Tegn og under?

«Tegn og under» vekker både lengsel og uro hos mange kristne. Hva sier Bibelen egentlig om det underfulle – og hvordan skal vi vurdere bevegelser som setter tegn og under i sentrum? Denne artikkelen viser at tegn og under aldri er noe sannhetsbevis i seg selv. Det avgjørende er alltid forkynnelsen av Guds ord.

Ordparet «tegn og under» finner vi 22 ganger i Bibelen. I Det gamle testamentet brukes disse ordene nesten konsekvent om Guds store gjerninger i forbindelse med utfrielsen fra Egypt (se for eksempel 2Mos 7,23; 5Mos 6,22; Sal 135,9; Jer 32,21). Unntaket er Daniels bok, der ordparet dukker opp to ganger i forbindelse med Daniel og hans gjerning i Babylon (Dan 4,2; 6,28).

I Det nye testamentet finner vi ordparet fire ganger under omtale av apostlenes virke (Apg 4,30; 5,12; 14,3; 15,12), og i samme betydning i Rom 15,19; 2Kor 12,12 og Heb 2,4.

Et tvetydig ordpar

Samtidig hører vi at «tegn og under» knyttes til de falske profeter (Matt 24,24; Mark 13,22) og til forførelsen som bereder vei for Antikrists fremtreden (2Tess 2,9).

Slik ordparet anvendes i NT, er det med andre ord tvetydig. Det kan både anvendes om Jesu apostler og deres virke, og om de falske apostler som forfører menigheten. Tegn og under er derfor ikke noe sannhetsbevis i seg selv, de kan brukes til å legitimere både løgn og sannhet.

Av denne grunn tas problemet med tegn og under opp allerede i 5Mos 13,1-5:

Dersom det står fram en profet eller en som har drømmesyner hos deg, og han varsler deg et tegn eller et under, og det tegn eller under som han talte til deg om, virkelig skjer, samtidig som han sier: La oss følge andre guder – slike som du ikke kjenner – og la oss dyrke dem! – da skal du ikke høre på denne profetens ord eller på ham som hadde drømmen. For Herren din Gud vil bare prøve dere for å kjenne om dere elsker Herren deres Gud av hele deres hjerte og av hele deres sjel. Herren deres Gud skal dere følge. Ham skal dere frykte. Hans røst skal dere høre. Ham skal dere tjene, og ham skal dere holde fast ved. Men profeten eller han som hadde drømmen, skal dø, fordi han har forkynt frafall fra Herren deres Gud, som førte dere ut av landet Egypt og fridde deg ut av trellehuset, og fordi han ville føre deg bort fra den veien som Herren din Gud har befalt deg å vandre på. Slik skal du utrydde det onde hos dere.

Denne teksten lærer oss først og sist å lytte etter hva predikanten faktisk sier, og ikke se på eventuelle tegn. Er forkynnelsen rett og i samsvar med Guds ord, kan tegnet tjene som stadfestelse. Er forkynnelsen falsk, fungerer tegnet som forførelse. Tegnet blir da en prøvestein på om en står fast i sannheten, eller om hjertet søker andre veier.

Troen kommer av forkynnelsen

Dette henger sammen med noe av det mest grunnleggende i Guds stell med oss mennesker, nemlig at sann og levende tro bare skapes ved og bygger på Guds ord. «Troen kommer av forkynnelsen» (Rom 10,17). Troen bygger med andre ord på hva vi hører, ikke på hva vi ser. Vantroen i oss vil gjerne se, vil gjerne ha «bevis», vil ha noe håndgripelig som en føler og opplever før den vil «tro». Men tro som bygger på slike synlige og følbare ting, er ikke tro i bibelsk forstand. For den sanne tro er festet i Ordet, ikke i det synlige:

For vi vandrer i tro, ikke i beskuelse. (2Kor 5,7)

Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser. (Heb 11,1)

Ham elsker dere, enda dere ikke har kjent ham. Ham tror dere på, enda dere nå ikke ser ham … (1Pet 1,8)

Jesus understreker samme sak i forbindelse med lignelsen om den rike mann og Lasarus (Luk 16,19ff). Når den rike mann i dødsriket ber Jesus om å sende Lasarus tilbake og forkynne for hans gjenlevende brødre, svarer Jesus:

Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke la seg overbevise om noen står opp fra de døde. (Luk 16,31)

Sterkere kan det ikke understrekes at Gud har bundet oss til Ordet, og knyttet sine løfter til at vi bruker Ordet.

Tegn og under og sensasjonslysten

Med «tegn og under» står vi også overfor et problem som har med det gamle menneske, vår falne natur å gjøre: Tegn og under pirrer sensasjonslysten. Det sensasjonelle i at det skjer noe ekstraordinært, er spennende og trekker folk. Derfor ser en regelmessig at der hvor en kan reklamere med slike ekstraordinære ting, kommer det mye folk. Mens der det «bare» forkynnes Guds ord, ser en langt færre. Dette peker på en åndelig fare som ligger i det sensasjonelle: Det appellerer til den kjødelige religiøsitet. Denne lar seg fascinere av det «interessante», det «spennende» og oppsiktsvekkende, men er døv for forkynnelsen av lov og evangelium.

Dette ser vi mange eksempler på i evangeliene. Et av de viktigste i så måte finner vi i Joh 6. Etter at Jesus har mettet de 5000 i ødemarken, vil folket gjøre ham til konge. Jesus unndrar seg, han er ikke kommet for å være Messias på slike premisser. Derfor stiller han i den påfølgende samtalen i Kapernaum spørsmål om hva som ligger til grunn for at de søker ham (v. 25ff). Og når Jesus så vitner om hva som er hensikten med hans komme (v. 35-59), mister folket interessen: «Mange av hans disipler som hørte dette, sa da: Dette er hårde ord! Hvem kan høre dem? …. Etter dette trakk mange av hans disipler seg tilbake og gikk ikke lenger omkring med ham» (v. 60.66).

Brødunderet var et tegn som skulle fortelle hvem Jesus var (og er): Livets brød. Men dette brød hadde folket ikke behov for, det hungret de ikke etter. Og så vender de Jesus ryggen.

Det veldige tegnet skapte ikke tro, kunne ikke bryte den falske religiøsitet hos de mange.

I Markusevangeliets avslutning sier Jesus at «disse tegn skal følge dem som tror» (Mark 16,17ff), hvorpå flere underfulle tegn regnes opp. Vi skal merke oss at Jesus ikke sier at vi som tror, skal følge disse tegn. Men det ser dessverre ut til å være nettopp dét som preger mange kristne. Det er Guds sak om og når han vil la sitt ord ledsages av tegn og under. Det er ikke vår sak – vi skal ikke jakte på dette. Vår sak er å søke Herren i Hans ord – så skal nok han sørge for resten.

Tegn og under i den karismatiske bevegelsen

I en del sammenhenger har det gjennom mange år vært en sterkt interesse for og opptatthet med «tegn og under». Det er særlig innen den karismatiske bevegelsen med bakgrunn i pinsebevegelsen en kan finne dette fokus. Tegn og under knyttes som regel til en bestemt lære om Den Hellige Ånd og Hans gjerning, og det er gjerne det vi kan lese i Apostlenes gjerninger om de første kristne og deres åndskraft som legger mal for tenkning og praksis: En vil gjerne se og oppleve det samme som de. Å ikke ha slike forventninger til Gud, blir nærmest å betrakte som vitnebyrd om lite tro.

Når tegn og under kan tillegges såpass stor plass og betydning, er det fordi en mener at dette kan fungere som et slags «troens bevis». Når det skjer under, «dokumenter» dette at forkynnelsen som lyder er av Gud, at Den hellige ånd er virksomt til stede, at troen ikke er en død og kraftløs ting, og at Gud lever og med sin kjærlighet er i stand til å hjelpe der ingen menneskelig hjelp rekker. Mirakelpredikanter spiller på dette og gjør seg store navn ved hjelp av den oppsikt de vekker gjennom sin virksomhet.

Fra Wimber til New Apostolic Reformation

Hos John Wimber (1934-1997), opphavsmann til Vineyard-bevegelsen og sentral leder av den såkalte «tredje bølgen» av åndsutgytelse i det 20. århundre, finner man en teologi om dette – den såkalte «power evangelism», kraftevangelisering. Wimber mente at det moderne menneskes verdensbilde var blitt så sekularisert, at den eneste måten evangeliet kunne nå inn på, var gjennom at de fikk være vitner til Guds overnaturlige inngripen gjennom tegn og under. Manifestasjoner av det overnaturlige ville kunne bryte ned et materialistiske verdenbilde og en sekulær virkelighetsforståelse, og dermed skape åpenhet for Gud og det åndelige. «Effektiv evangelisering» var derfor avhengig av at det skjedde tegn og under. Uten dette ville det være magert med

resultater.¹

Wimber knytter altså kirkevekst sammen med tegn og under, og gjør dette til en viktig forutsetning for at evangeliet kan nå Vestens sekulariserte menneske. Han får en sterk støttespiller i C. Peter Wagner, som etterfulgte Donald McGavran som ledende ideolog for kirkevekstbevegelsen ved Fuller Theological Seminary. Wagner har sin bakgrunn som kveker – en bevegelse som mener det å lytte til det en oppfatter er Guds stemme i eget hjerte, er langt viktigere enn det ytre Guds ord gitt i Den hellige skrift. Charles Fuller, som grunnla det teologiske seminariet, samarbeidet tett med William Branham, en tegn-og-under-predikant som fornektet Treenigheten.²

Wagner utvikler etter hvert en teologi som han kaller ‘New Apostolic Reformation’ (NAR), og som har sin teologiske kilder i en gren av pinsebevegelsen som kalles ‘Latter rain movement’ (som blant annet også var kjennetegnet av fornektelse av Treenigheten). Ideen her er hentet fra Joel kapittel 2, der det tales om det tidlige regnet (i Israel faller det i oktober-november), og senregnet (som faller i februar-mars). Åndsutgytelsen over apostlene på Pinsedag forstås da som ‘tidligregnet’, og ‘senregnet’ betegner den åndsutgytelse som skal komme i de siste dager, før Jesus kommer igjen. Denne siste åndsutgytelse skal ifølge NAR være enda mektigere en den som kom over apostlene på Pinsedag: Apostelembetet skal gjenreises, og disse den siste tids apostler skal til og med ha større autoritet enn bibelens apostler, og gjøre langt større under enn dem. Tegn og under blir selve tegnet på deres åndskraft.³

I dag finnes det et uformelt nettverk av slike «apostler» over hele verden. Mest kjent her til lands er vel Bill Johnson i Bethel Chuch (i Redding, California). Ikke få nordmenn har reist til Bethel og gått på bibelskolen der, og Johnson har med sitt virke gjort seg gjeldende i en rekke karismatiske sammenhenger også i vårt land.

Tre gjennomgående trekk

Felles for svært mye av det som foregår i disse sammenhenger er for det første en ofte påfallende mangel på lærebevissthet. Det kan synes som om det å ha en «opplevelse av Ånden» er langt viktigere. En ser derfor ikke sjelden en økumenikk hvor en ser bort fra lære og bekjennelse. I OASE kan katolske prester brukes som predikanter på linje med «lutherske» pastorer eller pinsevenner.

For det andre får dette som konsekvens at en fort blir mer opptatt med det subjektive – hva en føler, opplever, ser og erfarer – heller enn det objektive, hva vi eier i Kristus og hans gjerning, og i Ordet. Kristus i oss blir viktigere enn Kristus for oss. Svarende til dette blir en gjerne mer opptatt av Ånden som kraft enn av Ånden som Talsmann.

For det tredje henger dette sammen med et fokus som i større eller mindre grad er flyttet over fra de grunnleggende frelsessannheter – synd og nåde, lov og evangelium, rettferdiggjørelse og helliggjørelse, til i stedet å handle om kraft eller kraftløshet, seier eller nederlag. Jesu tale om «åndens fattigdom» (Matt 5,3) hører en lite om.

Kirkens sanne kjennetegn

Meget mer kunne det være å si om disse ting, men av plasshensyn vil vi her avslutte med å peke på hva som er kjennetegnet på en sann menighet og rett bibelsk forkynnelse. Dette er satt ord på i den lutherske bekjennelse, i Augustana (av 1530):

Kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rett, og sakramentene blir rett forvaltet. (art. 7)

Den rette forkynnelse av evangeliet og forvaltning av sakramentene er kirkens kjennetegn (det som i teologien kalles Notae ecclesiae). Hvor disse kjennetegn er til stede, finner en den sanne kristne kirke. Hvor disse kjennetegn ikke finnes, er det heller ingen sann kristen kirke.

I denne sammenheng betyr dette konkret at tegn og under ikke er noe tegn på hvor vidt der finnes en sann kristen kirke eller ei. Om det finnes mange slags tegn og under, men Ord og sakrament ikke er rett til stede, er det heller ingen sann kristen kirke. Og motsatt: Er evangeliet rett forkynt og sakramentene rett forvaltet, har man en sann kristen kirke selv om det ikke finnes et eneste tegn eller under. For tegn og under er i seg selv alltid tvetydige.

Dette er årsaken til at Jesus mot slutten av Bergprekenen minner om følgende.

Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himlenes rike, men den som gjør min himmelske Fars vilje. Mange skal si til meg på den dagen: Herre, Herre! har vi ikke profetert i ditt navn, drevet ut onde ånder i ditt navn, og gjort mange kraftige gjerninger i ditt navn? Men da skal jeg åpent si til dem: Jeg har aldri kjent dere. Vik bort fra meg, dere som gjorde urett! (Matt 7,21-23)

Feilen hos disse som blir avvist på den siste dag, er at de i møte med dommen påberoper seg hva de har gjort, sin kristne virksomhet. Men i møte med den siste dom, med Den allvitende og hellige, har vi arme syndere ikke noe vi kan påberope oss som grunnlag for å komme inn i saligheten. Jeg kan ikke vise til min kristendom, min tjeneste, min virksomhet, min helliggjørelse eller noe som helst annet hos meg selv. Alt dette er «som et urent plagg» (Jes 64,5).

Det eneste jeg har å møte Gud med på den siste dag, er hva Jesus har gjort for meg. Derfor står det om den store, hvite flokk:

Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone …. (Åp 7,14-15)

«Derfor» – på grunn av Lammets blod. Alene derfor! Noen annen grunn til det salige håp gis ikke.