidet med liturgien kan foregå på et overordnet nivå. I stedet for å ha en gudstjenesteleder som hver uke skal sikre at vi kommer innom de tingene som er gitt i liturgien (f.eks. lovprisning, syndsbekjennelse, lesninger, trosbekjennelse, forbønn for predikanten, preken, ordet fritt, bønnhørelse, menighetens bønn, tegn på forsoning, anerkjennelse av at alt tilhører Gud, oppløftelse av hjertene, takkebønn for Guds gaver, helligrop, tilbakekalling av Guds mektige gjerninger i Kristus, innstiftelsesordene, troens mysterium, påkallelse av Den hellige ånd, bønn om bevarelse, bønn om Herrens gjenkomst, Fader vår, brødsbrytelse, invitasjon og utsendelse), kan dette utbyttet være sikret på et overordnet plan. Gudstjenestelederens oppgave blir da å lede menigheten gjennom dette og eventuelt velge mellom variasjoner.
Ble du andpusten av omfanget av parentesens innhold? Da kan jeg fortelle at mange av de bønnene som er nevnt i parentesen, består av en enkelt setning i liturgien. Tradisjonelt har man sunget mange av disse liturgiske leddene. Slik ble for eksempel også trosbekjennelsen satt på vers av Luther (DDS 437), så i stedet for å si eller synge den som i dag, sang man den salmen. Da salmevalget ble enda friere i Danmark, forsvant (blant annet) trosbekjennelsen ut av den danske høymessen, fordi mange prester valgte en annen salme på trosbekjennelsens plass. Grundtvig skal etter sigende ha lagt til trosbekjennelsen i sine prekener for å få den med som en talt bekjennelse i gudstjenesten. Det kan altså være et poeng i å sikre liturgiens innhold for å unngå at vi mister noe som faktisk er viktig.
Innhold og form
Kan liturgien ikke bli fremmedgjørende? Jo, det kan den helt bestemt! Ordet om korset er en dårskap for hedninger, og det vil det også være når ordet formidles som liturgi. "Gudstjeneste" er ikke bare vår tjeneste for Gud, men det er (enda en gang) Gud som tjener oss! Gud er Gud, vi er mennesker, og derfor vil noe være fremmed, uforståelig, opphøyd og hellig.
Men det må skilles. Skilles mellom liturgiens innhold og liturgiens form. Innholdet er viktig, men formen kan oversettes, akkurat som Guds ord er oversatt til de fleste av verdens språk, og arbeidet nå er i gang med å lage en ny oversettelse til dansk.
Et eksempel på dette kan være tegnet på forsoning. I oldkirken var dette tegnet at man utvekslet kyss med hverandre. I dag forbinder vi et kyss med noe mer intimt enn man gjorde den gangen, og jeg ville neppe forstått et kyss som et tegn på forsoning og fred hvis jeg fikk det av noen andre enn min kone (eller min morfar, da han levde).
En masai-stamme hadde en tradisjon med å utveksle en gresstust med hverandre som et tegn på forsoning og fred. Da de kom til tro, tok de denne tradisjonen med i liturgien i stedet for fredskysset, og hvis noen nektet å ta imot en gresstust fra en annen, feiret de ikke nattverd, fordi det ikke var forsoning og fred i menigheten.² Formene må altså "oversettes", men innholdet fastholdes. Dette arbeidet er for viktig til at det kan skje på ukentlig basis.
Senke skuldrene
Høres det kjedelig ut? Det vil helt sikkert være noen gjentakelser, men gjentakelser kan bli til vaner, og gode vaner skal man ikke undervurdere betydningen av. Høres det langt ut? Både i folkekirken og i frimenighetene fyller salmer og sanger en god del av gudstjenesten. Det er ikke uten verdi, men det bør, i prinsippet, oftest regnes som "prekentid" når vi ser på hvilke salmer og sanger vi synger. Ta en titt på den store parentesen ovenfor og se om de salmene og sangene dere pleier å synge på gudstjenesten, fungerer som et av de leddene, eller om de egentlig er "fyll" liturgisk sett. Det betyr ikke at de ikke kan brukes i gudstjenesten, men det er kanskje verdt å tenke over at de, i mange tilfeller, faktisk er "tillegg" til gudstjenestens liturgi.
Høres det stivt ut? Hvis vi nå leker med tanken om å fjerne alle salmer og sanger, og bare fulgte en helt streng liturgi, så kunne vi, uten å forlenge gudstjenesten, hatt en ganske fyldig lovsangsblokk under "Ordet fritt" – enten planlagt eller foreslått, eller kanskje til og med en kombinasjon.
Ved å ta liturgien på alvor, også i den lavkirkelige gudstjenesten, gir vi oss selv verktøy til å senke skuldrene og hvile i Guds mangfoldige gaver til oss, samtidig som vi gir oss selv og hverandre plass til å bidra med det hver enkelt har fått gitt. Arbeider vi alvorlig med liturgien, kan vi feire gudstjenester som formes av de gudstjenestefeirende og gir plass til mangfoldig engasjement, uten at det skjer på bekostning av innholdet, og uten at det krever et års planlegging.
Den eneste forutsetningen for en gudstjeneste er Gud – og hvor to eller tre er samlet i Hans navn, der er Han.
